Gråtekone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Illustrasjon fra 1863 som viser gråtekoner fra Korsika som framfører abaddatera og vocero, ulike typer tradisjonelle, korsikanske klagesanger, ved den døde.

Gråtekone, også kalt hylekone, klagekone og sørgekone, er en kvinne som får betaling for å gråte og klage over en avdød og uttrykke sorg i forbindelse med en begravelse. Hun kan også synge klagesanger ved båren. Gråtekoner har siden oldtida blitt brukt mange steder, ikke minst i Orienten.

Betegnelsen «gråtekoner» kan også brukes spøkefullt og nedsettende om personer som klager ofte og høyrøstet, for eksempel over politiske vedtak som allerede er fattet.

Historikk og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon fra 1700-1729 til det indiske helteeposet Ramayana som viser apekongen Balis gravfølge med sørgende kvinner bakerst i prosesjonen samt vanaraer, mytologiske apevesener.
Betegnelsen «gråtekoner» har i overført betydning også blitt brukt om folk som klager overdrevent. «Det er disse Grædekoner som for Tiden er Norges Ydmygelse» av karikaturtegneren Gustav Lærum er hentet fra Morgenbladet 1905 og viser politikerne Gunnar Heiberg, Wollert Konow, Jakob Schøning, Bernt Lie og Georg Stang i svarte sørgeklær.
Gråtekoner fra Det gamle Egypt framstilt på et veggmaleri fra ca. 1411-1375 f.Kr. i gravkammeret til Ramose, visir under faraoene Amenhotep III og Akhenaton.

I gamle dager var skikken med profesjonelle gråtekoner utbredt i mange kulturer, blant annet i Det gamle Egypt, antikkens Hellas, Romerriket, Midtøsten og Karelen. Yrket er nevnt i Bibelen,[1] i det sumeriske Gilgamesj-eposet nedskrevet cirka 2000 f. Kr.[2] og i flere diktverk siden. I Norge skal det ha vært tradisjon med inntil åtte profesjonelle gråtekoner på Strilelandet utenfor Bergen tidlig på 1800-tallet.[3]

Oppgavene for gråtekonene har variert, men de har ofte arbeidet sammen. De har våket over den døde, eller ved graven, sunget klagesanger, salmer og hymner, grått og akket seg på forskjellig vis, for eksempel ved å slite seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse, smerte, savn og sorg. Å rive i stykker klærne foran en folkemengde, kanskje inntil brystet blir blottet, er kjent fra flere fortellinger i Bibelen. Skikken praktiseres fortsatt innen jødedommen under betegnelsen keriah. Fordi det er forbudt å krabbe på knærne og slite seg i håret, har det utviklet seg et regler for riving av klær under sørgeperioden (shiva). En variant av dette er svarte sørgebind med et symbolsk rift.[4] Gråtekoner var spesialister i overgangsriter, og kan oppfattes også som sjeleførere som skulle hjelpe den døde i overgangen fra levende til død og forberede det endelige oppholdet i dødsriket.[5]

Gråtekoner var vanlig i England fra 1600- til 1800-tallet. Der brukte man også funeral mutes, svartkledte unggutter som ledet an i begravelsesfølger iført svarte eller hvite draperier og med sørgmodige ansikter for å understreke sorgen.[6]

Fortsatt skal det finnes gråtekoner blant annet i Hellas[7] og Sør-Italia og hos flere slaviske og asiatiske folk. Den filippinske filmkomedien Crying Ladies handler om tre kvinner som arbeider deltid som gråtekoner i det kinesisk-filippinske miljøet i Manilas Chinatown.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Mourning women – bilder, video eller lyd