Blodcelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Blodcellene, eller blodlegemene, utgjør ca. 45 % av blodets volum og kan deles inn i tre hovedtyper; røde blodceller (erytrocytter), hvite blodceller (leukocytter) og blodplater (trombocytter).

Røde blodceller (erytrocytter)[rediger | rediger kilde]

I kroppen blir det daglig produsert omkring 200 000 millioner blodceller for å erstatte de som dør. De røde blodcellene inneholder stoffet hemoglobin, som utgjør ca. 95 % av blodcellenes proteiner, og ca. 34 % av deres vekt. Hemoglobinmolekylet binder og avgir O2, og er ansvarlig for at oksygen blir transportert rundt i kroppen. Modne erytocytter inneholder ingen cellekjerne, unge erytrocytter derimot har en kjerne og kalles for retikulocytter.

Hemoglobinmolekylet[rediger | rediger kilde]

Hemoglobinmolekylet består av to deler:

  • Globindelen, som er bygd opp av fire polypeptidkjeder, der to og to av kjedene er like.
  • Fire hemgrupper, der hver hemgruppe har et jernatom i midten, og er i tillegg bundet til en av peptidkjedene.

De fire hemgruppene i hemoglobinet gjør det mulig for hver erytrocytt å binde fire O2-molekyler til seg. Hemoglobinet er dessuten grunnen til at fargen på blodet er rødt.

Tilstander[rediger | rediger kilde]

Det kan bli produsert for få røde blodceller ved:

99 % av alle blodceller i kroppen er røde (resten er hvite, eller er blodplater). Røde blodceller mangler en kjerne, og er nærmest små poser fylt med hemoglobin. 45 % av blodet er røde blodceller; 35 % av disse er hemoglobin, mens resten er vann.

Jern, vitamin B12 og folinsyre er viktige for dannelsen av røde blodceller. Cellene dannes i beinmargen, og regulerer hormonet erythropoitin. Kroppen produserer mer blodceller hvis det er behov for det. De lever opp til 120 dager. Menn har vanligvis blodverdier mellom 13,4 – 17  g/dl, mens kvinner normalt har verdier mellom 11,7 – 15,3  g/dl. Menn har høyere blodverdier fordi de har et høyere testosteronnivå i kroppen. Testosteronet påvirker produksjonen av blodceller.

Reticulocytter er celler som er i forstadiet til å bli røde blodceller. Dersom andelen av reticulocytter ligger mellom 0 – 0,2 prosent vil det enten bety at du er alvorlig syk, og ikke produserer blodceller, eller at det er en annen unaturlig årsak til det.

Nedbrytning av røde blodceller[rediger | rediger kilde]

En årsak kan være en arvelig feil som gjør at de røde blodcellene lett blir ødelagt. Rask nedbrytning kan også skyldes at kroppens immunsystem ved en feil går til angrep på sine egne blodceller (autoimmun sykdom). Årsaken kan i noen tilfeller være bruk av medisiner, blant annet penicillin, kinin, kinidin, sulfonamider eller metyldopa. Sykdommer som malaria, kreft, forstørret milt og toxoplasmose (infeksjon som kan smitte via rått kjøtt og katteekskrementer), kan også føre til at de røde blodcellene lever kort. Kunstige hjerteklaffer kan også ødelegge røde blodceller siden de er hardere enn kroppens egne hjerteklaffer

Hvert eneste sekund pumpes blodet hurtig rundt i kroppen din. De røde blodcellene sørger for å frakte oksygen til hver eneste av kroppens 50.000 milliarder celler. Samtidig er de hvite blodcellesoldatene alltid beredt til å smyge seg ut av blodbanen for å oppspore og drepe inntrengere som virus og bakterier.

De røde blodcellenes oppgave er å transportere oksygen til alle kroppscellene. For å få tak i oksygen må de innom lungene. Når du puster inn og fyller lungene med luft, kommer oksygenet ned i de mange millioner små lungeblærene, alveolene. Rundt hver eneste alveole ligger en blodåre som er så liten at bare én og én rød blodcelle kan passere om gangen, så her må de gå i kø. Gjennom små åpninger i blodåreveggen og alveoleveggen kan de kvitte seg med avfallsstoffer (karbondioksid) og samtidig fylle opp oksygentankene. Når du puster ut, blir lungene kvitt karbondioksidet. Denne prosessen kalles gassutveksling.

