Slaget ved Öland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Öland
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Slaget ved Öland
Dato 1. juni 1676
Sted Sør for Öland, Østersjøen
Resultat
Dansk seier
Parter
Sverige Danmark
Nederlandene
Kommandanter
Admiralgeneral Lorentz Creutz Niels Juel
Cornelis Tromp
Styrker
57 skip, hvorav 27 linjeskip med 2 172 kanoner og 11 870 mann 42 skip, hvorav 25 linjeskip, 11 fregatter, 5 brannskip og 6 småfartøyer med 1 727 kanoner
Tap
12 skip, hvorav tre større går tapt med 2 500 mann hvorav 600 fanger Ukjent

Slaget ved Öland var et sjøslag som sto 1. juni 1676 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge og Nederlandene på den andre.

Svenskene tapte slaget og med det herredømmet over Østersjøen.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Bornholm 1676 var strategisk sett et nederlag for svenskene, siden planen var å ødelegge den danske flåten før de fikk nederlandsk hjelp. Ikke bare mislykket svenskene med planene, men de ble samtidig utsatt for stor fare ved å komme for nær de alliertes baser. Karl XI av Sverige ble enig med eskadresjef Claes Uggla, en av de meste erfarne av de svenske sjøoffiserene, om å trekke den svenske flåten nordøstover til farvannet nord for Öland. Da var skipene nær sine egne baser, og de kunne få en strategisk fordel mot de allierte styrkene.

Allerede 26. mai 1676 seilte den nye generaladmiralen for den allierte flåten, Cornelis Tromp, ut fra København med fem danske og fire nederlandske krigsskip, samt to brannskip og en galiot og sluttet seg til Niels Juel og van Almonde. Med en flåte på nå 25 linjeskip, 10 fregatter, fem brannskip og seks småfartøyer kunne Tromp ved Falsterbo starte sitt oppdrag: Å tilintetgjøre den svenske flåten.[1]

Tidlig om morgenen 30. mai gikk den svenske flåten til sjøs fra Trelleborg, men de ble innhentet av den allierte flåten ved Ølands sørspiss 1. juni. Da hadde Tromp tatt opp forfølgelsen fra Falsterbo, mens de dro videre mot Bornholm. Ved solnedgang kom svenskene forbi Ertholmene, nordøst for Bornholm. Det var røft vær med vindforhold som tvang begge flåtene til å manøvrere seg nordøstover, og særlig ille var det natten til 1. juni, da vinden snudde i sørvestlig kuling.

Ettersom svenskens los ble drept under slaget ved Bornholm 1676, kunne ikke svenskene våge seg nærmere Ölands sydlige odde enn 15 kilometer. Det skulle vise seg å få fatale følger. Tromp var langt mindre forsiktig og utnyttet dette til å korte ned avstanden, for han seilte tettere opp mot Ölands kyst og fikk en posisjon mellom landsiden og den svenske flåten. Feilen var dessuten et uttrykk for den dårlige organiseringen i flåten, siden det var flere som faktisk kjente farvannet. De var samlet på «Kronan» uten å kunne være til nytte. I den sterke vinden ble flåten forsinket, for de måtte holde orden på «kjølvannsorden» og flere skip fikk skader på riggingen.

Slagoppstillingen[rediger | rediger kilde]

Mellom kl. 10 og kl. 11 1. juni 1676 utenfor Hulterstads kyrke på Öland nådde Tromp fram i tre separate eskadrer fra lovart med sterk kuling i ryggen, og der fant han en svensk linje på 31 større krigsskip. Resten av skipene lå i le for å komme i sikkerhet.

Til høyre seilte van Almonde på «Delft» (med 62 kanoner) med tredje eskadre som arrieregarden. Den bestod av fem linjeskip, fem mindre krigsskip og to småfartøy. I midten kom «Christianus Quintus» (med 86 kanoner) under Tromps ledelse som andre eskadre med syv linjeskip, seks mindre krigsskip og to småfartøyer. Til venstre kom Niels Juel på «Churprindsen» (med 68 kanoner) i avantgarden som første eskadre med fem linjeskip, seks mindre krigsskip og tre småfartøy.

Den svenske linjen var delt i tre eskadrer, til høyre foran seilte «Svärdet» (86 kanoner) under Uggla, i midten lå den første eskadre under Creutz' ledelse på «Kronan», og til venstre seilte «Nyckeln» (88 kanoner) under ledelse av admiral Johan Bär, hver på omlagt ti større krigsskip.

