Øyvinn Øi

Øyvinn Øi
Født		19. juni 1901 Hadsel i Nordland
Død		9. apr. 1940 (38 år) Ved Kalbakken i Aker
Beskjeftigelse		Offiser
Utdannet ved		Krigsskolen
Utdannelse		Krigsskolen Den militære høyskole École supérieure de guerre
Ektefelle		Aagot Hesselberg (1899–1940)
Nasjonalitet		Norsk
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen Krigsmedaljen (post mortem)
Troskap		Norge
Våpenart		Forsvaret
Tjenestetid		1918–1940
Militær grad		Kaptein
Deltok i		Angrepet på Norge

Øyvinn Øi (født 19. juni 1901 i Hadsel i Nordland, død 9. april 1940 ved Kalbakken i Aker) var en norsk kaptein.

Prestesønnen Øi, en allsidig kaptein som besatte stor strategisk kunnskap, var blant de første nordmenn som falt i kamp mot tyskerne den 9. april 1940, i tyskernes angrep på Norge. Øi er blant annet kjent for sitt foredrag om «Det strategiske overfall» i Oslo Militære Samfund i 1939, som med stor grad av nøyaktighet forutså tyskernes overfall tretten måneder senere.

Øi studerte ved flere militære skoler og ble kaptein i 1936 og kontorsjef i Forsvarsstaben i 1939. Ved krigsutbruddet fulgte Øi Generalstaben til Eidsvoll. På rekognoseringsoppdrag til Oslo ble drosjebilen han befant seg i stoppet av tyske soldater, og i den påfølgende bataljen ble Øi skutt død.

Før sin død ble Øi ridder av Æreslegionen. Han ble tildelt Krigsmedaljen posthumt.

Tidlig liv

Øyvinn Øi ble født 19. juni 1901 i Hadsel i Nordland, til foreldrene Gunnar Larsen Øi (1874–1966), en prest og senere lektor, og Thora Elise Lind (1878–1969). De første barndomsårene tilbrakte han i Nordland, hvor faren bestyrte et utvalg ledige presteembeter. Familien flyttet i 1908 til Høgsfjord i Rogaland, og i 1918 til Stavanger, hvor faren Gunnar ble lektor ved Kongsgård skole. Sønnen Øivinn var elev ved samme skole.

Øi giftet seg den 29. desember 1925 med farmasøyten Aagot Hesselberg (født 13. november 1899, død 15. oktober 1976), datter av kjøpmann Teodor Hesselberg (1857–1937) og Mathilde Pauline Kavlie (1859–1942).

Militær karriere

I 1918 tok Øi examen artium, hvoretter han gjennomgikk begge avdelingene av Krigsskolen. I 1921 ble han offiser, og tok Den militære høyskole i 1923. Han arbeidet som adjunkt ved sin tidligere skole i Stavanger i ett år, etter å ha tatt forberedende prøver i filosofi og latin. Etter en kort periode i forsikringsbransjen i 1925 tjenestegjorde han i et halvt år i den franske hæren som løytnant ved 158. infanteriregiment i Strasbourg. Fra 1927 til 1931 var han aspirant i Generalstaben; etter nok et opphold i Frankrike for å gå på École supérieure de guerre i Paris fra 1931–1933 ble han senere adjoint i Generalstaben fra 1933 til 1937. Mesteparten av hans tropptjeneste i Generalstaben ble utført i 6. divisjons infanteri. I 1936 ble Øi kaptein, og i 1939 kontorsjef i Forsvarsstaben.

Øi skrev flere militærfaglige artikler for Norsk Militært Tidsskrift, og i slutten av 1930-årene var han en militærkronikør hos Tønsbergs blad. Han viste stor interessere i både norsk og fransk litteratur; og han skrev selv poesi og prosa.

