Myk sisselrot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Myk sisselrot
Nomenklatur
Polypodium interjectum
Shivas
Populærnavn
myk sisselrot[1]
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseBregneplanter
OrdenSisselrotordenen
FamilieSisselrotfamilien
SlektSisselrotslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: Berg og steinete skog, baserik grunn
Utbredelse: Europa, Vest-Asia

Myk sisselrot (Polypodium interjectum) er en art av bregner innenfor sisselrotslekten i sisselrotfamilien (Polypodiaceae). Den har enkeltstående, vintergrønne blad som er enkelt flikete.

Underarter og varianter[rediger | rediger kilde]

Svært nærstående art:

  • Sisselrot (Polypodium vulgare) (Eurasia, Norden, Norge)

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Myk sisselrot er en flerårig karsporeplante med jordstengel og noe klonal vekst. Arten har spore-reproduksjon, og sporene spres med vind, potensielt over nokså lange avstander. Myk sisselrot trives på frisk og næringsrik jord, gjerne blant stein, steingjerder, i veikanter og blant gamle lauvtrær, gjerne eiketrær.[2] Myk sisselrot er mellom 15-50 cm høy. Den kan enkelt skilles fra de fleste andre bregner ved at den er enkelt fliket, i motsetning til de fleste andre bregner som gjerne er dobbelt fliket og trippel fliket. Andre enkelt flikete bregner i norsk flora med vintergrønne blader er taggbregne, sisselrot og bjørnekam.[3][4]

Sisselrot og myk sisselrot kan danne hybrider og er utfordrende å skille fra hverandre. Sikker artsbestemmelse kan gjøres med mikroskop. Det finnes likevel noen forskjeller. Sisselrot har avrundet spisse fliker mens myk sisselrot har spissere fliker. Bladplaten på myk sisselrot er dessuten bredere og tydeligere eggformet. Sporehopene på undersiden av bladene er mer ovale på myk sisselrot mot sirkelrunde på sisselrot. Nye blader på myk sisselrot dannes dessuten om sommeren mens sisselrot danner nye blader om våren. Som navnet tilsier er bladene hos myk sisselrot noe mykere, eller slakkere, enn hos sisselrot.[5] En hybrid av disse to vokser tidvis i ytre strøk av Rogaland.

Sisselrot og taggbregne skilles lett fra hverandre ved at taggbregne har stilkete sagtaggete fliker mens sisselrot har helrandede fliker uten stilk. De blanke, mørkegrønne bladene, uten sporehoper, hos bjørnekam gjør det lett å skille den fra sisselrot også. Både taggbregne og bjørnekam har rosettstilte bladplater i motsetning til de enkeltstående bladene hos sisselrot.

Bladskaftet er hårløst og ikke mye lengre enn selve bladplaten. Bladskaftet vokser fra en krypende jordstengel. Jordstengelen ligner lakris i smaken og kan spises. Den har 3-5 mm lange, eggeformede, brunaktige skjell, men de fortsetter ikke oppover bladskaftet. Sporehopene er runde og ligger i to langsgående rekker på undersiden av hver flik. De er brune og mangler slør (indusium).

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Artens kjente forekomster ligger i skog (særlig hasselskog), på berghyller og -vegger, og en sjelden gang på veiskråninger. Utbredelsen i Norge er akkurat nå uklar. Arten ble først funnet i Norge av J.I. Johnsen i 1984 i Rennesøy og er senere funnet på mange lokaliteter innen 6 4-km²-ruter på Rennesøya og Klosterøya.

I 1989 ble den også funnet på de nærliggende Stjernarøy og Halsnøy i Finnøy. I 2011 ble den funnet i Børøyvika i Bømlo, og funnet er bekreftet av J.I. Johnsen (som nok er den personen som best kjenner arten i Norge). Dette ville gi et svært begrenset utbredelsesområde på ca. 800 km2 og et kjent forekomstareal på 32 km2. I 2020 rapporterte J.O. Westerhus arten fra en lokalitet på sørvestsida av Eikeren i Øvre Eiker, mer enn 300 km øst for tidligere kjent område, og i en region med et helt annet klima. Rapporten, i Artsobservasjoner, er fulgt av gode bilder som viser de diagnostiske kjennetegnene for arten, og vi godtar den.

Kjent utbredelsesområde øker da til 17 700 km2 (nesten det 20-dobbelte). Kjent forekomstareal øker til 36 km2, men det nye funnet gjør at vi må rekne med et svært høgt mørketall; arten er trolig nesten komplett oversett. Vi har antatt et forekomstareal på 66-1080 km2 (30 ganger kjent), noe som gir et beregnet forekomstareal på 349 km2. Det er foreløpig flere ubekreftete rapporter fra Østfold og andre steder (se nedafor). Mjuk sisselrot er europeisk.[6] J.I. Johnsen (pers. medd.) rapporterer at «bestanden på Rennesøy [fortsatt kjent som norsk hovedforekomst] er i sterk tilbakegang, noe som skyldes mildere vinterklima og endra beiteregime. Eføyen [Hedera helix] er i sterk ekspansjon og mange steder teppedannende i skogbunn og bergvegger, og kveler det meste på sin vei.»

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Mjuk sisselrot og den vanlige arten sisselrot er svært like hverandre. Det finnes noen overflatiske kjennetegn, men sikker identifisering krever mikroskopering av sporangier. Derfor kan ingen rapporter/observasjoner uten herbariebelegg eller mikrofotografier godtas. Ikke kontrollerte belegg finnes fra følgende steder: Sarpsborg: Solberg 2007, Fredrikstad: Slevik 1900, og : Haver 2017 og Rennesøy: Helland og Dale 2017. Sjøl om disse godtas, vil dette ikke endre vurderingen som nær truet.

Mjuk sisselrot vurderes i 2021 som nær truet (NT) på grunn av et begrenset forekomstareal og utbredelsesområde i kombinasjon med pågående tilbakegang i kvalitet og areal av artens habitat. Nedgraderingen fra sårbar (VU) i forrige vurderingsrunde til nær truet (NT) i denne runden, skyldes at vi nå vurderer tilbakegangen som mindre.[2]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ a b c Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av myk sisselrot Polypodium interjectum som VU→NT for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ Norges planter. Cappelen. 1993. s. 50. ISBN 8202142547. 
  4. ^ Norges planter. Cappelen. 1993. s. 43. ISBN 8202142547. 
  5. ^ R. Elven (ed.): Norsk flora, 7. utgåva, Det Norske Samlaget 2005, s. 138.
  6. ^ Nielsen & Johnsen i Jonsell (2000)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]