Yang Guangxian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Yang Guangxian
Født1597
Død1669
Beskjeftigelse Astronom
Nasjonalitet Qing-dynastiet, Ming-dynastiet

Yang Guangxian (kinesisk: 楊光先 , 字長公, født 1597 i Shexian i provinsen Anhui i Kina, død høsten 1669 i Dezhou i Shandong) var en kinesisk embedsmann som ble motstander av de katolske misjonærer.

Biografi[rediger | rediger kilde]

På grunn av hans hissige temperament ville ikke hans far at han skulle gå inn i embedsverket, og forbød ham å ta sivileksamenene.[trenger referanse] Hans store interesse var likevel politikk.[trenger referanse] I juni 1637, da han oppholdt seg i Beijing, sendte han et memorandum til Ming-keiseren Zhu Youjian (朱由撿) der han anklaget to embedsmenn for korrupsjon og inkompetanse. En av de to var keiserens favoritt, storsekretær Wen Tiren (溫體仁). Da det gikk opp for Yang at han kunne risikere dødsstraff dersom han ikke vant frem med anklagene, hadde han alltid med seg sin likkiste hvor enn han ferdes.[trenger referanse] Han berget livet, men ble pisket og forvist til Liaodong, der han bodde til etter at Ming-dynastiet var falt i 1644. Deretter bodde han antagelig i Nanjing.

Omkring 1659 begynte han sin personlige kampanje mot det vestlige misjonærer. På denne tid var den ledende misjonær blant jesuittene i Beijing den tyske astronomen pater Johann Adam Schall von Bell (Tang Ruowang 湯若望(字道味, 1591-1666), som hadde oversatt europeiske verker om astronomi og kalenderen under Ming-dynastiet og var blitt utnevnt til leder for det keiserlige astronomibyrå av mandsju-regenten Dorgon. I august 1644 gav Dorgon ham i oppdrag å utarbeide en kalender basert på vestlige matematiske beregninger, et verk som senere ble kjent som Shixian li ( 時憲曆). Schall nøt også Qing-keiseren Shunzhis gunst. I 1650 fikk han tillatelse til å bygge en kirke nær kalenderbyråret innenfor Xuanwu-porten, og i 1653 fikk han tittelen Tongxuan jiaoshi (通玄教師), religionslæreren som forstår det mysteriøse.[trenger referanse] Etter 1661 ble tittelen endret til Tongwei jiaoshi ( 通微教師) (wei – 微 – betyr grenseløs) for å unngå bruk av Kangxi-keiserens personlige navn.[trenger referanse]

De europeiske astronomiske beregningene viste seg å være mer korrekte enn de tradisjonelle kinesiske. Dette skuffet de muslimske medlemmer i astronomistyret, som begynte å planlegge hvordan de kunne få Schall fjernet. I 1657 anklaget én av dem, Wu Mingxuan (吳明炫 ), Schall for å ha foretatt mange gale astronomiske forutsigelser, men ettersom anklagene var feilaktige, havnet han selv i fengsel. Etter løslatelsen begynte han å samarbeide med Yang i sine angrep på misjonærene, og gav Yang en noe overflatisk innsikt i astronomi.[trenger referanse] I de følgende år kom Yang stadig med anklager både mot den kristne religion og mot pater Schalls vitenskapelige arbeid, men ble gjennomgående ignorert. Schall nøt fremdeles hoffets gunst, og på sin 71-årsdag (29. april 1661) ble han presentert med gratulasjonsessays fra flere fremstående embedsmenn, blant dem Jin Zhijun, Wei Yijie og Gong Dingzi.[trenger referanse] Senere samme år, da Schalls adoptivsønn Tang Shihong (湯士弘, opprinnelig etternavn Pan (潘)) ble gitt privilegier som student ved det keiserlige akademi, fikk han flere hilsener og enda to essays, det ene av Wang Chongjian (王崇簡) og et annet av storsekretær Hu Shi'an (胡世安, 字處靜, 號菊潭, 1593-1663).[trenger referanse]

