Bruderov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bruderov beskriver en illegal handling, der en utfordrer røver, eller får bruden til å rømme med seg, like før ekteskapet skal inngås med en annen.

Dette har nok særlig vært et tema rundt ufrivillige ekteskapsinngåelser, hvor enten omstendighetene, eller det forhold at foreldrene har arrangert ekteskapet, har ført til at jenta står i ferd med å bli giftet bort til en hun slett ikke ønsker å knytte seg til.

Sosiale og seremonielle handlinger[rediger | rediger kilde]

Bruden lengst til høyre er kidnappet av de fire mennene i klyngen til venstre. Fotografi fra Sentral-Asia, cirka 1870.

I enkelte kulturer er bruderovet imidlertid en del av selve ekteskapsritualet (rite de passage), hvor brudgommen på seremonielt vis må røve bruden fra hennes foreldre, og bryte hennes tidligere biologiske bånd til dem, for at hun skal inngå i nye sosiale og juridiske nettverk. For å vise sin grenseløse kjærlighet til datteren og gi lovnader om fortsatt vilje til beskyttelse og allianser, forsøker de, som del av et avtalt spill, å skjule henne og stride imot. Til sist blir den unnselige bruden «mot sin vilje» bortført, men hun kan jo også i virkeligheten ha vegret seg mot å forlate familien og tre inn i nye, ukjente slektsrelasjoner. Det rent seremonielle kan imidlertid virke så utaggerende at arrangementet i seg selv er istand til å minske noe av trykket som blir lagt på brudeparet.

Eksogamiregler i indoeuropeiske samfunn[rediger | rediger kilde]

Romas grunnlegger, Romulus, kidnapper en sabinerkvinne.

Det påstås at det i samfunn med overskudd av gifteferdige menn kunne oppstå en praksis med grove bruderov. Vi møter dette motivet i et meget berømt opphavssagn knyttet til Romas grunnlegger Romulus. Han skulle nemlig ha beordret det slik at hans egne menn, av mangel på kvinnfolk, fikk tillatelse til å tilrane seg kvinner fra nabostammensabinerne, for å ta dem til ekte og gjøre dem til hustruer for egne hushold og mor til deres barn. Da sabinerne senere rustet seg til krig mot romerne for å hevne ugjerningen, forteller legenden at kvinnene og barna stilte seg opp mellom hærene av fedre og brødre, på den ene siden, og deres egne ektemenn på den andre. Dermed klarte de å få avverget krigen.

Under felttog og på sjøreiser er det som oftest snakk om stor mannsdominans, men det virker svært lite sannsynlig at det under normale samfunnsforhold skulle ha oppstått noe underskudd på kvinner. Det var helst den mannlige delen av befolkningen som det gikk hardest utover i krig og ved katastrofer. Derfor kan det meget vel være at den egentlige grunnen for romerne til å hente seg koneemner blant sabinere var at de overholdt de såkalt eksogame ekteskapsreglene, som nektet dem å gifte seg med kvinner innenfor egen stamme eller slekt.

Georges Dumézil har i denne forbindelse sammenliknet sabinerkrigen med de mønstergyldige tildragelsene som finnes omtalt i de mytologiske fortellingene om striden mellom æser og vaner. Vanene representerer her fruktbarheten, som etter Dumézils skjema utgjør det siste stadium i hans trifunksjonelle hypotese, mens æsene står for både den juridiske og krigerske siden av samfunnsordningen. Ettersom fruktbarheten må til for å opprettholde systemet blir sabinerne (= vanene) gjennom bruderov innlemmet i samfunnet. De må nemlig nettopp på grunn av den underliggende eksogame ekteskapsordningen bli rekruttert annetstedsfra, utenfor egne slektskapsrelasjoner.[1] Dermed må det hele kunne betraktes som et rent aetiologisk sagn, i det beskrivelsen av det opprinnelige system, gjennom gjenfortelling - og gjerne oversatt til fortellinger som er gode å tenke med eller huske - gir veiledning for de gjeldende ekteskapsmønstre i samfunnet både med hensyn til patrilokal residens og den patrilineære arverekken. (Se patriarkat).