Det lå tre kolonner med danske og nederlandske skip mot en skjev linje av svenske krigsskip. Tromp planla først å skyte mot svenskene på lang avstand, deretter vende om deres eskadrer opp mot bestemte steder på linjen for å fyre løs på dem, og så til slutt bryte ned linjen slik at de kunne gå til masseslagsmål etter den mêléetaktiske skolen. Gjennombruddstaktikken ønsket de ikke å bruke i slike omstendigheter.

Svenskene på sin side var i forveien blitt enige om å vende flåten i tre etapper på et gitt signal, dersom de kom i le og kunne gå i masseslagsmål, skip mot skip. Da ville de hatt fordel av ildkraften, samtidig som deres skip var større og bedre bygget. Et slik utfall vil vært helt perfekt, siden trengtes mye sjødyktighet, men rå ildkraft og tapperhet. Om sjøslaget skulle blir en mølje av skip i uorden mot hverandre, vil svenskene hatt en reell sjanse for å seire.

Kronans undergang[rediger | rediger kilde]

Claas Uggla fyrte av et skydd fra «Svärdet» omkring kl 12 for å kalle tilbake en del skip som var kommet for langt unna. Men et slikt skudd var tidligere avtalt som et signal på at hele flåten skulle vende om. Lorentz Creutz oppfattet skuddet som et signal om å vende om. Creutz hadde kommet opp på skansen på flaggskipet sitt, da han hørt kanonskuddet og utbrøt: «Var sju tusan vill Uggla taga vägan?» Han visste at det var ikke var det rette øyeblikket for vendingen, men Uggla var den meste erfarne og derfor ansvarlig for å gir signalet. Så Creutz beordrer at «Kronan» skulle skyte en salve og så vende om. [2]

Vindretningen hadde snudd og det var vanskelig å vende. Først måtte seilene rives for å minske presset, kanonportene måtte lukkes og krengingen kunne blir så stor at kanonene måtte surres på plass. Dessuten hadde den sjøtaktiske situasjonen endret seg ettersom nederlenderne var kommet nær. Ved å vente til de var forbi Ölands nordlige odde kunne de ha fått den ønskede situasjonen hvor danskene var havnet for langt bak. I følge et øyevitne sa Creutz i forbindelse med vendingen: «For Jesu navns skyld, se til at kanonportene er lukket og kanonene surret, så vi ikke i vendingen blir utsatt for samme ulykke som rammet skipet Vasa»[3]

«Kronan» vendte altfor fort og de rakk ikke å ta ned seil og lukke alle kanonporter. Et svakt vindkast fra styrbord grep tak i seilene og presset ned det store 126 kanoners store linjeskipet. Vannet strømmet inn i kanonportene, og kanoner på flere tonn rev seg løs, raste fram og tilbake på dekket og knuste og lemlestet hjelpløse sjømenn og soldater. Hele babord side kom ned i vannet og etter få minutter vippet hele skipet rundt.

Kort tid etter eksploderte styrbord side i lufta da kruttkammeret fløy i lufta. Etter noen minutter forsvant Sveriges stolthet, «Kronan», og tok med seg et mannskap på 840 mann i døden. Lorentz Creutz gikk også ned med skipet. Kun 41 mann overlevde katastrofen.

Det viste seg at «Kronan» var bygget altfor rak og var farlig ustabil, på samme måte som Regalskipet «Vasa» førti år tidligere. Valget av Creutz som kommandant var også uheldig. Han skal selv en gang ha sagt at «Kronan» ville bli hans død. Det siste man så til ham var da han sank ned i vannet mens han klynget seg til restene av en mast. Det var likevel ikke bare Creutz og Ugglas ubegripelige handling som førte til katastrofen, men kombinasjonen av sjøoffiserenes manglende kompetanse som helhet.

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Uggla hadde skutt et signalskudd for å tette på sin eskadre, siden flere skip var kommet for langt forut. Andre har ment at det var for å stoppe admiral Bär på «Nyckeln» fra å vende om mot forfølgerne. Etter at Creutz hadde gitt et bekreftende signal om å innlede manøvreringen skulle derfor den for skjeve linjen vendes om. Uggla og Bär vendte deres skip, men akkurat da manøvreringen var fullført lå «Kronan» i vannet og Uggla på «Svärdet» styrte rett mot vraket og måtte snu helt om. Mange andre skip gjentar Ugglas manøvrering og linjen går i oppløsning. Så braket den allierte flåten inn i den svenske rekken og fyrte løs på dem. Uggla forsøkte forgjeves å samle linjen på ny.

