Slaget ved Öland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Öland
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Slaget ved Öland
Dato 1. juni 1676
Sted Sør for Öland, Østersjøen
Resultat
Dansk seier
Parter
Sverige Danmark
Nederlandene
Kommandanter
Admiralgeneral Lorentz Creutz Niels Juel
Cornelis Tromp
Styrker
57 skip hvorav 27 linjeskip med 2 172 kanoner og 11 870 mann 42 skip hvorav 25 linjeskip, 10 fregatter, 5 brannskip og 6 småfartøyer med 1 727 kanoner
Tap
12 skip hvorav tre større gått tapt med 2 500 mann hvorav 600 fanger Ukjent

Slaget ved Öland var et sjøslag som sto 1. juni 1676 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge og Nederlandene på den andre.

Svenskene tapte slaget, og med det herredømmet over Østersjøen.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Bornholm 1676 var strategisk sett et nederlag ettersom planen var å ødelegge den danske flåten før nederlandsk hjelp kom fram. Ikke bare mislykket svenskene med planene, men ble samtidig utsatt for stor fare ved å komme for nær de alliertes basene. Karl XI av Sverige kom til enighet med eskadresjef Claes Uggla, en av de meste erfarne av de svenske sjøoffiserene, om å trekke den svenske flåten nordøstover til farvannet nord for Öland, nærmere egne baser og dermed få en strategisk fordel mot de allierte som da vil være langt unna egne baser.

Allerede den 26. mai 1676 seilte den nye generaladmiralen av den allierte flåten, Cornelis Tromp, ut fra København med fem danske og fire nederlandske krigsskip samt to brannskip og en galiot og sluttet seg til Niels Juel og van Almonde. Med en flåte på nå 25 linjeskip, 10 fregatter, fem brannskip og seks småfartøyer kunne Tromp ved Falsterbo starte sitt oppdrag. Det besto i å tilintetgjøre den svenske flåten.

Tidlig om morgen den 30. mai gikk den svenske flåten til sjøs med en frisk vestlig kuling i østlige kurs fra Ystad, og oppdaget bevoktningsfartøyer som var sendt ut i forveien. Tromp tok deretter opp forfølgelse fra Falsterbo, men mister kontakten med svenskene om morgen. Først ved kl. 12 senere på dagen fant han dem igjen og forfulgte den svenske flåten med sikt mot Bornholm. Ved solnedgang kom svenskene forbi Ertholmene nordøst for Bornholm, det var røft vær med vindforhold som tvang begge flåtene til å manøvrere seg nordøstover, spesielt ille var det natten til 1. juni da vinden snudde i sørvestlig kuling.

Ettersom svenskens los ble drept under slaget ved Bornholm 1676 kunne ikke svenskene våge seg nærmere Ölands sydlige odde enn mer enn 15 kilometer og det viste seg å være en alvorlig feil. Tromp var langt mindre forsiktig og utnyttet dette til å korte ned avstanden ved å seile tettere opp mot Öland slik at han nådde en posisjon mellom landsiden og den svenske flåten. Feilen var dessuten et uttrykk for den dårlige organiseringen i flåten ettersom det var flere som faktisk kjente farvannet. De var samlet på «Kronan» uten å kunne være til nytte. I den sterke vinden ble flåten forsinket da de var tynget med å holde orden på «kjølvannsorden» og flere skip fikk skader på riggingen.

Slagoppstillingen[rediger | rediger kilde]

Mellom kl. 10 og kl. 11 om formiddag den 1. juni 1676 like utenfor Hulterstads kyrke på Öland nådde Tromp fram i tre separate eskadrer fra lovart med sterk kuling i ryggen og der fant han en svensk linje på 31 større krigsskip mens resten lå i sikkerheten under linjen i le.

Til høyre seilte van Almonde på «Delft» (62) med tredje eskadre som arrieregarden som består av fem linjeskip, fem mindre krigsskip og to småfartøyer. På midten kom «Christianus V» (80) under Tromp i senteret som andre eskadre med syv linjeskip, seks mindre krigsskip og to småfartøyer. Til venstre kom Niels Juel på «Churprindsen» (68) i avantgarden som første eskadre med fem linjeskip, seks mindre krigsskip og tre småfartøyer.

Den svenske linjen var delt i tre eskadrer, til høyre foran seilte «Svärdet» (86) under Uggla, i midten den første eskadre under Creutz om bord på «Kronan» som senter og bakover til venstre seilte «Nyckeln» (88) under admiral Johan Bär, hver på omlagt ti større krigsskip.