Vedrørende den krigsdempende og alliansebyggende forskjellen på eksogame og endogame ekteskapsforordninger har Claude Lévi-Strauss, gjennom en logisk modell, vist at dersom vedkommende valgte å inngå ekteskap med sin egen søster ville bli avskåret fra å få alliansepartnere, mens han ved å avtale et restriktivt søsterbytte med en annen bror kun fikk én alliansepartner. Våget han derimot å praktisere fritt konebytte kunne han oppnå både å få søsterens mann og i tillegg sin kones bror som alliansepartnere.[2] Systemet forrykkes naturligvis av antallet brødre kona har og søsteren får, men i teorien peker resonnementet på en statistisk kjennsgjerning.

Etter nordgermansk rettspraksis kunne brudgommen dessuten på legalt vis røve med seg bruden dersom tiden for bryllupet trakk ut og det allerede var betalt brudegaver til hennes pårørende, og hun selv hadde mottatt forloverens føringskurv på vegne av den tilkomne ektemaken.

Som motiv innenfor folkediktningen[rediger | rediger kilde]

Motivet er stadig blitt behandlet i folkediktningen, og forekommer som en egen kategori blant de naturmytiske sagnene, hvor det er de underjordiske (huldrekallen) som forsøker å lure til seg gifteferdige gjeterjenter som sitter alene på setra med glitter og stas. Det utgjør også en stor gruppe innenfor riddervisene, hvor mange fremstillinger kretser omkring forsmådde friere og bortkomne forloveder som i siste øyeblikk dukker opp for å rive til seg bruden og kreve sin rett til å ekte henne.

En av de mest kjente middelalderballadene i Norge er Falkvor Lommansson, som er basert på en historisk hendelse, i det den svenske adelsmannen Folke Lagmannson i mars 1288 røvet Ingrid Svantepolksdotter (omtalt som Vendelin i balladen). Hun var forlovet med danskekongens rådgiver, David Torsteinsson, men må ha blitt bortført med fullt viten og vilje. De unge rømte nemlig til Bergen og søkte beskyttelse ved Det norske hoff. Bruderovet førte til at brødrene til Falkvor ble fengslet, og broren Karl, som også hadde hjulpet til med å utføre bruderovet, ble halshugd for sin medvirkning til ugjerningen.

Velle Espeland mener, med referanse til den svenske folkeviseforskeren Bengt R. Jonsson, at det kunne ha vært rent rikspolitiske årsaker til at balladen ble laget, og at innholdet i dette tilfellet kunne tyde på norsk proveniens:

Sitat Det er ting som kan tyde på at dette kanskje var ei politisk voldtekt og ikkje ei romantisk bortføring slik visa fortel. Og nettopp dette har fått Bengt Jonsson ved Svenskt Visarkiv til å meine at visa er laga ved det norske hoffet i Bergen. Det var i alle fall der, i krinsen kring Falkvor dei hadde mest å tene på å framstille bruderovet romantisk. Sitat
http://www.visearkivet.no/pdf_filer/gamle_viser/falkvor_lomansson.pdf Meddelelse fra Norsk Visearkiv - Velle Espeland: Falkvor Lomanssons bruderov.]

Den svenske folkeviseforskeren Sverker Ek har på tilsvarende vis gått inn i det historiske og folkloristiske kildegrunnlaget for bruderovsvisene. Skildringen av Elin Sverkersdotter som ble røvet bort fra Vreta kloster, skal ikke bare være det eldste kjente tilfellet av bruderov på svensk mark, men skal også ha ledet til at den «tidligaste brudrovsvisa» i Sverige ble til.[3]

I blant kunne adelsdamer av politiske hensyn eller med tanke på arv bli plassert i klostre, for at slektninger kunne få manipulere med rikdommene i ro og mak. I slike tilfeller kunne avtalte bruderov være en løsning, slik at hun gjennom ekteskapet kunne få råderett over sin rettmessige eiendom. Bortrøvede kvinner er også noe som utelukkende hører hjemme blant overklassen. I mange strøk av landet nøyde ungdom av den lavre klasser seg med å ordne opp i sine mellomværende gjennom nattefrieri!

Anvendt i kunstdiktningen[rediger | rediger kilde]

En av de mest berømte fortellinger om bruderov er nok den som dikteren Henrik Ibsen har skapt i lesedramaet Peer Gynt, hvor tittelfiguren stjeler bruden fra bryllupet på Hæggstad Gaard og klatrer opp fjellsiden med henne hengende over nakken som en slaktet gris. Etter først å ha forført Ingrid går han lei og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. For ham talte bare Solveig, og for ham gjaldt det bare å få vist at han hadde draget og var i stand til å bedra dem alle. Etter handlingen blir Peer fredløs i bygda.