Deretter strømmer blodet til hjertet for å bli pumpet ut i kroppen igjen. Runden blodet tar fra hjertet til lungene og tilbake til hjertet igjen kalles det lille kretsløpet. Etterpå pumpes blodet ut i resten av kroppen, hodet, armene og beina.

Røde blodceller er runde, litt flattrykte på midten og likner på en liten knapp. De finnes i enorme mengder; fem millioner røde blodceller per kubikkmillimeter blod. Blodcellen lever i fire måneder. Hvert sekund går minst to millioner av dem til grunne, og samtidig må like mange lages for at kroppen til en hver tid skal ha nok. Hvis du tenker deg at vi la alle de røde blodcellene utover et område, ville overflaten deres dekke gulvet i cirka tretti tre-roms leiligheter.

De hvite blodcellene er en del større enn de røde, og det finnes derfor langt færre av dem. De hvite blodcellene lever bare i noen få dager. Blodplatene er de minste cellene i kroppen, de er ikke ordentlige celler engang, men rester etter noen kjempestore celler som finnes i beinmargen. Under normale, fredelige forhold er de diskosformede.

Hvite blodceller (leukocytter)[rediger | rediger kilde]

Celler med cellekjerne som er en del av kroppens immunforsvar. De er de største av blodcellene og de det er færrest av. Hvite blodceller kan deles inn i flere undergrupper;

En hvit blodcelle lever vanligvis fra en dag til ca. en uke. De hvite blodcellene er blodets forsvar. Med en gang et uønsket legeme trenger inn i blodet, vil de hvite blodlegemene angripe, som regel ved å skille ut et antistoff som dreper inntrengeren. Noen sykdommer, for eksempel multippel sklerose, forvirrer de hvite blodlegemene slik at de produserer antistoffer som dreper kroppens egne celler. Hiv\aids er et annet eksempel, her blir de hvite blodcellene drept og andre sykdommer slipper lettere til. Hvis man får et sår, vil de hvite blodcellene lage et fibrin-nett over såret som reparerer og beskytter.

Blodplater (trombocytter)[rediger | rediger kilde]

Disse er viktige for at blodet størkner, eller koagulerer, etter at man har fått et åpent sår. Blodplater eller thrombocytter (fra gresk thrombos «plugg», «propp») er små (1,5-4 μm) diskformede, kjerneløse cellefragmenter som sirkulerer i blodet. Ved sårskade aktiveres blodplatene av kollagenfibre som blottlegges. Få eller manglende funksjon av blodplater i blodet gir blødningstendenser. Blødere mangler dette stoffet helt eller delvis. Hvis man har for høye nivåer av blodplater, har man økt risiko for trombose (tilstopping av blodkar).

Morfologi[rediger | rediger kilde]

Blodplater er anukleære (uten cellekjerne) og diskformet når de ikke er aktiverte, fra 1,5-4 μm i diameter. De dannes fra megakaryocytter i beinmargen. Den fysiologiske levetiden er ca. 7 dager i blodet, slik at 20 % av blodplatene nydannes hver dag. Nedbrytningen av blodplater skjer i det reticulo-endotheilale systemet som leveren og milten utgjør. Aktivering av blodplater av agonister som ADP eller trombin eller ved adhesjon fører til en form-endring med dannelse av «armer» (pseudopodier). Overflaterarealet øker da fra ca. 8 til ca. 13 kvadratmikrometer.

Ultrastrukturelt kan blodplater deles inn i fire morfologiske regioner som utfører spesifikke oppgaver:

  1. den perifere sonen
  2. den strukturelle sonen
  3. organellesonen og
  4. membranesystemet

Den perifere sonen[rediger | rediger kilde]

Den perifere sonen består av cytoplasmamebranen, et fosfolipid dobbeltlag med diverse glykoproteiner, proteiner og mykopolysakkarider (glykokalyx) på den ekstracellulære siden. En asymmetrisk fordeling av fosfolipidene er et viktig trekk (se senere); fosfatidylcholine og fosfatidyletanolamin dominerer på utsiden av membranen mens fosfatidylinositol og sfingomyelin dominerer innsiden av membranen.