Sisselrot
| Sisselrot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Polypodium vulgare L. | |||
| Populærnavn | |||
| sisselrot[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Bregneplanter | ||
| Orden | Sisselrotordenen | ||
| Familie | Sisselrotfamilien | ||
| Slekt | sisselrotslekten | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
 LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | Eurasia, Nord-Amerika | ||
Sisselrot (Polypodium vulgare) er en art av bregner innenfor sisselrotslekten i sisselrotfamilien (Polypodiaceae). Den har enkeltstående, vintergrønne blad som er enkelt flikete.
Underarter og varianter[rediger | rediger kilde]
- Sisselrot (Polypodium vulgare) (Eurasia, Norden, Norge)
Svært nærstående art:
- Myk sisselrot (Polypodium interjectum) (Europa, Vest-Asia)
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Sisselrot er mellom 10-40 cm høy. Den kan enkelt skilles fra de fleste andre bregner siden den er enkelt fliket, i motsetning til de fleste bregner som gjerne er dobbelt fliket og trippel fliket. Andre enkelt flikete bregner i norsk flora med vintergrønne blader er taggbregne, myk sisselrot og bjørnekam.[3][4]
Sisselrot og myk sisselrot kan danne hybrider og er utfordrende å skille fra hverandre. Sikker artsbestemmelse kan gjøres med mikroskop. Det finnes likevel noen forskjeller. Sisselrot har avrundet spisse fliker mens myk sisselrot har spissere fliker. Bladplaten på myk sisselrot er dessuten bredere og tydeligere trekantet. Sporehushopene på undersiden av bladene er mer ovale på myk sisselrot mot sirkelrunde på sisselrot. Nye blader på myk sisselrot dannes dessuten om sommeren mens sisselrot danner nye blader om våren. En hybrid av disse to vokser tidvis i ytre strøk av Rogaland.
Sisselrot og taggbregne skilles lett fra hverandre ved at taggbregne har stilkete sagtaggete fliker mens sisselrot har helrandede fliker uten stilk. De blanke, mørkegrønne bladene, uten sporehushoper, hos bjørnekam gjør det lett å skille den fra sisselrot også. Både taggbregne og bjørnekam har rosettstilte bladplater i motsetning til de enkeltstående bladene hos sisselrot.
Bladskaftet er hårløst og ikke mye lengre enn selve bladplaten. Bladskaftet vokser fra en krypende jordstengel. Stengelen har 3-5 mm lange, brunaktige skjell, med de fortsetter ikke oppover bladskaftet. Sporehushopene er runde og ligger i to langsgående rekker på undersiden av hver flik. De er brune og mangler slør.
Utbredelse[rediger | rediger kilde]
Sisselrot trives på frisk og fuktig jord som er litt steinete, også langs kysten og i bergskråninger. Den finner næring blant steinblokker og i ur, mellom steingjerder, ved gamle løvtrær, i eng, hei og sanddyner ved kysten. Kysteng er også et sted den kan finne næring. I skog kan den forekomme som epifytt på trær.[5] Sisselrot vokser over hele Norge unntatt deler av indre Nordland. På Dovrefjell går den opp til 1.200 moh. Den finnes i hele Vest-Europa og Nord-Afrika og er vanlig i Karpatene. På New Zealand er den innført og har begynt å spre seg som en invaderende art.[6]
Bruk[rediger | rediger kilde]
Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige «røtter» i gammel tid. De kunne spises rå, males til mel og kokes til grøt, eller kokes med humle og tilsettes gjær for å lage «Siril-drikke»[7] Jordstengelen ligner lakris i smaken og kan spises. Smaken skyldes et saponin som heter osladin.[8]
Galleri[rediger | rediger kilde]
-
Polypodium vulgare, Finland -
Polypodium interjectum, Polen -
Polystichum lonchitis, Sveits -
Blechnum spicant, Spania
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. mars 2022. Besøkt 5. mars 2022.
- ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av sisselrot Polypodium vulgare som LC for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023.
- ^ Norges planter. Cappelen. 1993. s. 50. ISBN 8202142547.
- ^ Norges planter. Cappelen. 1993. s. 43. ISBN 8202142547.
- ^ Norges planter. Cappelen. 1993. s. 44. ISBN 8202142547.
- ^ «doc.govt.nz Appendix one: Invasive weeds». Besøkt 26. desember 2020.
- ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16.
- ^ Aarnes, Halvor (2000). Planteøkofysiologi. Oslo: Universitetet i Oslo, Biologisk institutt. s. 367. ISBN 8290934211.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). ISBN 978-82-05-51139-2.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) sisselrot i Global Biodiversity Information Facility
- (no) sisselrot hos Artsdatabanken
- (sv) sisselrot hos Dyntaxa
- (en) sisselrot hos ITIS
- (en) sisselrot hos NCBI
- (en) sisselrot hos The International Plant Names Index
- (en) sisselrot hos Tropicos
- (en) Kategori:Polypodium vulgare – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Polypodium vulgare – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Polypodium vulgare – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund oppgir sisselrot som «spiselig».
- Liste over sisselrotarter
