Hopp til innhold

Torshov gård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fjøset på Torshov gård

Torshov er en gård i Ridabu i Hamar kommune. Navnet tyder på at stedet kan ha vært et hov i før-kristen tid, antagelig for den norrøne guden Tor. Ordet «hov» går igjen i mange stedsnavn i Norge og knyttes gjerne til offerplasser.

Fjøset på Torshov er bygget i 1798 av Anders Nilsen Steen som arvet gården etter sin onkel Halvor Steen samme år. Utformingen på fjøset er inspirert av Anders Nilsen Steens reiser med seilskute. Han var seilskuteskipper og seilte på Nederland, Frankrike og England, og Steen-Fjøset på Torshov er det eneste av sitt slag i Norge.

Det karakteristiske klokketårnet er et påbygg fra 1808. Urverket er konstruert av arkitekten Abraham Pihl. Han var prost i Vang kirke og Norges første offentlig ansatte astronom.[1]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Uttales; tå’rrsù. Torseg 1520, Torsogh 1578, Torshoug 1723.

Rygh forklarer dette om gårdsnavnet:” Thorshof, Torstempelet,

Diftongene var en karakterisk målmerke i gammalnorsk og skriftspråk i dag.

I gammalnorsk var diftong au, ey og ei. I Hedemarksmål har diftong fra gn. holdt seg av au, og ei som for eksempel au; stør (staur, mør (maur), og ei til e; sten (stein)

ben (bein) Framfor g og bak h blir a og g stum; slik at haug uttales bare med u, som er et haleheng fra gn. Dette ser vi i gårdsnavnene Nashaug hvor uttalen er; na`sù, og Aloug blir a`lú, Gierloug blir jæ`lú. Torshov og Vidarshov er opprinnelig er skrevet Torshaug og Vidarhaug, i Vangsmålet har uttalen holdt seg til tå’rrsù og vḯ rsú i motsetning til skriftspråket.

Prof. J. Sahlgren har i Fataburen Kulturhistorisk tidskrift :114 1919 uttalt at Torshov uttales med en slags å-lyd som går tilbake til gammelt kort o, gudenavnet Tor har lang o. Derfor hevder han at stedsnavn med denne uttalen neppe har noen samband med guden Tor

Uttalelsen av førsteleddet i Torshov tårr svarer til gn. þórr” dunder, slå”, gda. thõr, gsv, þõrr har egentlig har betydd “dunder, slå, drønn, bråk,” av indogerm. tén “drønn, larm”, etymologisk sett av samme verbalrot indogerm. stén “stønne”. Før vi går videre på dette tema skal vi se hva Erik Moltke skriver i sin bok om “Runerne i; Danmark og deres opprinnelse;” Til indhugning af runer i sten brugte man som regel, en tung (kortskaftet) spishammer hvis pikhugning er tydleligt bevart i flere indskrifter …”.

På mange runeinnskrifter er runeraden avsluttet med en hammer, denne hammeren har blitt holdt av runeforskere for guden Tors hammer Mjølner. Moltke sier videre:

” Mærkelig er den langskaftede hammer på den unge Hanninge-stenen. Man gør derfor nok rigtigere i at opfatte hammeren som et stykke smedværtøj og ikke som Tors (kortskaftede) Mjølner. Altså: var riteren eller rejseren en smed. Etter det Moltke hevder at pigghammeren er den mest anvendelige redskap til å hogge runer med, laget av smeden som også kan ha vært runehogger i enkelte tilfelle. Det er derfor smeden som har vigslet runene med en hammer, ikke guden Tor. Etter Molktes tydning har smeden blitt kalt tor, þórr for han dundra i smia med hammeren. Det er vel ingen andre som passer bedre enn til å personifisere guden Tor enn smeden. Hammeren til guden Tor kalles på gn. Mjølner navnet er fra samme ordstamme som gn. mjoll “nysnø”, med tanke på glitrende nysnø når smeden slår på glødende jern, så gnistrende spruter nysnø i solskinn. mjollnir tyder derfor ordrett; “han som får det til å glitre og skinne,” som når smeden slår på glødende jern, så gnistrende spruter I Egil Skallagrimssons saga, kommer dette til utrykk;

I otten opp må smeden,

   som sølv i pung vil sanke

ved belgen, som vindfylt blåser brann i blåsvarte kullet.