Det var tre kolonner av danske og nederlandske skip mot en skjev linje av svenske krigsskip, Tromp planlegger å beskyter svenskene først på lang avstand, deretter vende om deres eskadrer opp mot bestemte steder på linjen som blir da utsatt for konsentrert ild, deretter bryte ned linjen slik at det kunne utføres et masseslagsmål etter den mêléetaktiske skolen som fremdeles var rådende blant nederlenderne. Gjennombruddstaktikken ansees som altfor farefullt i slike omstendigheter. Det var faktisk nesten som i slaget ved Trafalgar i 1805.

Svenskene på sin side var i forveien blitt enige om å vende flåten i tre etapper ved signal dersom de ved le kom i angrep ved at de da kunne gå i masseslagsmål skip mot skip. Da ville de kunne få fordel av ildkraften samtidig som deres skip var større og bedre bygget. Et slik utfall vil være helt perfekt ettersom det vil ikke krevde mye sjødyktighet, men hvor rå ildkraft og tapperhet i skip mot skip vil være viktig. Om sjøslaget skulle blir et eneste mølje av skip i løs orden mot hverandre vil svenskene ha en reell sjanse for seier.

Kronans undergang[rediger | rediger kilde]

Et kanonbrak høres fra «Svärdet» akkurat da de første skuddene var utvekslet og på «Kronan» var kanonportene på nederste dekk åpne da Tromp skjøt mot dem for å beskyttet et småfartøy de antok var et brannskip. Creutz hadde kommet opp på skansen kl. 12 på flaggskipet da han hørt kanonskuddet og utbrøt: «Var sju tusan vill Uggla taga vägan?» Han visste at det var ikke var det rette øyeblikket for vendingen, men Uggla var den meste erfarne og derfor ansvarlig for å gir signalet. Så Creutz beordrer at «Kronan» skulle skyte en salve og så vende om.

Vindretningen var snudd fra vest-nord-vest mot svenskenes babord til vest-sør-vest mot akter slik at vendingen måtte skje under særdeles vanskelige forhold. Først måtte seilene rives for å minske presset, kanonportene måtte lukkes og krengingen kunne blir så stor at kanonene måtte surres på plass. Dessuten hadde den sjøtaktiske situasjonen endret seg ettersom nederlenderne var kommet nærmere dem. Ved å vente til de var forbi Ölands nordlige odde kunne de ha fått den ønskede situasjonen hvor danskene var havnet for langt bak.

«Kronan» vendte altfor fort gjennom vinden og uten at de rakk å ta ned seil og lukke alle kanonportene. Et svakt vindkast fra styrbord grep tak i seilene og presset ned det store 126 kanoners store linjeskipet på 2150 tonn i deplasement. Vannet strømmet inn gjennom kanonportene. Kanonene på flere tonn rev seg løs, raste fram og tilbake på dekket og knuste og lemlestet hjelpløse sjømenn og soldater. Hele babord side kom ned i vannet og etter noen få minutter vipper hele skipet rundt.

Kort tid etterpå eksplodert styrbord side i lufta da kruttkammeret fløy i lufta. Etter bare et par minutter forsvant Sveriges stolthet, tok med seg hele mannskapet på 840 mann ned i døden. Kun 41 mann overlevde katastrofen.

Det viste seg at «Kronan» var bygget altfor rak og var farlig ustabil, akkurat som med Regalskipet «Vasa» førti år tidligere. Valget av Creutz som kommandant som var også ulykksalig. Creutz skal selv en gang profetisk ha sagt at «Kronan» ville bli hans død. Det siste man så av ham var da han sank ned i vannet mens han klynget seg til restene av en mast. Det var likevel ikke bare Creutz og Ugglas ubegripelige handling som førte til katastrofen, men kombinasjonen av sjøoffiserenes manglende kompetanse som helhet.

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Uggla hadde skutt et signalskudd for å tette på sin eskadre idet flere skip var kommet for langt forut. Andre vil at det var for å stoppet admiral Bär på «Nyckeln» fra å vende om mot forfølgerne. Etter Creutz hadde gitt et bekreftende signal om å innledet manøvreringen skulle derfor den for skjeve linjen vendes om. Uggla og Bär vendte deres skip, men akkurat da manøvreringen var fullført lå «Kronan» i vannet og Uggla på «Svärdet» styrte rett mot vraket og måtte dermed snu helt om. Ved synet av dette gikk deretter linjen i oppløsning da mange skip gjentar Ugglas manøvrering og kom om på le og på flukt fra den allierte flåten. Denne braket rett inn i deres rekker og fyrte løs på dem. Uggla forsøkte forgjeves å samle linjen på ny.

