«Kronan»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Kronan»
Stora Kronan.jpeg
Rekonstruksjon av admiral Jacob Hägg.
Karriere
Land Flag of Sweden.svg Sverige
Type Linjeskip
Verft Skeppsholmen i Stockholm
Sjøsatt 31. juli 1668
Operativ 1672
Skjebne Senket under Slaget ved Öland den 1. juni 1676
Tekniske data
Deplasement ca 2300 tonn
Lengde 52,1 m
Bredde 12,9 m
Dypgang 6,23 m
Bestykning Plan for 126 kanoner fra 6 til 36 punds
Egentlig bestykning; 105 kanoner
Mannskap 500 sjømenn
300 soldater

«Kronan», også kalt «Stora Kronan»,[1] var et svensk orlogsskip (regalskip) og hun var et av verdens største fartøy i sin samtid. Etter noen få års tjeneste og to sjøslag mot danske og nederlandske flåter forliste «Kronan» under slaget ved Öland den 1. juni 1676. Forliset skyldes at skipet kantret i en altfor brå manøver. Ved kantringen ble kruttmagasinet, som lå i baugen, antent. Det meste av den forreste delen av styrbordssiden ble sprengt bort. Over 800 menn omkom da «Kronan» ble senket. Med i dypet fulgte over 100 kanoner, verdifull utrustning, private eiendeler og store pengesummer fra krigskassene.

Tapet av flaggskipet «Kronan» må ha vært et hardt slag for Sverige. Som flåtens største og tyngste bevæpnede skip var «Kronan» et viktig symbol for kongemakten til sjøs. Med forliset mistet flåten foruten nesten ti prosent av det aktive mannskapet, også flåtens øverstbefalende, riksadmiral Lorentz Creutz, og en rekke høytstående offiserer, deriblant flåtens ledende medisinske eksperter. Ettersom slaget ved Öland og felttoget til sjøs i året 1676 resulterte i nederlag ble det nedlagt en kommisjon som skulle undersøke om noen kunne klandres for nederlaget. Ingen ble dømt, men Creutz måtte bære mye av ansvaret for forliset siden han hadde ikke erfaring som befalhavende til sjøs.

Nyere forskning har vært mer forsiktig med å klandre Creutz; istedenfor har man påpekt den allmenne tilstanden innom flåten som skyldtes dårlig organisasjon samt mangel på erfarent og kompetent befal. Adelige sjøbefal ble prioritert framfor ikke-adelige (ofrälse), til tross for at de sistnevnte - som stort sett kom fra handelsflåten - hadde stor kompetanse på skipsdyktighet og sjøkunnskap.

«Kronan» ble funnet i 1980 av en gruppe vrakdykkere med den kjente vrakforskeren Anders Franzén, som hadde funnet «Vasa» på 1950-tallet, i spissen. Deretter ble det organisert årlige undersøkelser for å kartlegge vrakplassen og bringe opp vrakrester. Etter «Vasa» er «Kronan», et av de meste oppsiktsvekkende vrakfunn i Østersjøen. Hittil er over 30 000 ulike gjenstander hentet opp fra vrakplassen for å bli konservert, mye er deretter stilt ut, mange av dem ved Kalmar läns museum. Museet har i dag ansvaret for de arkeologiske utgravningene og den permanente utstillingen om «Kronan».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sverige nådde høydepunktet som europeisk militærmakt og ble dermed en betydelig maktfaktor i Europa i året 1660. Med krigen mot Danmark 1657-58 hadde svenskekongen Karl X Gustav gjennom et vågestykke av de sjeldne ført hæren over isen på Lillebælt og Storebælt, og marsjerte rett inn i Danmarks hjerte, for å erobre Danmark en gang for alle. Da ville Sverige ha kvittet seg med sin erkefiende og kunne kanskje overta den lukrative Øresundstollen. Men stormaktene annetsteds hadde større interesse av å holde Østersjøen oppdelt mellom ulike makter. Ingen ønsket å la Sverige dominere Østersjøen helt og fullstendig. Storbritannia og Nederland gikk derfor i forbund med Danmark. Karl X Gustavs forsøk på å underlegge seg Danmark mislyktes. Med hele nåværende Finland i svensk besittelse, samt besittelser i Baltikum og Pommern ble Sverige den dominerende stormakten i Østersjøen.[2]

Ved begynnelsen av 1670-tallet var den svenske formynderregjeringen preget av utbredt svakhet i styre og stell, men rikskansler Magnus Gabriel De la Gardie argumenterte for en styrking av båndene med Frankrike. Dette resulterte i en fransk-svensk traktat i 1672. Samme år angrep Frankrike Nederland, en begivenhet som skapte stor diplomatisk uro gjennom kontinentet. I april 1674 la den franske ambassadøren fram et forslag til Sverige om å forsterke de stående svenske troppene i Pommern til 22 000 menn, i bytte mot en kraftig forhøying av monetære motytelser.[3]

Situasjonen for Sverige var vanskelig, det franske presset om å gå inn i Brandenburg ble til slutt avgjørende. I desember 1674 gikk Carl Gustaf Wrangel til angrep. Ennå hadde krigen ikke begynt på alvor, men et halvår senere erklærte Nederland krig som et resultat av dette angrepet. Samtidig led Sverige et nederlag ved Fehrbellin, som militært sett kanskje ikke hadde så stor betydning, men som ble et stort prestisjenederlag for den svenske militærmakten. Danmark-Norge sendte som respons en krigserklæring den 2. september 1675 til Sverige. I slutten av juni følgende år gikk en dansk hær i land i Skåne. For å forsvare de svenske interessene var en sterk flåte nødvendig.[4]