                                            Sleggen smellende slår jeg

slag i slag mot stålet,som glohett gnistrer og glimre mens grådige vindbelger tyter.[2]

  Vi ser her hvordan Egil skildrer arbeidet i smia, hvordan det smeller og dundrer, glitrer og gnister. Smeden ser ut til å ha hatt en spesiell betydning i jernalder samfunnet. Fellestrekkene hos de mytologiske smedene i de norrøne fortellingene som at de var menn, levde på utsiden av menneskenes verden som dvergene Dvalinn og Durin som smidde sverdet Tyrfing til Svafrlami.[3]

Kanskje ble de virkelige jernaldersmedene tillagt liknende egenskaper som de mytologiske smedene. I den sammenheng er det naturlig at smeden blir satt i forbindelse med guden Tor, begge dundrer, slår og gnistrer når dem er i arbeid. Denne tydning gjenspeiler seg både i slaviske og indogermanske religioner. I den baltiske religion er tordenguden Perkūnas (litauisk) eller Pērkons (lettisk) er gudenes smed, førsteleddet perk betyr å slå. De baltiske gudene Perkūnas, Pērkons og germanske Perun, Polske Piorum er alle identisk med Tor som alle betyr å slå.  Disse gudene svarer til den vediske Parjánya (veda, en, den bramanske religions hellige bøker, de eldste indiske litterære minnesmerker, skrevet på sanskrit). Fra våre forfedres område Eurasia (til Eurasia, navn på det europeiske og asiatiske kontinent avkom av europeer og asiat) er himmelguden Tängri den viktigste guden, Tängris smed var Boshintoj. I en legende sendte Tängri Boshintoj og hans sønner til jorden for å lære menneskene kunsten å bearbeide metall. Sønnene giftet seg med jordiske jenter, og ble dermed smedenes forfedre. Ingen kan bli smed uten at han nedstammer fra noen av disse familier.[4] Gjennom myter og riter kan maktforhold få skinn av å være gudgitte ordninger, nedlagt i selve skaperordningen. Myter og ritualer tas i bruk av samfunnseliten for å fremme egne interesser. I mytologiens språk heter det gjerne at kongen eller høvdinger er gudens sønn, en idé som går som en rød tråd gjennom religionshistorien fra Midtøstens gamle religioner til kristendommen. Den babylonske kongen var sønn av himmelguden på den måten at han representerte guddommen i kulten. I Egypt var den regjerende farao sønn av himmelguden på en måte som gjorde farao selv til guddom. I Romerriket ble kulten av keiseren utviklet til store høyder, keiseren var sol Invictus, Den Uovervinnelige Sol, en guddom som hver eneste innbygger i Romerriket var skyldig å anerkjenne. I kristendommen ble Guds Sønn et fast tilnavn på Kristus, den kongelige gudesønn kom til å kaste glans over den jordiske kongen – og omvendt. I dette henseende er det ikke rart at smeden fikk en guddommelig status med sin skapermakt, ved å bli guddommelig gjort[5] Kelterne som regnes som dem som lærte germanerne smiekunsten, regnet smeden som gud, hans navn var Gorbie og nevnes side om side med legeguden Apollon. Hos romerne var Vulcan smedguden, med andre ord må man gå utefra at flere av Torshovene i Norge er feil tolket til Tors-hov.

Smedenes makt over ilden, og spesielt metallmagien, har overalt gitt smeder et rykte at de nedstammer fra gudene derfor har smeden i Norden blitt ofte forvekslet med Tor. Et godt eksempel er Torshov i Løten som også Rygh hevder at stedet ikke kan være noe Tors-hov. Vi kan dermed slå fast at Torshov er smedens boplass eller rettere Torshov er opprinnelig Torshaug, med andre ord smedhaugen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. januar 2018. Besøkt 10. januar 2018. 
  2. ^ Lie, Hallvard Sagaer i utvalg Egil Skallagrimssons saga : 59 ff Aschehoug 1995
  3. ^ Hervor saga er Svafrlami omtalt som konge av Gardarike.
  4. ^ Eliade  Mircea Sjamanisme : 179 Pax Forlag A/S, Oslo 1998
  5. ^ Steinsland Gro Norrøn Religion :394 Pax Forlag A/S, Oslo 2005