Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha i 1936

Carl Eduard (født 19. juli 1884 i Claremont House, Esher/Surrey (England) som Leopold Charles Edward George Albert, død 6. mars 1954 i Coburg) var den siste regjerende hertugen av Sachsen-Coburg-Gotha. Han hadde dessuten den britiske tittelen hertug av Albany. Han var morfar till kong Carl XVI Gustaf av Sverige.

Familiebakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av prins Leopold av Storbritannia, hertugen av Albany, og hans kone Helena av Waldeck-Pyrmont. Faren døde like før han ble født, og han arvet derfor farens titler ved fødselen. Han var barnebarn av prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha og dronning Victoria av Storbritannia.

Etter hertug Alfreds død den 30. juli 1900, etterfulgte Carl Eduard ham som hersker i den britiske kongefamiliens tyske hjemstat. Han var 15 år da han flyttet til Tyskland, hvor han fikk militær utdannelse i Berlin-Lichterfelde og stod under tilsyn av sin fetter, keiser Wilhelm II. I 1902 ble han gjort til ridder av Hosebåndsordenen (Knight of the Garter) av kong Edward VII. Fra 1903 studerte han jus og statsvitenskap ved universitetet i Bonn, hvor han var medlem av den berømte studentforeningen Borussia (latin for Preussen), som mange av høyadelens sønner tilhørte.

På sin 21. fødselsdag i 1905 tok han opp sine plikter som hertug av dobbelthertugdømmet Sachsen-Coburg og Gotha. Han ble gift 11. oktober samme år på slottet Glücksburg med prinsesse Viktoria Adelheid zu Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, en slektning av den tyske keiserinne Victoria og av samme slekt som det dansk-norske kongehuset.

Den nye hertugen var begeistret for tidens nye oppfinnelser, og fremmet bilproduksjon, luftfartsindustri og utbygging av flyplasser i hertugdømmet.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hertug Carl Eduard deltok i første verdenskrig ved den 38. infanteridivisjons stab som saksisk general av kavaleriet, og ble 1914 utnevnt til general av infanteriet. Han trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste av helseårsaker i 1915, men besøkte ofte sitt 6. thüringske infanteriregiment 95 ved fronten. I 1917 ble hertugen fratatt alle sine engelske titler og utmerkelser samt sitt sete i det britiske overhuset. Dette møtte hertugdømmene med en lovendring som bestemte at ingen britisk prins lenger hadde noen arverett i Sachsen-Coburg-Gotha.

Weimar-republikken[rediger | rediger kilde]

Ved første verdenskrigs slutt, 9. november 1918, erklærte det revolusjonære, provisoriske arbeider- og soldatrådet i Gotha hertug Carl Eduard for avsatt. 13. november, senere enn de fleste andre tyske forbundsfyrster, abdiserte han. Dermed opphørte unionen mellom Sachsen-Coburg og Gotha, som ble delt i to fristater. Gotha ble i 1920 en del av Thüringen, mens Sachsen-Coburg ble en del av Bayern.

Fra 1919 var hertugen aktiv i nasjonalkonservative og nasjonalistiske kretser, og ledet fra 1922 Bund der Kaisertreuen (forbundet av keisertro). Han støttet aktivt frikorpsene, og var aktiv i det paramilitære Bund Wiking og Stahlhelmbund. Han støttet også tidlig nasjonalsosialistene, og ved presidentvalget i 1932 støttet han Adolf Hitler mot den sittende konservative presidenten, Paul von Hindenburg. Han ble medlem av NSDAP og av SA i 1933. Fra samme år var han president for tysk Røde Kors, fra 1934 rikskommissær for den frivillige sykepleie og fra 1936 medlem av det tyske parlamentet, Riksdagen, president for foreningen av tyske frontkjemperforbund og leder for den tyske avdelingen av Anglo-German-Fellowship. Han innehadde et stort antall andre verv i forskjellige organisasjoner, Deutsche Bank o.a.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

De amerikanske troppene som først nådde frem til Coburg, fant hertugen og hans kone gjemt i en bryggerikjeller. De var overrasket over hans arrogante holdning – han angret ingenting, mente at Polen hadde angrepet Tyskland i stedet for omvendt, og beskrev nasjonalsosialismen som en vidunderlig idé. 5. juni 1945 ble han arrestert og anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, etterfulgt av en serie opphold i amerikanske fangeleire og sykehus. I januar 1948 ble han idømt en bot for å ha vært «medløper». Siden fikk datteren Sibylla reise til Coburg og hilse på sin far, som hun ikke hadde sett på seks år. Han led nå også av en type kreft som etterhvert tok fra ham synet på begge øynene. I mars 1949 ble han dømt til 18 måneders fengsel, og synet på ham som medskyldig heller enn medløper, ble skjerpet. I juni 1950 ble han endelig dømt til en mild bot – han hadde fra mai 1949 fått tilbake kontrollen over slektens store formue.[1]

Han døde 70 år gammel av kreft i 1954 som den nest siste av de gjenlevende, tidligere regjerende tyske forbundsfyrstene.

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Hans sønn, arveprins Johann Leopold (f. 1906 i Coburg, d. 1972 i Grein, Østerrike) giftet seg 1932 ikke standsmessig med den skilte baronesse Feodora von der Horst, og måtte for seg og sine etterkommere frasi seg arverettigheter og tilhørighet til huset Sachsen-Coburg-Gotha i henhold til husets dynastiske lover. I dette ekteskapet fulgte tre barn, bl.a. Ernst Leopold, som senere likevel ble overhode for huset Sachsen-Coburg-Gotha. Carl Eduards andre sønn, Hubertus (f. 1909 i Gotha, d. 1943 i Mosty (Polen)) var barnløs da han falt i annen verdenskrig. Derfor ble den tredje sønnen, prins Friedrich Josias (f. 1918 i Coburg, d. 1998 i Amstetten) overhode for huset Sachsen-Coburg-Gotha i 1954. Carl Eduards eldste datter, prinsesse Sibylla, ble gift i 1932 med prins Gustav Adolf av Sverige. Deres sønn var den senere kong Carl XVI Gustaf av Sverige.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Staffan Thorsell: Mein lieber Reichskanzler!, forlaget Versal, Oslo 2007, ISBN 978-82-8188-020-7


Forgjenger:
 Alfred 
Hertug av Sachsen-Coburg-Gotha
Etterfølger:
 Hertugdømmene oppløst
dynastisk etterfølger (1954): Friedrich Josias 
Forgjenger:
 Joachim von Winterfeldt-Menkin 
President for Tysk Røde Kors
Etterfølger:
 Otto Gessler