Flåtens ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1650-tallet pågikk det en forandring av de europeiske statenes orlogsflåter. Tidligere hadde sjøstridstaktikken gått ut på at skip sloss mot hverandre individuelt eller i mindre grupper i det som kalles melée-taktikken. I den første krigen mellom England og Nederland på 1650-tallet begynte man å utvikle den såkalte linjetaktikken, der flåtestyrkene ble stilt opp i en sammenhengende rett linje, for mot akter, med øverstkommanderende i midten, for å kunne kontrollere styrkene. Tidligere hadde avgjørelse i sjøstrid vært gått ut på å erobre motstanderens skip i entringsstrid. Etter hvert i den andre halvdelen av 1600-tallet ble det lagt større vekt på overlegen ildkraft for å senke fiendtlige fartøyer eller tvinge dem ut av strid. Øverstkommanderendes oppdrag under sjøstrid gikk dermed ut på å holde sammen sin egen linje samtidig som han forsøkte å splitte motstanderens, slik at han kunne konsentrere sine styrker mot deler av fiendens flåtestyrke. Denne taktikken ble utviklet og forfinet i løpet av første halvdel av 1700-tallet og ble totalt dominerende innenfor maritim krigføring fram til første verdenskrig.[5]

Den nye taktikken favoriserer store og robuste skip som kunne seile stabilt og holde sin plass i linjen selv i hard strid. Linjetaktiken henger også sammen med en generell utvikling mot samfunnets vekt på større disiplinering og mektige sentralstaters krav på stående flåter ledet av yrkesoffiserer. Krigen ble i større grad underkastet en strengere organisering. Stridsformasjoner ble med tiden mer standardisert, og skulle helst etterleve matematiske utregnede idealmodeller. Statsmaktens makt på bekostning av godseierne innebar at man skapte større miltærmakt; og i slutten på 1660-tallet pågikk selv i Sverige et omfattende skipsbyggingsprogram.[6]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

«Kronan» var et av datidens tyngst bestykkede krigsskip, en tredekker med 105 kanoner. Skipet hadde tre dekk med kanonporter langs skipet (batteridekk). Foruten batteridekkene hadde skipet sju nivåer fordelt på seks dekk. Lengst ned, like over kjølen, var hålskeppet. Ovenfor det og fremdeles under vannlinjen lå trossdekket, dette og hålskeppet var forrådsrom. Over dette var to helt lukkede batteridekk (med tak) og ytterlig et tredje som til dels var åpent i midten av fartøyet, og overdekket med et dekk på forskipet og to på akterskipet.[7]

I første halvdel av 1600-tallet hadde man bygget skip på «det hollandske manér», med flat og rektangulær bunn som gjorde at skipet stakk relativt grunt. Byggemåten var tilpasset de grunne nederlandske farvannene, og den muliggjorde hurtigere skipsbygning. Ulempen med denne teknikken var at skipet fikk en relativt lett konstruksjon og at det ville være noe ustabilt i høy sjø. Dette siste var ikke gunstig for orlogsfartøy med skipsartilleri. «Kronan» ble isteden bygd etter «det engelske manér», med rundere midtskip og større dybdegående. Akterskipet var smalere og skarpere under vannlinjen, noe som minsket vannmotstanden.[8]

«Kronan»s deplasement, skipets tyngde beregnet etter hvor mye vann det fortrengte, er ikke eksakt kjent ettersom man savner tilstrekkelig presise oppmålinger, men har blitt beregnet til omtrent 2 300 tonn. Dette var lite sett i forhold til antallet kanoner «Kronan» var utrustet med. Det var først i andre halvdel av 1600-tallet at man i Europa begynte å bygge tredekkere i større utstrekning. Med «Kronan» var man fremdeles inne i en eksperimentperiode. Både engelske og franske tredekkere var kjent for å være ustabile. Dette var fordi man bygde dem høye og smale, og utrustet dem med for mange kanoner. Avstanden mellom de nederste kanonportene og vannlinjen kunne derfor bli svært liten. Blåste det hardt ved en trefning var man tvunget til å stenge de nederste portene, da kunne man heller ikke anvende skipets tyngste kanoner. Under 1700-tallet begynte man å bygge skip med samme antall kanoner som «Kronan» større og tyngre; de lå da på 3000 til 5000 tonn; noe som gjorde disse nyere skipene mer stabile. Da «Kronan» ble bygd hun blant de tre eller fire største fartøyer i verden, men ettersom trenden om å bygge større tiltok gjennom årene kom det svenske skipet på en delt syttendeplass ved forliset.[9]

Kanoner berget fra «Kronan» utstilt på Kalmar Läns Museum.

Bestykning[rediger | rediger kilde]

Ifølge den offisielle bestykningsplanen skulle «Kronan» utrustes med 124-126 kanoner; 34-36 kanoner på hvert batteridekk og ytterligere 18 på de øvre dekkene og i skansen og akterkastellet. Kanonene klassifiseres etter vekten på kulene de skjøt, som varierte fra 3 pund (1,3 kg, svensk pund) til 36 pund (15,3 kg, svensk pund) mens selve kanonene veide fra noen hundre kilo opp til fire tonn. I praksis ble de tyngste kanonene plassert lengst ned og de lettere ovenfor, dette for å gjøre fartøyet så stabilt som mulig. Skipets virkelige slagkraft kom fra 30- og 36-punds kanonene på nedre batteridekk, som kunne tilføye stor skade på lengre avstand enn det lettere artilleriet. En stor del av de mindre kanonene på under 18 pund var primært benyttet for å skade motstanderens besetning snarere enn selve skipet.

I dag er det nå ansett at antallet kanoner «Kronan» var færre enn hva dokumentet fra 1670-tallet oppgir. Det som foreskrives i offisielle planer var ved den tiden regelmessige høyere enn det som faktisk fantes på skipet ved utrustning. Bestykningsplaner i allmenhet er ansett å være teoretisk eller idealistisk og at de sjelden etterleves i virkeligheten. Dette enten av mangel på våpen eller for at det viste seg upraktisk. Spesielt de tyngre 36- og 30 pundskanonene var mangelvare hos svenskene, som ofte erstattet disse med lettere skyts. Med utgangspunkt i hvor mange kanoner som berges fra «Kronan» på 1680-tallet og under utgravningene etter 1980 antar man at antallet kanoner kunne være omtrent 105. Det stemmer også med beregninger av hvor mange kanoner som faktisk fikk plass på hvert dekk og med antallet kanonporter.[10]

