Boris Vian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Boris Vian (født 10. mars 1920, død 23. juni 1959) var en fransk forfatter og musiker. Han var en poetisk provokatør og ble kalt prinsen av Saint-Germain-des-Prés. 50 år etter sin død hylles han for sin litterære betydning i Frankrike.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han var født i en familie som hadde god økonomi og var glad i musikk. Navnet fikk han etter operaen Boris Godunov. Familiens fire barn hadde nok av kulturell stimulans i kunst, litteratur og musikk. Men Boris hadde en medfødt hjertefeil som gjorde at han fikk undervisning av en guvernante og ikke gikk i vanlig skole. Selv om faren mistet det meste av sin inntekt ved børskrakket i 1929 og de måtte flytte fra den store villaen i en forstad til Paris, tok de vare på tryggheten, livsgleden og friheten. Han ble student og utdannet seg etter hvert til ingeniør og arbeidet en tid på Association francaise de normalisation (Afnor).

Han begynte tidlig å drømme om å bli forfatter. I tillegg spilte han saksofon og ble dratt mot jazzmusikken.

Han var en del av vennekretsen til Jean Paul Sartre og skrev i hans tidsskrift Les Temps Modernes i en spalte han kalte En løgners krønike. Men da hans første kone Michelle ble Sartres elskerinne, sluttet han med det. Han giftet seg senere med danserinnen Ursula Kübler og kom gjennom henne i kontakt med et miljø som inspirerte ham til å skrive flere librettoer som gav ham en viss litterær suksess under eget navn.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Størst suksess fikk han under psevdonymet Vernon Sullivan, Han hadde møtte forleggeren Jean d'Halluin våren 1946 og denne hadde sagt at om ikke forlaget Le Scorpion skulle gå dukken, burde de få gi ut en amerikansk bestselger. Vian sa at han kunne skrive den, hvilket han så gjorde under psevdonymet, men oppga seg selv som oversetter. Romanen J'irai cracher sur vos tombes ble skrevet i løpet av sommeren og utgitt høsten 1946 og ble solgt i mer enn 100.000 eksemplarer. Etter lang tid innrømte han hvordan det hang sammen. Han ble dømt til 15 dagers fengsel, men slapp å sone. Siden skrev han to andre bøker under dette psevdonymet.

Hans debutroman var Vercoquin et le plancton. Den er delvis selvbiografisk og skildrer fornøyelseslivets glade dager i Paris etter at krigen er slutt. Mest verdsatt er trolig L'écume des jours, en hymne til ungdommen som ble en kultroman for flere generasjoner unge lesere. I romanen er Jean Paul Sartre skildret under navnet Jean-Sol Partre som arrangør av en konferanse, Sartre arrangerte mange slike.

Han betegnes som surrealist og man ser påvirkning av Alfred Jarry og patafysikk. Flere av hans tekster kom først ut etter hans død, og i 2009 planlegges en samleutgave i to bind på 2800 sider i den prestisjefylte Pléiade-serien i Frankrike.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lena Kåreland: Vian förenade livslust med stilla vemod Artikkel i Svenska Dagbladet 23. juni 2009 i serien Under strecket


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Boris Vian – bilder, video eller lyd