«Det strategiske overfall»

6. mars 1939 holdt Øi et foredrag med navn «Det strategiske overfall» i Oslo Militære Samfund. I foredraget beskrev han, etter Alf R. Jacobsens ord, det strategiske overfallet med «forbløffende klarsyn». Synspunktene fremlagt av Øi var ikke utelukkende personlige ideer, men speilet heller den fremherskende tankegangen innad i forsvarsledelsen. Øi mente at et strategisk overfall på Norge antagelig ville finne sted i forbindelse med en større europeisk konflikt. I foredraget siterte Øi blant annet et lengre avsnitt fra oberst Otto Ruges utredning av luftforsvaret i stortingsproposisjon nr. 38/1938. Troppestyrker og utstyr ville i overfallet bli overført på en transportflåte eskortert av dekkende krigsskip. Innlastingen og overføringen ville holdes strengt hemmelig, og flåten ville dermed dukke opp ved kysten uventet og foreta en landsetting.

Samtidig som landsettingen foregikk ville angrep foretas mot andre steder langs kysten for å dekke det virkelige hovedstøtets beliggenhet, samtidig som flystyrker slo til mot militære nøkkelpunkter. Øi beskrev at «innlasting og overføring av tropper holdes hemmelig, flåten dukker uventet opp et sted ved vår kyst og går straks i gang med landsettingen ... Samtidig angriper flykrefter med basis i hjemlandet våre flyplasser, sjøfly- og marinestasjoner og søker å hindre eller i alle fall sinke samlingen av våre landstyrker. For angriperen gjelder det å få sine styrker i land og få innrettet seg til forsvar før vi kan gripe inn med større styrker. For oss gjelder det å kunne gripe inn snarest - under den svakhetstilstand fienden befinner seg i, mens landsettinger foregår.» I foredraget understreket Øi at et mulig strategisk overfall mot Norge ville komme sjøveien, hvor det raskt ville komme i full styrke. Overfallet ville derimot kun være mulig hvis angrepets hovedtrekk var gjennomført før en den annen krigførende part kunne gripe inn.

Øis beskrivelse av overfallet var med de tyske og sovjetiske regimene i tanke, regimer som befant seg «i en slags permanent krigstilstand» hvor det ikke var nødt «å blande inn parlament og offentlighet i utenrikspolitikk og økonomi». I sin analyse tilla Øi særlig ansvar på fallskjermjegerne: «Særlig oppgaver er tiltenkt tidens mest moderne soldater, fallskjermtroppene. Dels forutsetter en å bruke dem som ødeleggelsesdetasjementer mot kommunikasjonssentra, dels til besetning av taktiske viktige punkter og til opptreden i fiendens rygg.» I foredraget kritiserte Øi den norske beredskapen, blant annet utilstrekkelige varslingssystemer og ubrukte kystfestninger. Øi mente at én enkelt tropp med fallskjermjegere alene kunne besette Sola flyplass, og at «en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der».

Foredraget vakte sterke reaksjoner. Etter foredraget ble Øi blitt skjelt ut som en krigshisser av regjeringen, som da førte en nøytralistisk politikk; blant angriperne ledet Arbeiderbladet an kampanjen mot Øi. Arbeiderbladet skrev blant på lederplass at «hvis opplysningene var blitt gitt til fremmede lands spioner, ville de som gav dem være blitt dømt som spioner for landsforræderi.»

Nesten samtlige av det Øi forutsatte kom i den tyske invasjonen av Norge til å finne sted. Hverken han eller Otto Ruge kunne derimot tenke seg et overfall med mål om å besette Norge som helhet.

Angrepet på Norge

Øi tilhørte Generalstabens adjutantkorps, og var oberst Johan Beichmann sin nærmeste medarbeider da tyskerne overfalt Norge 9. april 1940. I hendelsene tidlig den 9. april fulgte Øi adjutantstaben fra Slemdal hotell til ny standplass på Eidsvoll landsgymnas.

Den utålmodige kapteinen grep muligheten til handling da en drosjebil skulle kjøre til Oslo ved 14-tiden. Ifølge Beichmann ba kapteinen om tillatelse «til å følge med», noe han fikk «etter samråd med generalstabssjefen». Hans oppdrag «var å søke samband med 2. divisjon, som var rapportert å ha standplass på Kløfta, og hvis mulig ta rede på hvor vår forreste linje var. Dette var av stor viktighet å konstatere da situasjonen var uklar.» Omtrent samtidig som Vilhelm Göttes gruppe armerte lastebiler kjørte mot Gjelleråsen og Grorud, dro Øi motsatt vei.