Det fantes ulike typer av ammunisjon avhengig av hva man skulle beskyte; vanlige kanonkuler mot skrog, kjede-, stang- og piklodd for å skade rigg og skråkapper eller trebeholdere fylt med kuler eller jernfragmenter som fungerte som store haglegevær. Til entringsskamp førte man også med seg 130 musketter og 80 pistoler med lunte- eller flintlås. Til nærkamp hadde man 250 piker, 200 mindre håndøkser og 180 sverd.[11] Under utgravningene ble det funnet eksempler av grovkalibrede hakebøsser, et våpen med stort ildrør som var utstyrt med en hake til anlegg. Med den haket man fast våpenet i relingen for å la den ta rekylen fra den store ladningen. En av hakebørsene som var funnet, var ladet med en liten skråkappe med 20 blykuler som skulle rense fiendeskipets dekk for motstanderne før entring.[12]

Utsmykning[rediger | rediger kilde]

En påkostet utsmykning var på 1660-tallet ennå en viktig del av et skips karakter, selv om betydningen begynte å minske fra midten på århundret til fordel for mer praktiske detaljer. Det var fremdeles sentralt å fremheve monarkens autoritet og militære makt foruten å vise skipet som et praktbygg for omgivelsene. Jost Schütz var ansvarlig for skulpturene for det svenske admiralitet under hele 1660-tallet og han hadde vært aktiv dette arbeidet siden 1630-årene. Det finnes ingen direkte avbildninger av utsmykningen på «Kronan», men den var mest påkostet på akterspeilet. Det finnes to avbildninger av «Kronan» fra akter, laget mange år senere av danske kunstnere for å hylle de danske sjøseirene over Sverige. Claus Møinichens maleri på Frederiksborg slott fra 1686 viser akterspeilet, som domineres av to løver som holder oppe en stor kongekrone. Bakgrunnen er blå med skulpturer og ornament i gull. Kunsthistorikeren Hans Soop som hadde studert «Vasa»s bildespråk, fremhever at Møinichen kan ha overdrevet skipets størrelse og beskriver det som at «[m]an tycker sig nästen stå inför ett franskt linjeskepp från seklets slut».[13] En vevd tapet på Rosenborg slott avbilder «Kronan» som en todekker, og akterspeilet domineres også av kongekronen.

Arkeologene har ikke funnet nok av «Kronan»s skulpturer til å få en helhetsoppfatning om hvordan skipet var utsmykket. Maskaroner og putti som har blitt berget, vises på «utsmyckningens höga konsternärliga kvalitet och det fulländade aristeriet i materialbehandlingen».[14] En større skulptur som forestiller en kriger viser høy kvalitet på håndverket, den ble funnet under utgravningssesongen i 1987. Kunsthistorikeren Hans Soop har beskrevet den som å være utstyrt med «pregnant snidade anletsdrag, stor mustasch och långt, svallande hår under en plymförsedd hjälm» og «i typisk härskarpose, med höger hand i sidan och med benen i klassisk kontrapoststilling... på känt barockmanér är han utrustad med ett väl tiltaget magomfång, vid denna tid tecken på hög samhällsställning och inflytande [och] en markant profil med kraftigt markerad näsa.» Det har vært foreslått at skulpturen skal forestille Karl XI, men ettersom man ikke vet hvilken skulptur som omgav ornamentet kan man ikke avgjøre dette med sikkerhet.[15]

Sverige som skipsbygger[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen på 1660-tallet ble det fattet en beslutning om en opprustning av flåten i Sverige, blant annet for å erstatte flere større skip som begynte å bli gamle for videre tjeneste. Man behovet også et nytt flaggskip som skulle erstatte den gamle «Kronan» fra 1632, som nå hadde blitt tynget av alder.[16] De enorme mengder tømmer som trenges for det nye admiralskipet ble hugd i vinteren 1664-65. Kronanhistorikeren Kurt Lundgren har vurderte at opptil 7-10 hektar eikeskog, bestående av hundreårige trær, var hugd ned for selve skroget og et antall store emner for master og baugspyd. Byggingen av «Kronan» påbegyntes (kjølstrekkingen) i oktober 1665 men det var først den 31. juli 1668 sjøsettingen kunne begynne, etter nesten tre år. Den engelske skipsbyggeren Francis Sheldon var byggmester for «Kronan», som ved flere tilfeller var i konflikt med admiralitet. Ledelsen for den svenske flåten klaget på at han drog ut tiden på byggingen og at han hadde brukt tid på private prosjekter, blant annet en omfattende eksport av masttømmer til England. Sheldon selv klaget på stadige forsinkninger og pengemangel.[17] Når skipet sjøsettes viste det seg at slippen var for liten og aktre del av kjølen ble påførte et brudd. Når Sheldon ble spurte om skadene på skipet så svarte han det kan repareres, men at den lange tiden for tømmeret som lå og tørkes var et større problem.[18] Konflikten mellom admiralitet og Sheldon fortsatte flere år framover, bidro sterkt til at ferdigstillelsen av skipet ble forsinket. De siste skulpturene ble avsluttet først i 1669, og først i 1672 var skipet rigget, taklet og bestykket. Første gang skipet kom i offisiell tjeneste var når man feiret Karl XI. s tiltredelse som myndig regent i desember 1672.[19]

Besetning[rediger | rediger kilde]

Som et av tidens største skip hadde «Kronan» også en stor besetning. Ved forliset hadde skipet omtrent 850 personer om bord, hvorav cirka 500 var sjømenn og 350 soldater. Kronanprosjektet i forbindelse med utgravningene av skipet i nyere tid har sammenlignet «Kronan» med størrelsen på en mellomstor svensk by i slutten på 1600-tallet og beskrevet skipet som «et samfunn i miniatyr». Om bord finnes representanter for så vel under- som overklasse. Kvinner tillates på flåtens skip, men bare så lenge man befant seg innom Stockholms skjærgård, når krigstoget nådde åpen vann måtte kvinnene gå i land. På «Kronan», som et mindre flytende samfunn, speiles det også i forholdet mellom det sivile og det militære, der samtidige i besetningen kledte seg sivilt og manglet enhetlige uniformer. Forskjellen dermed ble standsmessig, adelige offiserer kledte seg i praktfulle og påkostede klær.[20] Det eneste unntaket var soldatene som tilhørte Västerbottens regiment. På 1670-tallet hadde soldatene fått de første karolinske uniformer i blått og hvitt. Besetningen i visse tilfeller ble tildelte klær eller tøy man sydde «båtmannsklær» av, som gjorde at de skilte seg fra andre på land med deres vanlige allmueklær. Offiserene hadde en stor oppsetning av dyre og fine klær med seg om bord, men det er uklart i hvilken utstrekning de anvendes i hverdagslivet. Eventuelt ble enklere plagg av holdbarere og bekvemmelige tøy som var mer praktisk til sjøs, også brukt av offiserene.[21]

