Shunzhi-keiseren
| Shunzhi-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ᡶᡠᠯᡳᠨ 15. mars 1638[1]  Mukden Palace, Qing-dynastiet | ||
| Død | 5. feb. 1661[1] (22 år) Sinnsdyrkelsens hall, Qing-dynastiet | ||
| Beskjeftigelse | Monark, kunstmaler |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 8 oppføringer
Erdeni Bumba, Xiaohuizhang, Xiaokangzhang, Consort Zhen, Consort Dao, Consort Shu, of the Chen clan, Consort Donggo, Consort Shuhui
|
||
| Far | Huang Taiji[2] | ||
| Mor | Enkekeiserinne Xiaozhuang |
||
| Søsken | 23 oppføringer
State Princess Wenzhuang, State Princess Aukhan, State Princess Jingduan, State Princess Yongmu, State Princess Shuhui, sixth daughter of Huang Taiji, State Princess Shuzhe, State Princess Yong'an, ninth daughter of Huang Taiji, tenth daughter of Huang Taiji, State Princess Duanshun, twelfth daughter of Huang Taiji, thirteenth daughter of Huang Taiji, Princess of the second rank Kechun, Hooge, Bombogor, Loge, Lobohoi, Yebušu, Šose, Gose, Qangxu, Toose
|
||
| Barn | 9 oppføringer
Niuniu, Fuquan, Kangxi-keiseren[3][4], Prince Rong, Changning, Qishou, Longxi, Yonggan, Heshuo Gongchi
|
||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[5] |
||
| Gravlagt | Xiaoling Mausoleum (Qing dynasty) |
||
Shunzhi-keiseren (kinesisk: 順治帝, pinyin: Shùnzhìdì; personlig navn: Aixinjuelo Fulin, født 15. mars 1638 i Shengjing i Mandsjuria, død 5. februar 1661) var den tredje keiseren av det mandsjuiske Qing-dynastiet, og de første av dem som regjerte over det egentlige Kina, fra 1644 til sin død.
De tidligste år[rediger | rediger kilde]
Han arvet tronen i 1643 da han var fem år gammel (seks år etter tradisjonell kinesisk måte å regne alder på) i 1643 etter at hans far, Huang Taiji, døde. Men mens han var mindreårig ble den reelle makt for det meste utøvd av to utpekte regenter, nemlig prinsene Dorgon og Jirgalang.
Mandsjuene grep makten i Beijing i juni 1644, og i oktober samme år proklamerte Shunzhi-keiserens onkel, som var den fremste av prinseregentene, at mandsju-dynastiet – som fikk navnet Qing-dynastiet – var Ming-dynastiets rettmessige arvtaker. Slik er det at Shunzi-keiseren vel ikke er dynastiets grunnlegger, men likevel dets første keiser av Kina.
Hans mor, enkekeiserinne Xiaozhuang, var en fremragende politiker. Den unge keiser mislikte sin onkel, prinseregenten Dorgon, og etter Dorgons død i 1650 fratok keiseren både ham og hans bror Dodo deres prinsetitler, selv om han bare var tolv år gammel da.
Kort regjeringstid[rediger | rediger kilde]
I sin kortvarige regjeringstid oppmuntret Shunzhi-keiseren hankineserne til å ta del i styringsverket. Han var opptatt av lærdom og lot hankinesere undervise sine barn. Han var også åpen for impulser fra utlandet, og lot den tyske jesuitten pater Johann Adam Schall von Bell (湯若望) gi han råd både innenfor astronomi, teknologi og til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Shunzhi gjorde Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset.
Keiseren giftet seg med sin mors niese, men degraderte henne en del år senere. I 1661 døde Shunzhis favorittkonkubine brått av sorg over å ha mistet et barn. Shunzhi ble selv overveldet av sorg. Han pådro seg kopper og døde kort tid etter. Han ble bare 24 år gammel.
Keiserens testamente[rediger | rediger kilde]
Før han døde, utnevnte han i sitt testamente fire regenter som skulle regjere mens hans tronfølger og sønn Hiowan Yei var mindreårig: Oboi, Sonin, Suksaha og Ebilun.
Omtrent det eneste i testamentet som var genuint, var det som angikk tronfølgen. Ellers hadde de fire regenter og keisermoren foretatt en rekke endringer. Angivelig skulle Shunzhi-keiseren ha uttrykt beklagelse over at han hadde sviktet sin mandsjuiske bakgrunn, manglet sønnlig ærefrykt for sin mor og vært alt for fascinert av det kinesiske.
Denne testamentariske selvkritikk rimer dårlig med andres skussmål: Jesuitten Adam Schall, som hadde et nært og fortrolig venneforhold til keiseren, tegner et svært rosende bilde av ham. Keiseren hadde kalt ham «bestefar», og Schall hadde det lønnlige håp om at keiseren skulle bli en Kinas Konstantin, dvs. skulle konvertere til kristendommen. Om det var et realistisk håp eller ikke så døde keiseren for ung til at man kan vite noe om det. Og det må også anføres at han de siste årene ble svært så interessert i Chán-buddhismen.
[rediger | rediger kilde]
Shunzhi-keiserens fullstendige posthume navn ble 體天隆運定統建極英睿欽文顯武大德弘功至仁純孝章皇帝 (Tǐ tiān lóng yùn dìng tǒng jiàn jí yīng ruì qīn wén xiǎn wǔ dà dé hóng gōng zhì rén chún xiào zhāng huáng dì), noe som selvsagt blir en smule uhåndterlig til hverdagsbruk.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Shunzhi, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Shunzhi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 25, kapittel 2[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 29, kapittel 2[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Search for Modern China, First Edition, side(r) 49, kapittel 3[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Shunzhi Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Hong Yaiji |
Keiser av Kina (Qing-dynastiet) 1644-1912 |
Etterfølger: Kangxi-keiseren |