Yang innstilte ikke dermed sine angrep. Den 15. september fremla han for seremonistyrelsen et dokument som beskyldte Schall for flere feilaktige astronomiske beregninger. Og jesuittene generelt for sammensvergelse mot staten og spredning av feilaktig lære blant folket. Som bevis for anklagene viste han til en pamflett om den kristne kirkes historie i Kina med tittelen Tianxue Chuan'gai (天學傳概). Den var forfattet i 1663 av en konvertitt, Li Zubo ( 李祖白, 字然真 , død 1665), med et forord skrevet i februar 1665 av en sensor, Xu Zhijian. Li hevdet at menneskene stammet fra Judea og at en gren av menneskeslekten hadde flyttet til Kina under en leder forsøksvis identifisert som Fuxi (伏羲). Videre hevdet han at Gud var blitt tilbedt i det gamle Kina under navnene Tian (天) eller Shangdi (上帝), og at denne dyrkelse, kjent som Tianxue (天學), var forsvunnet under Zhou-tiden men var blitt gjenopplivet av pater Ricci og andre misjonærer. For ytterligere å underbygge sine anklager fremla Yang gjenstander benyttet av konvertitter, som for eksempel det kristne kors, religiøse traktater og et identifikasjonsbevis. Han hevdet at dette var noe som de kristne ville benytte for å identifisere seg overfor hverandre skulle det bryte ut et opprør. Lis teori om det kinesiske folks opprinnelse var utålelig ettersom den innebar at kineserne nedstammet fra en fremmed rase, men den ville nok ha blitt ignorert av domsinstansen dersom ikke Yang hadde fremsatt en ytterligere beskyldning som var bedre egnet til å bli tatt på alvor av mandsjuene som hadde en sterk tro på shamanisme, blant annet ganning og forbannelser.[trenger referanse] Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter.

Schall hadde mistet talens bruk og klarte ikke å forsvare seg. Den andre europeiske astronom og jesuitt ved hoffet, Ferdinand Verbiest (Nan Huairen – 南懷仁), hadde bare vært noen få år i landet og hans kinesisk var ikke god nok til noe fullgodt forsvar av aldrende pater Schall.

Saken ble ført da den nye keiseren, Kangxi ennå bare var et barn, og landet ble styrt av regenten Oboi (Ao Bai). Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden at straffestyret, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing – Verbiest, Luigi (Lodovico) Buglio (利類思) og Gabriel de Magalhães (安文思, 字景明, 1609-1677) – skulle piskes og forvises. Den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene.[trenger referanse] Det fortelles også at keiserinne Xiaozhuang (孝莊文皇后), som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak.[trenger referanse] Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen. Alle katolske kirker i riket ble stengt, misjonærene i landets indre ble beordret til Macao, skjønt alle prestene som bodde i Beijing fikk lov til å forbli der.

Under den påfølgende rettssak mot astronomene offentliggjorde Yang sine antimisjonærsholdninger i en samling hvis navn Budeyi (不得已), Jeg kunne ikke annerledes, intet annet vis, røper en apologetisk tilnærming.[trenger referanse] Deretter fikk han i oppdrag å overta ledelsen for astronomidirektoratet. Fra april til august 1665 prøvde han å bli løst fra det under henvisning til at han var for gammel og syk. I virkeligheten var det fordi han ikke hadde forstand på astronomiske kalkulasjoner og fordi de øvrige i astronomidirektoratet nektet å hjelpe ham.[trenger referanse] Trass i sine protester ble han utnevnt til leder for astronomidirektoratet.

Samtidig skrev han det som ble annen del av Budeyi, der han tok med noen anklageskrifter og mer antimisjonærstoff. Fra 1665 var han leder for astronomidirektoratet, assistert av Wu Mingxuan for forberedelsen av kalenderen.