Rekrutteringen av mannskapet skjedde gjennom tvangsutskrivninger og som en del av det tidlige indelingsverket. Båtmenn og bøsseskytter (sjømenn og artillerister) tars fra båtmannshold, administrative enheter langs kysten som ble pålagt ansvaret om å forsyne flåten med en mann for tjenestegjøring. Soldatene på skipet kom fra motsvarende knekthold eller rotehold fra innlandet. Offiserene var ofte adelige eller samfunnets øvre sjikt og avlønnes gjennom indelingsverket eller gjennom avkastningen fra utskilte landområder for dette formålet.[22] Det er også mulig at de høytstående offiserer som var vant til å opprettholde sin stand fra land, tok med seg sine personlige tjenere om bord. En verdifull jakke i rødt som ble funnet på en av de døde funnet på skipet som kan ha vært en av disse tjenere.[23]

Utdannelse og øvelse var viktig for å opprettholde det nødvendige nivået innenfor sjødyktighet, kompetanse for håndtering av skip og besetning og ekspertise for organiserte flåtetokter i krigstid. Sjømakter som England og Spania oppøvet seg kompetanse og dyktighet gjennom langvarige ekspedisjoner til sjøs på Atlanterhavet. I Østersjøen utgjorde bare det halvet året den praktiske seilingstid for orlogsflåten. Rustningene og opphold til sjøs for besetninger var dyrt for den svenske flåten som hadde stadige problemer med å opprettholde et akseptabelt nivå.

Tjenestetid[rediger | rediger kilde]

Etter det svenske nederlaget ved slaget ved Fehrbellin 18. juni 1675 kom de svenske besittelsene i Pommern i fare, og den svenske flåten måtte til sjøs. Den svenske orlogsflåten var stor med et flertall store fartøyer; Svärdet på 1800 tonn, Äpplet og Nyckln på cirka 1400 tonn og det enorme «Kronan». Sammenlagt hadde man nærmere 28 store og mellomstore linjeskip og nesten like mange orlogsfartøyer. Forsyningsapparatet var derimot mangelfullt, man hadde få erfarne høytstående offiserer og underholdet for de svenske besetningene på skipene var dårlig. Danskene beskrev hånfullt det svenske mannskapet som «bondedrenger dryppet i saltvann». Flåten gav seg ut til sjøs under admiral Gustaf Otto Stenbock i høsten 1675, men kom ikke lengre enn til Karlsøyene utenfor Gotland. Høstværet var dårlig, med lav temperatur og harde vinder. «Kronan» var vanskelig å oppvarme, besetningen var dårlig kledt for et slikt vær og sykdommer begynte å uttynne besetningen for sterke menn. Provianten begynte å ta tom, og etter «Kronan» mistet et bauganker bestemte Stenbock å vende tilbake til Dalarö. Sjøtoget til Pommern ble kansellert. Karl XI reagert sterkt og mente Stenbock bar ansvaret for dette mislykkede sjøtoget, tvunget ham til å betale 100 000 daler for ekspedisjonen.[24]

Forsvaret i Pommmern ble kraftig presset av fiendtlige styrker i vinteren og flåten, deriblant «Kronan», beordres ut til sjøs i et desperat forsøk om å unnsette de anstrengte svenske styrkene i de nordtyske områdene. Vinteren 1675-76 var uvanlig kaldt med store islegging på Østersjøen. Når flåten, nå under den erfarne admiralen Claas Uggla, kom ut til Dalarö 23. januar var man innstengt av is. Riksrådet Erik Lindschöld kom på ideen om å sage ut flåten til havs. Med hjelp av flere hundre rekrutterte bønder begynte man å skjære opp en renne til flåtestasjonen ute ved Älvsnabben, over to mil derifra. Først 14. februar var man framme der, men oppdaget da at selv havet utenfor var fryste til is. Etter en storm som begynte å få isen til å skrue seg ble lasteskipet «Leoparden» presset sammen i stykker. En dansk flåtestyrke hadde også seilt opp langs kysten og lå utenfor på det åpne havet. Etter hvert som været ble kaldere var det håpløst å fortsette med arbeidet. Den entusiastiske Lindschöld gav opp.[25]

Allerede i mars 1676 seilte en dansk flåte på 20 fartøyer under ledelse av Niels Juel og 29. april landsteg hans styrker på Gotland, som raskt kapitulert under angrepet. Den svenske flåten beordres ut den 4. mai, men møttes av vanskelige vindforhold som holdt dem tilbake fram til den 19. mai. Juel hadde da dratt fra Visby og seilt mot Bornholm for å forene sin styrke med en mindre dansk-nederlandsk styrke som begynte å krysse mellom Skåne og øya Rügen for å forhindre svenske forsterkninger fra å nå Pommern. Den 25. og 26. mai møtte de to flåter hverandre mellom Bornholm og Rügen. Tross den svenske flåtens overlegenheten klarte de ikke å tilføye den allierte flåten alvorlige tap uten å miste et brannskip og et mindre fartøy. Slaget avslørte en alvorlig brist på samordning mellom skipsbefalhavende i flåten og tilliten mellom riksadmiral Lorentz Creutz og hans underordnede var liten.[26]

Etter sjøslaget ankret flåten ved Trelleborg der kong Karl XI ventet med nye ordrer om at man skulle gjenerobre Gotland. Man skulle også unngå strid til sjøs fram til man var forbi Ölands nordre odde for å forsøke å slåss i hjemfarvann. Når den svenske flåten dro fra Trelleborg 30. mai, kom de i kontakt med den dansk-norske flåten som begynte å følge etter. Ved dette tidspunktet hadde den nederlandske generaladmiral Cornelis van Tromp, en av samtidens dyktigste sjøtaktikerne, sluttet seg til Juel etter å ha vært vervet av danskekongen Kristian V. Tromp og Juel hadde 42 fartøyer i den allierte flåten, hvorav 25 store og mellomstore linjeskip. De to flåtene fortsatte langs kysten nordover og den 1. juni nådde man Ölands søndre odde i halv storm.

