Theodorus Zwartkruis
| Theodorus Zwartkruis | |||
|---|---|---|---|
_benoemd_tot_Bisschop_van_Bisdom_Haarlem,_Bestanddeelnr_919-4671.jpg) | |||
| Født | 22. nov. 1909[1] Amsterdam | ||
| Død | 21. okt. 1983[1] (73 år) Haarlem | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1934–), katolsk biskop (1966–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
Theodorus Henricus Johannes Zwartkruis (født 22. november 1909 i Amsterdam i Nederland, død 21. oktober 1983 i Haarlem) var en nederlandsk katolsk prelat og biskop av Haarlem.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Theodorus Zwartkruis var sønn av tjenestemannen Theodorus Zwartkruis og hans hustru Theodora Christina Maria van Brandenburg. Fra 1920 til 1926 gikk han på jesuitrgymnasiet St. Ignatius kollegium i Amsterdam, hvoretter han studerte filosofi ved det katolske universitet i Leuven. Hans teologiske utdannelse fant sted på bispedømmet Haarlems presteseminar i Warmond.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 26. mai 1934. Deretter studerte Zwartkruis engelsk og litteratur ved det katolske universitetet i Nijmegen. I 1938 ble han Dr. phil.[2] Fra mars 1939 arbeidet han i 22 år som engelsklærer ved det biskoppelige gymnasium Hageveld i Heemstede.[3] Kardinal Bernard Griffin utnevnte Zwartkruis til æresprelat ved Westminster Cathedral i London i 1959 i anledning hans 25-årsjubileum som prest. Sommeren 1961 ble han sokneprest og dekan i Haarlem og 12. april 1962 ble han utnevnt til kanikk ved Haarlems katedralkapittel.
Biskop av Haarlem[rediger | rediger kilde]
Etter biskopen av Haarlem Joannes van Dodewaards plutselige død den 9. mars 1966, utnevnte pave Paul VI den 18. august 1966 Theodorus Zwartkruis til hans etterfølger. Zwartkruis ble ordinert til biskop 15. oktober 1966 av kardinal Bernard Jan Alfrink; medkonsekratorer var Martien Antoon Jansen, biskop av Rotterdam, og erkebiskopen av Glasgow, James Donald Scanlan.
Hans periode som biskop var preget av implementering av dokumentene fra Det andre Vatikankonsil, men ble også overskygget av konflikter med Amsterdams «studentecclesia» og den kritiske basismenighet IJmond i Beverwijk, ettersom gifte prester som Huub Oosterhuis uhjemlet feiret nattverden for disse grupperingene. Han ekskluderte imidlertid ikke disse samfunnene og troende, men skapte begrepet «utenfor biskopens ansvar». Han opprettholdt alltid menneskelige bånd til prester og religiøse som hadde forlatt kirken.
Dette var år med intens polarisering innen kirken i Nederland, og dette gjaldt i særdeleshet i bispedømmet Haarlem. Mange prester sa opp sine embeder for å gifte seg, og i Roma så man med forbauselse på hvordan den nederlandske katolske kirke så ut til å drive lenger og lenger bort fra de faste rammer for tjeneste, nattverd, kloster og sølibat. Den nevnte Huub Oosterhuis, som også var rikelig representert i kirkens salmebøker som salmedikter, ble ikke bare gidt, men senere skilt og så gift på nytt, og opererte «utenfor biskopens ansvar/tilsyn». Verken den moderate, men nølende biskop Zwartkruis, eller hans generalvikar Harrie Kuipers, som er kjent som progressiv, klarte å å snu på situasjonen.
Etterfølgelse og død[rediger | rediger kilde]
Da det begynte å nærme seg tiden for den normale avslutning av biskopens fdunksjonstid (hans 75-årsdag ifølge kan. 401 CIC) bad biskop Zwartkruis pave Johannes Paul II i mai 1982 om en utnevnelse av en koadjutorbiskop med etterfølgelsesrett, i henhold til can. 403 § 3 CIC. Paven istemmet i dette.[4] Som et resultat nominerte katedralkapitlet tre kandidater i juni 1982, som var den vanlige fremgangsmåte, og sendte denne treerlisten (terna'en) til Bispekongregasjonen i Roma.[4] Ett år etter, da det fortsatt ikke kom noen beslutning fra Roma, reiste biskop Zwartkruis til Roma i september 1983. Kardinal Sebastiano Baggio skulle da han bekreftet overfor ham at ingen kandidat ville bli utnevnt som ikke var på ternaen.[4] Men faktisk var da allerede Hendrik Joseph Alois Bomers, C.M., som ikke var på ternaen, blitt utnevnt til koadjutor i juli 1983, men den utnevnelsen var ennå ikke blitt bekjentgjort.[4] Kunngjøringen om utnevnelsen av koadjutoren og dessuten en hjelpebiskop, Joseph Frans Lescrauwaet M.S.C., fant sted først 12. oktober 1983, noe som kom uventet på katolikkene i bispedømmet og også på biskop Zwartkruis selv. Zwartkruis kjente overhodet ikke Bomers, som var misjonsbiskop i Etiopia.
I et brev datert 21. oktober 1983 uttrykte biskop Zwartkruis sin overraskelse og bekymring over denne utnevnelsen. Deretter brøt han sammen, falt i koma og døde samme kveld.[4] Folk ble sjokkerte og over både utnevnelse og den plutselige død. Hans brev, skrevet på hans dødsdag, ble lest opp i kirkene 22. og 23. oktober.[4] Det bredte seg en dyp skuffelse over måten han var blitt behandlet på. Den apostoliske nuntius Bruno Wüstenberg oppfordret derfor til at det ble tatt med en henvisning til «helseproblemer» i nekrologene. Nederlenderne avviste dette.[4] Requiemmessen i St. Bavo-katedralen den 27. oktober viste hvor opprørte mange troende var.
Kardinal Johannes Willebrands skrev i et brev til kurien: Theodorus Zwartkruis «var sannferdig, han hadde ingenting å skjule, han spilte ikke dobbeltspill» – en klar hentydning til hvor annerledes kurien hadde behandlet den avdøde.[4] «Det romerske bedrag» var det dominerende tema i de nederlandske aviser i flere dager.[4] Oppdagelsen av den romerske handlemåte og Zwartkruis' død viste seg å som nøkkelbegivenheter i nyere nederlandsk kirkehistorie.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Paolo Giobbe (1880-1972) *1925
- Kardinal Bernardus Johannes Alfrink (1900-1987) *1951
- Biskop Theodorus Zwartkruis (1909-1983) *1966[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Biografisch Portaal, «Theodorus Henricus Johannes Zwartkruis», Biografisch Portaal number 82751291[Hentet fra Wikidata]
- ^ M.G. Spiertz: Art.: Zwartkruis, Theodorus Henricus Johannes (1909–1983). I: Biografisch Woordenboek van Nederland.
- ^ Paulus Wilhelmus Franciscus Maria Hamans: Priesteropleiding in het bisdom Haarlem vanaf het concilie van Trente (1559–2009). Geroepen, gevormd, gewijd en gezonden ten dienste van de kerk. Groot Seminarie van het R.K. Bisdom Haarlem, Vogelenzang 2009, ISBN 978-1-4092-7457-5.
- ^ a b c d e f g h i Kees Middelhoff: Surprise et douleur après la mort de l’évêque de Haarlem. I: L’Actualité religieuse dans le monde, Årg. 1983, Hefte 7, s. 20.
- ^ catholic-hierarchy.org zwar, lest 29. februar 2022