I et sist forsøk ga Uggla ordre om å minske på seilene, men da var det for sent. «Svärdet», som største krigsskip med 86 større skyts og flere mindre skyts, ble angrepet av Tromp på «Christianus Quintus» (84), Niels Juel på «Churprindsen» (74) og viseadmiral Rodsten på «Tre Løver» (52). Etter mellom en og en halv time til to timer, ved kl. 14 til 15 var stormasten skutt ned slik Uggla måtte overgi seg til Tromp. Men det var da brannskipet «T' Hoen» uten ordre styrtet mot det svenske linjeskipet og satte fyr på det. Dette skjedde til tross for at kapteinen hadde bedt dem stoppe.

Uggla ga deretter ordre, er det forklart, om å ikke slukke ilden og nektet å aksepterer hjelp fra de allierte som kom til. «Svärdet» brant opp til det bare var et vrak igjen kl. 18 om kvelden, hjemsøkt av eksplosjoner som rev skipet og mannskapet sønder. Mot slutten prøvde de allierte å redde Uggla og svenskene som plasket i vannet, men eksplosjoner fra ladde kanoner hindret båtene i å komme nær nok. Så kom den endelige eksplosjonen og skipet sank. Ca 50 ble reddet av en besetning på 650 mann.[4]

Resten av sjøslaget var en ren forfølgelsesaffære. Så snart stormasten på «Svärdet» var falt, vendte de gjenværende svenske skipene om og flyktet, men ble fanget igjen. Kampene holder på til omkring kl. 20 på kvelden. Da var «Neptunus» (44) og «Järnvågen» blitt tvunget til å overgi seg, mens «Hieronymus» (64) slåss mot fem skip og kom seg i sikkerhet sammen med «Saturnus» (64). Fregatten «Enhorn» (16), småfartøyene «Ekorren» (12), «Gripen» (8) og «Sjöhästen» (8) ble derimot erobret av de allierte.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Med 800 og 600 om bord på de to senkede storskipene vet man det var over 1400 drepte svensker. Men mannskapslistene var ikke komplette, så det er ikke mulig å få et fullstendig tall om de svenske tapene. Tallene svinger fra 2 000 til 4 000 drepte, sårede og fanger. I følge marinehistoriker Probst var det cirka 2 000 drepte og 600 fanger.

Hos de allierte regner man med langt lavere tap, men om bord på «Christianus Quintus» var det over 100 drepte og sårede. Det kan tyde på at den allierte flåten hadde et trolig tap på flere hundre, mesteparten sårede.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Det var langt fra slutt på motgangen for den svenske flåten. Noen skip kom ned i Kalmarsund til byen Kalmar, og noen kom i uorden til Dalarö. Mange skip gikk på grunn og fikk skader som gjorde dem udyktige. Ved Dalarö slet storskipet «Riksäpplet», også kjent som «Äpplet», seg fra sine fortøyninger i skjærgården og grunnstøttet på en klippe for deretter å synke under stormvær. Dermed var alle tre Sveriges «riksinsignier» gått tapt. Den svenske flåten var i realiteten slått ut av kampen for resten av året.

Karl XI var langtfra lykkelig over nyheten, ettersom det betydde at den ventede invasjonen av Skåne var nå blitt uunngåelig. Christian V lot ikke vente på seg. Allerede 29. juni 1676 gikk 14 500 mann på land ved Råå fra over 500 småfartøyer som ble eskortert av 12 krigsskip.

I sinne over ødeleggelsen av «Svärdet» lot Tromp kapteinen på brannskipet «T'Hoen» tortureres til han døde, uten at ble krigsrett av det. Episoden var en stygg plett på Tromps rulleblad og var med på å øke avstanden mellom de danske og de nederlandske offiserene. Öland-slaget hadde brakt misnøye mellom de to gruppene. Men så lenge den svenske flåten allerede var slått ut, kunne de ikke dra nytta av den dansk-nederlandske motsetningen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjerg/Frantzen: "Danmark i krig", side 154
  2. ^ Bjerg/Frantzen: "Danmark i krig", side 154
  3. ^ Bjerg/Frantzen: "Danmark i krig", side 155
  4. ^ Bjerg/Frantzen: "Danmark i krig", side 156

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Johansson, Björn Axel: Regalskeppet Kronan, Bra Böcker, 1985
  • Barfod, Jørgen H.: Den Danske Flådes Historie 1660-1720, Niels Juels Flåde, 1997 ISBN 87-00-30226-0
  • Svenska slagfält av flere forfattere i Wahlström & Widstrand, 2003 ISBN 91-46-20225-0
  • Bjerg, Hans Christian og Frantzen, Ole L.: Danmark i krig, 2005 ISBN 87-567-7269-6
  • Probst, Niels M.: Niels Juel Vor største flådefører, 2005 ISBN 87-89022-46-7