Svenskene, oppstilt i linje, forsøkt å komme fram før Tromps flåte og legge seg mellom dem og land for å få le fra vinden, og dermed ha et bedre utgangspunkt for den kommende striden. De nederlandske og dansk-norske skipene lykkes å seile høyere opp i vinden og tok igjen forspranget til den svenske flåten. Den harde vinden var hardt for riggen på mange av de svenske skipene, som mistet stenger og rår, hvilken gjorde det vanskelige å holde sammen stridslinjen. Om formiddag var de to flåter snart innom skuddvidde av hverandre.[27]

Forliset[rediger | rediger kilde]

En samtidig avbildning som deler slaget i tre faser: først de to flåter på vei nordover langs Ölandskysten, siden vises hvordan «Kronan» eksploderer og «Svärdet» omringes; og sist hvordan den svenske flåten drives på flukt av de allierte. Kopperstikk av Romeyn de Hooghe, 1676.

Ved tolvtiden på dagen nordøst om byen Hulterstad gjennomførte den svenske flåten noen som militærhistorikeren Ingvar Sjöblom har beskrevet som «en meget omdiskuterte manøver». På grunn av misforståelser og dårlige koordinerte signalering forsøkte den svenske styrken å vende og engasjere fienden like før man nådde den forhåndsbestemte slagplassen utenfor Ölands nordre odde. En hastig vending var en risikobare handling i hardt vær og måtte forberedes med stort møye.[27] «Kronan», som man visste var noe ustabilt, dreiet om på styrbord men hadde for mange seil heist og krenget så kraftig at det kom inn vann gjennom de åpne kanonportene. Man klarte ikke å rette opp skipet, så det lagt seg på siden med mastene i horisontal stilling. Etter en stund ble kruttforrådet i fremste del av skipet av en uvisst årsak antent, så det sprengte bort en stor del av styrbordssiden forut for stormasten. Den gjenværende akterdelen reiste seg med den avbrutte delen nedover og siden sank med stor hastighet med babordssiden nedvendt. Da den truffet bunnen ble skroget revet opp med en stor sprekke som svekket konstruksjonen.[28]

Under kantringen var disiplinen og den sosiale sammenhold fullstendig kollapset. Etterlatenskaper fra de døde om bord på «Kronan» avslørte dype skjæresår i kranier, ryggbein, revben og andre deler av kroppen. Hvert tiende overarmsbein og nesten hvert femte lårbein på de døde som var funnet under utgravningene viste tegn på traumatisk vold, med gjentakende hugg- eller skjæresår ofte på samme kroppsdel. En sikker forklaring på dette kom ikke fram fra vitneerklæringer og bevarte dokumenter om forliset, det er ikke indikasjoner på at en entringsstrid hadde funnet sted før forliset. Skadene stemte ikke med det som vil oppstå gjennom eksplosjonen i kruttforrådet. Ingvar Sjöblom har tolket det som resultatene av et «blodig håndgemeng» som utbrøt i desperasjonen da mennene forsøkt å redde seg. Osteologen Ebba Düring mente skadene på de døde var et bevis på at mennene om bord på «Kronan» brukte alle midler i deres desperasjon om å berge seg.[29]

Maleri av Claus Møinichen fra 1686 som viser hvordan «Kronan» eksploderer samtidig som hun kantrer. Til høyre sees «Svärdet» i strid med den danske admiralen.

Etter «Kronan»s forliset fortsatte slaget noen flere timer uten framgang for den svenske siden. Tapet av flaggskipet ledet til uorden blant de svenske skipene i deres linjeformasjon. Det nye flaggskipet «Svärdet» ble omringet av de allierte admiralskipene og satt i brann av et nederlandsk brannskip. Bare 50 av 650 mann ble reddet fra det brennende vraket, blant de døde var Claas Uggla. Den svenske flåten flyktet siden under stor uorden etter å ha mistet to av sine øverste befalhavere med flåtens største skip. «Solen» gikk senere på grunn, «Järnvågen», «Neptunus» og tre mindre fartøyer erobres av de allierte. «Äpplet» gikk etter slaget på grunn og sank utenfor Dalarö.[30]

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Bare artillerioffiseren, Anders Gyllenspak, overlevde sammen med 39 andre personer selve kantringen og eksplosjonen: major Johan Clerck, 2 trumpetere, 14 sjømenn og 22 soldater, det betyder at over 800 menn omkommet under forliset. Blant de døde finner man riksadmiralen selv og et halvdusin offiserer fra flåten som arméen, også admiralitetslegeren og flåtens apotekere.[31] Ifølge offisielle rapporter overlevde to offiserer fra Västerbottens regiment, kaptein Rosenberg og major Anders Sparrfelt. Sparrfelt skal ha blitt kastet over to skip av eksplosjonen i kruttforrådet og landet uskadd i seilet på et tredje skip ved ren og skjær flaks.[32] Sammenlagt omkommet nesten 1500 menn da «Kronan» og «Svärdet» gikk under, og dagene etter slaget fløt flere hundre døde i land på Ölands østre kyst. Ifølge kirkeherden i Långlöts församling på østre Öland «vart i några dagar upptagne 183 man» som begraves på Hulsterstads kirkegård og Stenåsas kirkegårder.[33] Lorentz Creutzs legeme ble funnet og sendt til Sarvlaks i Finland der han ble begravet.[34]

Nyheten om den svenske fiaskoen ved Öland nådde innom en uke svenskekongen, som straks beordret en kommisjon for å utrede hva som hadde hendt. Karl XI ville finne ut om admiral Bär og andre offiserer hadde gjort seg skyldig for feighet eller inkompetanse. Kongen skrev 13. juni 1676; «att en del av våra sjöofficerare sig så lachement (fegt och slarvigt) föhållit - att de riksens säkerhet, välfärd och försvar [...] ställt uti den högsta hazard» - og krevde at ett «så stort crimen strängeligen bör straffas.»[35] Kommisjonen begynte sitt arbeid allerede 7. juni og holdte på inn i oktober 1676 uten at noen ble dømt. Admiral Johan Bär på «Nyckeln» og admiralløytnant Christer Boije, som hadde gått på grunn med «Äpplet», fikk aldri mer befal innom flåten mens Hans Clerck på «Solen» ble befordret av Karl XI før kommisjonen hadde avsluttet arbeidet.[36]