Ingrid: Lokke først, – og saa forskyde!
Peer Gynt: Og hvad Kaar har du at byde?
Ingrid: Hæggstad Gaard og mere till.
Peer Gynt: Har du Salmebog i Klædet?
Har du Guldfax over Nakken?
Skotter du nedover Spredet?
Holder du din Moer i Stakken? Svar!
Ingrid: Nej; men –?
Peer Gynt: Gik du till Presten
nu ivaar da?
Ingrid: Nej, men Peer –?
Peer Gynt: Har du Blygsel over Øjet?
Kan du nægte, naar jeg beer?
Ingrid: Kors: jeg tror, hans Vid er fløjet –!
Peer Gynt: Blir der Helg, naar en dig ser? Svar!
Ingrid: Nej, men –
Peer Gynt: Hvad er saa Resten! (vil gaa.)
Ingrid (træder ivejen): Ved du, det er halsløs Daad,
hvis du sviger?
Peer Gynt: Faar saa være.
Ingrid: Du kan vinde Gods og Ære,
hvis du taer mig –
Peer Gynt: Har ej Raad.
Ingrid: (brister i Taarer). O, du lokked –!
Peer Gynt: Du var villig.
Ingrid: Trøstløs var jeg!
Peer Gynt: Jeg var yr.
Ingrid (truende): Ja, men Boden blir dig dyr!
Peer Gynt: Dyrest Bod faar kaldes billig.
Ingrid: Staar du fast ved dit?
Peer Gynt: Som Sten.
Ingrid: Godt; saa se da, hvem som vinder! (gaar nedover.)
Peer Gynt (tier en Stund; med et skriger han:) Djævlen staa i alt, som minder!
Djævlen staa i alle Kvinder!

Også i ungdomsdramaet Olaf Liljekrans har Ibsen berørt temaet, i det foreldrene ønsker å arrangere et økonomisk ekteskap. Bruden Ingeborg rømmer her avsted med hennes egen gårdsgutt, Hemming, mens Olaf får ta ansvar for «fjeldfuglen» Alfhild, som han er blitt forelsket i.

Bruderovet er også blitt en yndet filmklisjé. I utallige filmer dukker den forsmådde frier opp i det avgjørende sekund, og gjennom bedende øyne, voldsomme handlinger, eller andre overtalelseskunster, får bruden til å svare nei på prestens spørsmål om å gifte seg med den som står ved hennes side, og styrter avsted med inntrengeren, hennes tidligere likevel ikke helt slukkede flamme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Littleton: The New Comparative Mythology 1982, side 12, 71-72, 74, 84, 89-90, 145 og 165.
  2. ^ Lévi-Strauss: The Savage Mind 1966, s. 123.
  3. ^ Sverker Ek: Nordisk kultur IX 1931, s. 40f.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erik Henning Edvardsen og Thure Lund: Åndelige sanger og ballader om bruderov og svik. Ludvig Mathias Lindemans samlerferder til Modum i 1862 og 1865. Modum kommune. Vikersund 2002. ISBN 82-992991-2-8.
  • Sverker Ek: Den svenska folkvisan. Stockholm 1924.
  • Sverker Ek: «Våra historiska brudrovsvisor från 1200-talet» (s. 112-177). I: Studier till den svenska folkvisans historia. Göteborgs Högskolas årsskrift XXXVII 1931:1.
  • Sverker Ek: «Den svenska folkvisan» (s. 38-54). I: Nordisk kultur IX. Folkevisor. Folkesegner og Folkeeventyr. H. Aschehoug & Co.s Forlag (W. Nygaard). Oslo MCMXXXI (= 1931).
  • Ronald Grambo, Bjarne Hodne og Ørnulf Hodne: Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Universitetsforlaget. Oslo 1985. ISBN 82-02-09256-6.
  • Claude Lévi-Strauss: The Savage Mind. The University of Chicago Press. Chicago 1966. ISBN 0-226-47484-4
  • C. Scott Littleton: The New Comparative Mythology. An Anthropological Assessment of the Theories of Georges Dumézil. Third Edition. Berkeley, Los Angeles, London 1982.