Etter et kort opphold hos godseieren Håkon Mathisen på Linderud gård dirigerte kaptein Øi bilen gjennom de nordre bydelene av Oslo til han oppdaget en offiserskollega i Blindernveien. Drosjesjåføren, Arne Guttormsen, fortalte samme dag i et politiavhør at «kapteinen kom løpende» tilbake til bilen, noe som tyder på at han mottok avgjørende informasjon. «Han fortalte at Oslo var inntatt av tyskerne. Det var om å gjøre hurtigst mulig å komme tilbake til Eidsvoll.»

Død

Sjåføren Guttormsen kjørte hurtig mot Trondheimsveien, men kun få kilometer senere stanset bilen ved broen over Alna på Grorud, hvor fallskjermtropper fra premièrløytnant Vilhelm Göttes improviserte motoriserte avdeling stod og gjennomsøkte de passerende bilene for flyktende norske politikere og militære. Guttormsen forklarte i avhøret at «det var en stor bilkø», og «en mindre avdeling tyske militære kom marsjerende nedover for å kontrollere de bakenforstående bilene. To av dem stoppet ved vitnets vogn». Da Øi forstod at det var tyske soldater ba han Guttormsen kjøre, da han var i full uniform. Bilen var derimot sperret inne, og da de to jegerne spurte Øi om han snakket tysk eller engelsk grep Øi etter pistolen med den hensikt å skyte seg ut. «De to soldatene hadde maskinpistoler og hindret kapteinen i å benytte revolveren. Han fiket da til den ene av dem på kinnet.»

I det påfølgende håndgemenget ble kapteinen revet ut av bilen, og etter et nytt forsøkt på å gripe etter noe i lommen ble den trettiåtteårige kapteinen skutt. Guttormsen forklarte siden at «en norsk politimann kom til stede,» som «fikk fatt i en annen politimann, som var vitnet behjelpelig med å få den døde inn i vitnes bil.» Denne politimannen var del av politimester Kristian Welhavens rytterkorps, og som hadde blitt utkommandert som en veiviser for Göttes fallskjermjegere. Sammen med liket av Øi og en norsk fange ble han sendt tilbake til Akershus festning, med en tysk soldat sittende bevæpnet med pistol på forskjermen. Den tyske rapporten om hendelsen beskrev at «under pågripelse ytte offiseren motstand med sitt våpen ... Han ble skutt i selvforsvar.»

Götte selv hadde fått et skuddsår i armen under kampen med Øi; tross skadene fortsatte Walthers adjutant med oppdraget sitt, og reiste mot Kjellerholen bro ved Lillestrøm med de to lastebilene.

Ettermæle

Minnestøtte ved Jar, dedisert til blant annet Øyvinn Øi.

Øyvinn Øi ble en av de første nordmennene som falt i kamp mot tyskerne den 9. april 1940. Hans nære medarbeider Beichmann beskrev senere Øi som «en brennende ivrig og dyktig offiser og en ærlig og varm kamerat». I slutten av aprilmåned kom minneord om Øi i pressen: Tønsbergs Blad omtalte ham som en av de mest lovende norske offiserer, mens Stavanger Aftenblad skrev at «han etterlater seg det vakreste ettermæle». Øi fikk tildelt Krigsmedaljen post mortem.

I dag er det oppreist to minnesmerker over Øi i Oslo: ett ved Oslo Militære Samfund, og ett nær hans dødssted ved Kalbakken i Groruddalen.

Distinksjoner

Øyvinn Øis distinksjoner var som følger:

• Ridder av Æreslegionen.
• Krigsmedaljen (post mortem)

Verker

• Det strategiske overfall, i Norsk Militært Tidsskrift 1939, s. 296–317

Litteratur

• Jacobsen, Alf R.: Kongens nei – 10. april 1940. Vega Forlag. Oslo (2016). ISBN 978-82-8211-279-6

Eksterne lenker

• Bilde av avduking av bauta til Øyvinn Øi i 1996.