Årsakene bak forliset[rediger | rediger kilde]

Den direkte årsaken bak tapet av «Kronan» var kjennskapet om at skipet var ustabilt om det håndteres uforsiktig. Til forskjell fra «Vasa» nesten 50 år tidligere var seglingsegenskapene ikke så dårlig for skipet som hadde tjenestegjort i flere år med glans og i betydelig hardere vær. Under kommunisjonen forekom det også direkte henvisninger til «Vasa» av artillerioffiseren Gyllenspak.[37] Han vitnet også at noen, trolig ikke Creutz, hadde reduserte ballasten ved Dalarö i begynnelsen på sjøtoget og at man ikke hadde rukket å fylle opp drikkeforrådene. Derfor hadde skipet vært mindre dypgående enn vanlig og dermed mindre stabilt enn tidlig.[38]

Hvorfor den svenske flåten gikk fra den opprinnelige planen om å engasjere sine fiender ved de såkalte «svenska skären» mellom Landsort og Ölands nordre odde og isteden gjorde en plutselig vending utenfor Hulterstad er ikke helt utredet. Rosenberg og Gyllenspak fra «Kronan» i deres vitneerklæringer mente Creutz begynte å vende etter Uggla hadde signalisert for vending av flåten. Rosenberg mente også at Bär på «Nyckeln», leder for den første eskadren, hadde påbegynte vendingen og at Uggla derfor så seg tvunget til å følge etter for å holde sammen flåten.[39] Offiserene Anders Homman og Olof Norman som var overlevende fra «Svärdet», mente istedenfor at det bare var Creutz som øverstbefalhavende som kunne ta en sådan beslutning og at Uggla bare fulgte «Kronan» i vendingen.[40]

Ifølge vitnemål fra kommisjonen ble det ikke vedtatt nødvendige forsiktighetstiltak når «Kronan» vende på grunn av motsetninger mellom offiserene. Rosenberg vitnet også at admiralløytnant Arvid Björnram og major Klas Ankarfäll åpent trettet om hvor mye seil man skulle føre og hvor nær land man burde komme tett på.[41] Flåtens erfarne styrmann Per Gabrielsson skulle ifølge Gyllenspak også ha advart for å vende i den harde blåsten med åpne kanonporter og uten å minske seil, men uten å få gehør.[42]

Creutz har av mange historikere fått skylden for forliset og beskrives som en imkompetent sjøoffiser, som med sin manglende erfarenhet innom maritime emner ensomt bar ansvaret for «Kronan»s brå undergang.[43] Gunnar Grandin har foreslått at uenigheten på «Kronan» handlet om at man vil utnytte faktumet om at den allierte flåten var utspredt. Creutz og Björnram ville altså vende av taktiske grunner mens Ankarfjäll og blant annet styrmannen Per Gabrielsson manet om fartøyets sikkerhet. Samtidig mente Grandin at mye tyder på at Creutz kan ha blitt rammet av et slags mentalt sammenbrudd og derfor fattet en dårlig beslutning.[44]

I senere tid har en del historikere kommet fram til at skyldbyrden var mer komplisert og at Creutz ikke ensom kan belastes for katastrofen. Ingvar Sjöblom og Lars Ericson Wolke påpeker at hans befatning snarest kunne sammenlignes med en verksjef, en administrator som ikke trengte å ha inngående vitenskap om praktiske detaljer - å kunne vende skipet under hard vind var sådant underordnede hadde ansvaret for. Lars Einarsson mener at Creutz`s «koleriske og selvveldige natur» trolig spilte en rolle, men at det i lik høy grad kan skyldes på at mannskapet var utrent og uerfarne, og at det forekom åpen uenighet blant offiserene.[45]

«Kronan» som vrak[rediger | rediger kilde]

En rekonstruksjon av en dykkerklokke av samme type som den som anvendes for å berge kanoner fra «Vasa» og «Kronan» i slutten på 1600-tallet. Utstilling på Marinmuseum i Karlskrona.

«Kronan» ble verdsatt på cirka 326 000 daler i sølvmynt i sin samtid, mer enn halvparten, 166 000 daler, utgjøres av kanonene. I begynnelsen på 1660-tallet hadde man tatt opp så godt som samtidige av kanonene fra «Vasa» med bergingsteknikken som forbedres i ettertiden. Kommandøren Paul Rumpf og admiral Hans Wachtmeister hadde ansvaret for bergingsoperasjonen utenfor Hulsterstad. Med hjelp av spesialbygde dykkerklokker tok man opp 60 kanoner på med en verdi på 67 000 daler under åtte somrer 1679-86- I 1960-årene hadde Bo Cassel prøvedykket med en dykkerklokke av lignende konstruksjon som i 1600-tallet ved vrakplassen for «Vasa». Sommeren 1986 gjenopptok man forsøket på «Kronan». Man kom fram til at arbeidet krevde stor erfarenhet, skikkelighet og gode værforhold.[46] Selv om forholdene ved vrakplassen var vanskelig, med kalde vanntemperaturer og nykkefull værlag, med behovet for en stor arbeidsstyrke var bergingsoperasjonene meget lønnsomt. Historikeren Björn Axel Johanssom har beregnet at de sammenlagte lønnskostnadene for samtidige dykkersesonger oppgikk til mindre enn 2000 daler, som dekkes av bergingen av bare en eneste av de store 36-punds kanonene.[47]

Gjenoppdagelse[rediger | rediger kilde]