I et sist forsøk ga Uggla ordre om å minske på seilene, men da var det for sent. «Svärdet», som største krigsskip med 86 større skyts og flere mindre skyts, blir tatt under angrep av Tromp på «Christianus V» (84), Niels Juel på «Churprindsen» (74) og viseadmiral Rodsten på «Tre Løver» (52). Etter mellom en og en halv time til to timer, ved kl. 14 til 15 var stormasten skutt ned slik Uggla måtte stryke flagget og deretter overgi seg til Tromp. Men det var da brannskipet «T' Hoen» uten ordre styrtet mot det svenske linjeskipet og satt ild på det. Dette skjedde til tross for at kapteinen hadde ropt til å stoppe.

Uggla ga deretter ordre, er det forklart, om å ikke slukke ilden og nektet å aksepterer hjelp fra de allierte som kom til. «Svärdet» brant opp til det bare var et vrak igjen kl. 18 om kvelden, hjemsøkt av eksplosjoner som rev skipet og mannskapet sønder. Mot slutten prøvde de allierte på småbåter å redde Uggla og svenskene som plasket i vannet, men eksplosjoner fra ladede kanoner hindret båtene fra å kom nær nok. Så kom den endelige eksplosjonen og skipet forsvant. Bare rundt femti av de tilsammen 650 om bord overlevde.

Resten av sjøslaget var en ren forfølgelsesaffære. Så snart stormasten på «Svärdet» var falt vendte de gjenværende svenske skipene om på flukt bare for å blir fanget igjen og kampen herjet helt mot kvelden omkring kl. 20. Det var da «Neptunus» (44) og «Järnvågen» blir tvunget til å overgi seg mens «Hieronymus» (64) heltemodig slåss seg forbi fem skip og vekk i sikkerhet sammen med «Saturnus» (64). Fregatten «Enhorn» (16), småfartøyene «Ekorren» (12), «Gripen» (8) og «Sjöhästen» (8) blir derimot erobret av de allierte.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Med 800 og 600 om bord på de to senkede storskipene vet man det var over 1400 drepte svensker, men mannskapslistene var ikke komplette slik at det ikke er mulig å ha et fullstendig tall om de svenske tapene. Tallene svinger fra 2 000 til 4 000 drepte, sårede og tilfangetatte. Etter marinehistorikeren Probst var det cirka 2 000 drepte og 600 fanger.

Hos de allierte regner man med langt lavere tap, men om bord på «Christianus V» var det over 100 drepte og sårede. Det kan konkludere at den allierte flåten hadde et trolig tap på flere hundre, mesteparten sårede.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Det var langt fra slutt på ulykkene for den svenske flåten som var blitt spredt da en del kom ned i Kalmarsund til byen Kalmar og en del kom i uorden til Dalarö. Mange skip gikk på grunn og fikk skader som gjorde dem usjødyktig. Ved Dalarö slet storskipet «Riksäpplet», også kjent som «Äpplet», seg fra sine fortøyninger i skjærgården og grunnstøttet på en klippe for deretter å synke under stormvær. Dermed var tre av Sveriges fire større «riksinsignier» gått tapt. Den svenske flåten var i realiteten slått ut av kampen for resten av året.

Karl XI var langtfra lykkelig over nyheten ettersom det betydde at den ventede invasjonen av Skåne var nå blitt uunngåelige. Christian V lot ikke vente på seg. Allerede den 29. juni 1676 gikk 14 500 mann på land ved Råå fra over 500 småfartøyer eskortert av 12 krigsskip.

I vrede over ødeleggelsen av «Svärdet» lot Tromp kapteinen på brannskipet «T'Hoen» tortureres til han døde uten at ble krigsrett av det. Episoden var en stygg plett på Tromps rulleblad og var med på å øke avstanden mellom de danske og de nederlandske offiserene. Öland-slaget hadde brakt fram misnøye mellom de to gruppene. Dersom den svenske flåten allerede var sterkt utslått kunne svenskene ikke dra fordel av den dansk-nederlandske motsetningen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Johansson, Björn Axel: Regalskeppet Kronan, Bra Böcker, 1985
  • Barfod, Jørgen H.: Den Danske Flådes Historie 1660-1720, Niels Juels Flåde, 1997 ISBN 87-00-30226-0
  • Svenska slagfält av flere forfattere i Wahlström & Widstrand, 2003 ISBN 91-46-20225-0
  • Bjerg, Hans Christian og Frantzen, Ole L.: Danmark i Krig, 2005 ISBN 87-567-7269-6
  • Probst, Niels M.: Niels Juel Vor største flådefører, 2005 ISBN 87-89022-46-7