Hopp til innhold

Tilsynsområde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Verden i 1945 der tilsynsområdene er markert med mørk grønn farge

Tilsynsområde var en folkerettslig status for administrasjon av avhengige områder, etablert av FN-pakten, inngått i 1945. FNs tilsynsråd førte kontroll med administrasjonen av områdene og utviklingen der. Elleve områder hadde status som tilsynsområder. Det siste ble avviklet i 1994.[1]

Folkeforbundet etablerte en ordning med mandatområder, som gjaldt territorier som hadde tilhørt Tyskland og Det osmanske rike, de tapende parter i første verdenskrig. Noen av disse ble selvstendige før FN ble grunnlagt, mens andre fortsatt var avhengige områder og fikk sin status omgjort til tilsynsområder. Et unntak var Sørvest-Afrika (dagens Namibia), som hadde vært mandatområde, men som Sør-Afrika fikk holdt utenfor den nye tilsynsordningen.[2]

I motsetning til den tidligere mandatordningen, der mandatområdene i klasse B og C ikke ble stilt selvstendighet i utsikt,[3] var tilsynsordningen et opplegg for fredelig avkolonisering.[4]

FN-paktens bestemmelser

[rediger | rediger kilde]
FNs tilsynsråds sal i FN-bygningen i New York.

Tilsynssystemet er nedfelt i kapittel 12 i FN-pakten.[5] Det slås her fast at hensikten med ordningen for områdenes vedkommende er å fremme økonomisk, sosial og politisk utvikling, for at området kan oppnå selvstyre eller uavhengighet, slik dette kommer til uttrykk i befolkningen. Statene som ble tildelt tilsynsområder forpliktet seg til å forberede befolkningen slik at den kunne utøve sin rett til selvbestemmelse.

I motsetning til Folkeforbundets mandatordning, der mandatmakten hadde ulike forpliktelser avhengig av mandatklasse, var tilsynsordningen basert på en forutsetning om selvbestemmelsesrett for alle tilsynsområdene. Områdene ble ikke underlagt tilsynsmaktens suverenitet.[3]

Områdene sto under oppsyn av Tilsynsrådet. Kapittel 13 i FN-pakten omhandler dette.[6] Administrasjonen av tilsynsområdene fant sted på vegne av FN. For hvert område ble det inngått avtale med tilsynsmakten om vilkårene. Disse ble godkjent av FNs generalforsamling eller, for tilsynsområdet i Stillehavet, av Sikkerhetsrådet. FNs tilsynsråd hadde i oppdrag å føre oppsyn med tilsynsområdene, behandle rapporter om utviklingen der, behandle henvendelser fra innbyggerne og foreta besøk.[7] Tilsynsrådet hadde imidlertid ingen maktmidler.[8]

USA fikk gjennomslag for at tilsynsområdet i Stillehavet ble definert som strategisk og at saker vedrørende området skulle behandles av Sikkerhetsrådet, der USA som permanent medlem har veto. I Tilsynsrådet har ingen stat veto.[9]

Tilsynsområdene

[rediger | rediger kilde]

Elleve avhengige områder fikk status som tilsynsområder. Av disse lå sju i Afrika og i fire Oseania:[10]

Afrika
Oseania

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Organisering av FN» Arkivert 18. november 2011 hos Wayback Machine., FN-sambandet.
  2. ^ Ruud, Morten og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett, Oslo: Tano Aschehoug, 1998, s. 99.
  3. ^ a b Wilde, Ralph: «Trusteeship Council», i Thomas G. Weiss og Sam Davies (red.): The Oxford Handbook on the United Nations, Oxford: Oxford University Press, 2007, s. 152.
  4. ^ «Trusteeship System», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 322–323.
  5. ^ Chapter XII: International Trusteeship System , Charter of the United Nations.
  6. ^ Chapter XIII: The Trusteeship Council , Charter of the United Nations.
  7. ^ Wilde, s. 153.
  8. ^ «Trusteeship Council», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 321-322.
  9. ^ «Strategic Trust Territory», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 304.
  10. ^ «Trust Territories that have achieved self-determination», FN.