Marinteknikeren og amatørhistorikeren Anders Franzén hadde siden 1950-tallet forsøkt å lokalisere eldre vrak i Østersjøen og ble kjent da han i 1954 lokaliserte regalskipet «Vasa» som senket i Stockholm i året 1628. På en liste over kjente vrak som Franzén sammensatt var «Kronan» med. Under nærmere 30 år gjennomførte han og andre undersøkninger ved å undersøke samtidige kilder og deretter med ulike metoder undersøkte havbunnen ved Ölands østkyst. Utover årene i 1950- og 1960-tallene undersøkte man først med dragninger utenfor Hulterstad og senere med ekkolodd. I 1971 ble planker man trodde kunne tilhøre «Kronan» funnet, uten å kunne følge opp funnet. Senere under 1970-tallet klarte man å begrense søkeområdet med hjelp av en sidescan-sonar som siden kunne bekrefte med hjelp av en magnetometer, et instrument som leste av forekomster av jern, bestemte utslag fra havbunnen. Med hjelp av undervannskameraer kunne man i begynnelsen på august 1980 se de første bildene av vraket etter «Kronan».[48]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Restene av «Kronan» ligger på 26 meters dybde omkring seks kilometer øst for byen Hulterstad på sørøstre Öland. Siden oppdagelsen i 1980 har man hver sommer dykket på vrakplassen og hittil berget og registrerte over 30 000 funn. Forutsetningene for marinarkeologisk arbeid er uvanlig fordelaktig ettersom vraket ligger langt fra land, utenfor større farleder, og har ikke blitt utsatt for nedsmussing årsaket av landbaserte forurensing eller vegetasjon. Sikten, spesielt på forsommeren, er god og kan være på over 20 meter. Bunnen består av lys, i hovedsak steril sand som reflekterer sollyset fra overflaten og dermed underlette kartleggingen av plassen og dokumentering med videokameraer. Rundt 85 % av vrakplassen har hittil blitt kartlagt og «Kronan» har blitt et av de største og mest omskrivende marinarkeologiske prosjekter i Østersjøen.[49]

Funn[rediger | rediger kilde]

M/S «Calmare Nyckel» har vært dykkerplattform under utgravningene av «Kronan» siden 1991 og er et av mange fartøyene som brukes av prosjektet.[50]

Siden oppdagelsen av «Kronan» 1980 er over 30 000 gjenstander berget og katalogisert av arkeologene. Variasjonen på funnmaterialet har vært alt fra bronsekanoner på fire tonn til fragmenter av eggeskall.[49] Under utgravningene har man med jevne mellomrom oppdaget et antall historiske og arkeologiske verdifulle og unike funn. Ett av de første funnene var et mindre kabinettskap med ni skuffer som inneholdte navigasjonsinstrument, pipeverktøy, mynt, bestikk og skrivesaker, eiendeler som trolig tilhørte noen av offiserene.[51]

Ettersom «Kronan» var et admiralskip finnes det store mengder penger om bord. Foruten lønn for mannskapet behovet man en krigskasse for uforutsette utgifter. I 1982 ble det funnet 255 preget gullmynter, det største enkeltfunn av gullmynter noensinne i Sverige, de fleste av dem dukater. Variasjonen i opprinnelse bak myntene er stort, med mynt fra by som Kairo, Reval (Tallinn) og Sevilla. Ytterlig 46 dukater ble funnet i sommeren 2000.[52] Myntsamlingen utgjør trolig den største gullskatt som noensinne har blitt funnet i Sverige. Ettersom det var lite kontanter for å rekke til større utgifter har man antatt at de inngikk i Lorentz Creutz`s personlige kasse.[53] På restene av trossdekket ble over 900 sølvmynter funnet i 1989, ved den tiden den største marine sølvmyntsamlingen som hittil var funnet. En betydelig større sølvskatt på nesten 6300 mynt ble funnet i 2005, deretter en enda større med cirka 7000 mynt i det neste året.[54] Sølvskatten fra 2005 består nesten helt og holdent av 4-øresmynter preget 1675, totalt mer enn 1 % av den totale produksjonen av årets 4-øret.[55]

Flere musikkinstrumenter har også blitt funnet, deriblant en trumpet, tre fioler og en viola da gamba, alle relative dyre eiendeler som tilhørte offiserene eller en av trumpeterne som trolig hadde blitt utrustet med et spesielt fint instrument tilverket i Tyskland som medlem av admiralens «spill», musikalen.[56] Som ytterlig tegn på offiserenes nærvær på fartøyet fant man i 1997 en flettet kurve fylt med tobakk og eksklusive matvarer og krydder, blant annet ingefær, plommer, druer og kanelstenger.[57]