Mens dette pågikk, var den nye keiser, Kangxi-keiseren, mindreårig, og riket ble styrt av regenter. Men da keiseren ble gammel nok, skjedde det forandringer. Keiseren ble snart tvilende til nøyaktigheten av Yangs beregninger og den 29. desember 1668 oversendte han til Verbiest en kopi av kalenderen for det kommende måneår. Verbiest kunne påpeke en rekke feil, og den 30. januar gav keiseren tyve høyere embedsmenn i oppdrag å etterforske stjerneobservatoriets arbeid. Kommisjonen bekreftet at Schalls beregninger var korrekte, men keiseren, som ennå ikke var tilfredsstilt, beordret den 26. februar en mer nøyaktig etterforskning og en detaljert rapport. Til slutt, på grunnlag av denne andre rapporten, forordnet keiseren den 8. mars at alle fremtidige kalenderkalkulasjoner måtte foretas etter de vestlige metoder, ettersom de hadde vist seg å være de mest korrekte. Yang ble dermed fjernet fra sitt embede, og den 17. april ble Verbiest utnevnt til assisterende direktør for astronomibyrået. Wu Mingxuan beholdt sin stilling i fire måneder, men etter å ha bommet på noen forutsigelser ble han dømt til førti piskelag.

Yangs anklager mot kristendommen ble tilbakevist av en rekke misjonærer. Den første var pater Lodovico Buglio som i 1665 skrev et forsvar for den kristne tro med navnet Budeyi bian (不得已辯). I 1669 og 1770 utgav Verbiest flere arbeider for å tilbakevise Yangs anklager på astronomiens område. Ett av dem het også Budeyi bian og rettet seg særlig mot annen del av Yangs Budeyi. I 1672 utgav den kinesiske katolikk He Shizhen (何世貞, 字公介) fra Changshu i Jiangsu et verk ved navn Chongzheng bibian ( 崇正必辯), 4 + 3 zhuan, der han forsvarte kristendommen ut fra de kinesiske klassikere.

Også i 1668 hadde keiseren fordømt den tidligere regent Oboi, som tyrann og forræder. Verbiest grep da sjansen og bad keiseren om å gjennomgå 1665-dommen mot Schall (som hadde dødd av naturlige årsaker i 1666) og hans astronomer, fordi han mente at Oboi hadde begått justismord etter påvirkning fra Yang Guangxian. Keiseren gjorde så, og pater Schall ble posthumt frikjent og gitt tilbake sine tidligere titler og embedsgrader (det samme gjaldt de fem henrettede kinesiske astronomene) og ble gitt en ærefull offisiell begravelse. Hans beslaglagte eiendeler ble tilbakeført til misjonærene. Yang ble dømt til forvisning for å ha rettet falske anklage mot dem. Den 5. september viste keiseren medlidenhet med den aldrende Yang og tillot ham å vende tilbake til sitt hjemsted som en vanlig borger. På veien hjem ble han dårlig, og døde i Dezhou i Shandong-provinsen.

From 1669 til 1827 var det keiserlige astronomidirektorat uavbrutt under utlendingers direksjon. Blant dem var Claudio Filippo Grimaldi ( 閔明我, 字德先, 1639-1712), Ignaz Kögler (戴進賢, 1680-1746), Andre Pereira (徐懋德, 1690-1743), Augustin Haller von Hallerstein (劉松齡, 字喬年, 1703-1774), Anton Gogeisl (鮑友管, 字義人, 1701-1771), Felix de Rocha (傅作霖, 1713-1781), Joseph d'Espinha (高慎思, 1722-1788), Joseph-Bernard d'Almeida (索德超, 字越常, 1728-1805) og Andre Rodriguez ( 安國寧, 字永康, 1729-1796).

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chu, Pingyi. 1997. “Scientific Dispute in the Imperial Court: The 1664 Calendar Case”. Chinese Science, no. 14. International Society of East Asian Science, Technology, and Medicine: 7–34. https://www.jstor.org/stable/43290406.