Omtrent 7 % av funnmaterialet er tekstiler. Mange av plaggene, spesielt de som tilhørte offiserene, er velbevart og har gitt kunnskap om hvordan man tilvirket plaff under sent 1600-tallet, noen som ikke var tilgjengelig på annet enn avbildninger.[58]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se bl.a. Anders Franzén om standardisering av navngivelse i Johansson (1985), s. 9 og Lundgren (1997), s. 8
  2. ^ Göran Rystad Skånska Kriget och kampen om hegemonin i Norden, i Rystad (2005), s. 16-19
  3. ^ Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20
  4. ^ Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20-21
  5. ^ Glete (1993), s. 173-178.
  6. ^ Glete (1993), s. 176.
  7. ^ Anders Nilsson, i Johansson (1985) s. 52-53
  8. ^ Anders Nilsson, i Johansson (1985), s. 38-29
  9. ^ Glete (1999).
  10. ^ Glete (2002
  11. ^ Anders Sandström, «Klar för strid» i Johansson (1985), s. 122-123
  12. ^ Gunnar Grandin, «Slaget den 26 maj» i Johansson (2005), s. 127
  13. ^ Soop (2007), s. 137
  14. ^ Soop (2007), s. 138
  15. ^ Soop (2007), s. 136-138; for sitat se s. 138
  16. ^ Lundgren (1997), s. 9-18
  17. ^ Lundgren (1997) s. 19-39
  18. ^ Lundgren (1997), s. 9-10; Anders Franzén, "Kronan går av stapeln 1668", s. 48-49
  19. ^ Lundgren (1997), s. 19
  20. ^ Kronanprosjektet (2008), s. 7-9
  21. ^ Pousette (2009), s. 107
  22. ^ Pousette (2009), s. 107 (Zettersten, se selv Asker, "Hur riket styrdes")
  23. ^ Pousette (2009), s. 111-112
  24. ^ Gunnar Grandin, "Stenbock betalar sjötåget" i Johansson (1985), s. 108-109; Kurt Lundgren, "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-111; Sjöblom (2003), s. 223
  25. ^ Kurt Lundgren; "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-11
  26. ^ Sjöblom (2003), s. 225-26
  27. ^ a b Sjöblom (2003), s. 226
  28. ^ Kronanprojektet (2007), s. 4
  29. ^ Sitat i Durling (1997) s. 594: «all the means at their disposal, both physical as well as psychological»; Sjöblom (2003), s. 227
  30. ^ Sjöblom (2003), s. 228
  31. ^ Johansson (2005), s. 142-143; Lindeke m.fl. (2009), s. 30
  32. ^ Zettersten (1903), s. 479
  33. ^ Sitat fra Einarsson (2005), s. 56
  34. ^ Björn Axel Johansson, "i Creutz ficka", s. 165
  35. ^ Sitat fra Lundgren (2001), s. 5-6
  36. ^ Sjöblom (2003), s. 228
  37. ^ Einarsson (2001), s. 13
  38. ^ Lundgren (2001), s. 72
  39. ^ Einarsson (2001), s. 9-12
  40. ^ Lundgren (1997), s. 107-11
  41. ^ Lundgren (2001), s. 51
  42. ^ Lundgren (2001), s. 235
  43. ^ Se for eksempel Zettersten (1903), s. 478; Unger (1909), s. 234; Isacson (2000), s. 11-12; Gyllengranat (1840).
  44. ^ Gunnar Grandin, "Nervkris eller chansning" i Johansson (1985), s. 144-145.
  45. ^ Einarsson (2001), s. 13; Ericson Wolke (2009), s. 115; Sjöblom (2003), s. 227
  46. ^ Johansson (1993), s. 129-133
  47. ^ Johansson (1993), s. 156-158
  48. ^ Ahlberg, Börjesson, Franzén & Grisell. "Kronan hittas" i Johansson (1985), s. 192-205
  49. ^ a b Kronanprosjektet (2008
  50. ^ Kronanprojektet (1991)
  51. ^ Einarsson (2001), s. 30
  52. ^ Einarsson (2001), s. 33-34
  53. ^ En gullskatt som inneholdte «flere hundre gullmynter» var funnet ved husbygning i Stortorget i Stockholm 1804, men ettersom alle utenom et mynt var solgt vet man ikke om den var større enn gullskatten fra «Kronan»; Golabiewsky Lannby (1998), 6-8, 11
  54. ^ Gainsford & Jonsson (2008)
  55. ^ Einarsson (2005), s. 15
  56. ^ Einarsson (2001), s. 31
  57. ^ Einarsson (2001), s. 36
  58. ^ Pousette (2009)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Under [Düring], Ebba, (1997) "Specific Skeletal Injuries Observed on the Human Skeletal Remains from the Swedish Seventeenth Century Man-of-War, Kronan" i International Journal of Osteoarchaeology, Vol. 7, s. 591-594
  • Einarsson, Lars (2001) Kronan. Kalmar läns museum, Kalmar ISNM 91-85926-48-5
  • Einarsson, Lars (2005) "Likplundring i Hulterstad år 1676" i Kalmar län s. 52-58.
  • Einarsson, Lars (2005) "Ännu en silverskatt påträffad i vraket av regalskeppet Kronan" i Myntstudier vol. 3, s. 14-16.
  • Einarsson, Lars (2008) Kronanprojektet. Rapport över 2007 års marinarkeologiska undersökningar vid vrakplatsen eftar regalskeppet Kronan. Kalmar läns museum, Kalmar.
  • Ericsson Wolke, Lars (2009) "En helt ny flotta - sjökrigen under 1600-talets sista årtionde" i Ericsson Wolke & Håardstedt, Svenska sjöslag. Medström förlag, Stockholm. ISBN 978-91-7329-030-2
  • Gainsford, Sara & Johansson, Kenneth (2008) 2005 års skatt från regalskeppet Kronan i Myntstudier vol. 3, s. 3-17
  • Glete, Jan (1999) "Hur stor var Kronan? Något om stora örlogsskepp i Europa under 1600-talets senare hälft" i Forum Navale Sjöhistorisla samfundet, Stockholm, s. 17-25.
  • Glete, Jan (1993) Navies and Nations: Warships, Navies and State Building in Europe and America, 1500-1680, Volume One. Almqvist & Wiksell International, Stockholm ISBN 91-22-01565-5
  • Golabiewski Lannbt, Monica (1998), The godtreasure from the royal ship Kronan at the Kalmar Country Museum. Kalmus, Kalmar ISBN 91-85926-09-4
  • Gyllengranat, Carl August (1840) Sveriges sjökrigs-historia i sammandrag. Karlskrona, Ameen.
  • Isacsson, Glaes-Göran (2000) Skånska kriget 1675-1679. Historiska media, Lund. ISBN 91-88930-87-4
  • Johansson, Björn Axel (redaktør) (1985) Regalskeppet Kronan. Tevi, Stockholm ISBN 91-7160-740-4
  • Lundgren, Kurt (1997) Stora Cronan: Byggandet Slaget Plundringen av Öland - En genomgång av historiens källmaterial. Lenstad Bok & Blid, Kristianstad. ISBN 91-973261-5-1
  • Lundgren, Kurt (2001) Sjöslaget vid Öland. Vittnesmål - dokument 1676-1677. Lingstad Bok & Bild, Kalmar. ISBN 91-631-1292-2
  • Pousette, Mary (2009) "Klädd ombord" i Skärgård och örlog: nedslag i Stockholms skärgårds tidliga historia. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien; Konferenser 71. Stockholm ISBN 978-91-7402-388-6
  • Rystad, Göran (redaktør) (2005) Kampen om Skåne Historiska medoa, Lund. ISBN 91-85057-05-3
  • Sjöblom, Olof (2003) "Slaget vid Öland 1676: Kronan går under" i Ericsson [Wolke], Hårdstedt, Iko, Sjöblom & Åselius, Svenska slagfält. Wahlström & Widstrand, Stockholm. ISBN 91-46-20225-0
  • Unger, Gunnar (1909) Illustrerad Svensk Sjökrigshistoria omfattande tiden intill 1680, Bonnier, Stockholm.
  • Zettersten, Axel (1903) Svenska flottans historia åren 1635-1680. Norrtälje tidnings boktryckeri, Norrtälje.

Ekstern lenker[rediger | rediger kilde]