Teofilius Matulionis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Teofilius Matulionis
Født20. juni 1873Rediger på Wikidata
Kudariškės
Død20. aug. 1962Rediger på Wikidata (89 år)
Šeduva
BeskjeftigelseKatolsk prest (1900–), forkynner, erkebiskop, katolsk biskop (1929–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop
  • hjelpebiskop (1928–)
  • Roman Catholic Bishop of Kaišiadorys (1943–1962)
  • titulærbiskop (1928–)
  • Archbishop (Personal Title) Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk
GravlagtCathedral of the Transfiguration of Our Lord, Kaišiadorys
Utmerkelser2. klasse av Vytiskorsets orden
Life Saving Cross
Teofilius Matulionis på Commons

Teofilius Matulionis (født 22. juni 1873 på gården Kudoriškiai i sognet Alanta ved Molėtai i guvernementet Kovno i Det russiske rike, død 20. august 1962 i Šeduva[1] i Litauiske SSR i Sovjetunionen) var en litauisk katolsk prelat. Han ble bispeviet i det skjulte og tilbrakte de fleste av sine år som biskop i fengsel. Hans død skyldtes sannsynligvis forgiftning foretatt av sovjetiske tjenestemenn.

Pave Frans godkjente den 1. desember 2016 at han ble saligkåret; saligkåringen ble foretatt i Vilnius på katedralplassen den 25. juni 2017.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Teofilius Matulionis var det andre av tre barn til Jurgis Matulionis (1833–1911) og Ona Juočepytė (1851–9. mai 1877); hans to brødre var Jonas (1871–1920) og Juozas (1875–1955). Etter at moren døde, giftet faren seg på nytt i 1877 eller tidlig i 1878 med Onas Savickaitė[2], og han og hans andre kone fikk syv barn.[3]

Matulionis studerte i Antalieptė fra 1887 til 1892, og deretter på realgymnasiet i Daugpilis (Dvinsk) fra 1892 til 1900. Han ble uteksaminert fra realgymnasiet i Lettland med artium, og søkte han om tillatelse til å begynne på seminaret.[2] Seminaret i Vilnius krevde imidlertid latinartium og anerkjente ikke realartium. Men så fikk han høre at Det katolske akademi (seminaret) i Sankt Petersburg (før 1914: St Petersburg; 1914-24: Petrograd; 1924-91: Leningrad, fra 1991 igjen St Petersburg) aksepterte både latin- og realartium, så han reiste dit til den russiske hovedstad og begynte på seminaret der (1892-1900). Han studerte også russisk, latvisk og polsk. Som student på Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi ble han usikker på om han egnet seg som prest, så han forlot seminaret for å undervise i noen år (1893-95). Men så vendte han tilbake for å fullføre sine studier.[2]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i Sankt Petersburg den 17. mars 1900[3] av den stedlige hjelpebiskop Karol Antoni Niedziałkowski.

Han tjente så en kort periode som kapellan i flere lettiske menigheter.[4] Han ble tildelt et lite sogn i Latgallia (i Latvia) fra 26. juni 1900, og ble forflyttet i 1910 til menigheten Jesu rene hjerte (Храм Святейшего Сердца Иисусова) i Petrograd,[2][5] der katolisismen var en minoritetsreligion; de fleste i menigheten var av ikkerussiske bakgrunner. Selv om han elsket sitt morsmål, prøvde han alltid å mestre språkene til sine sognebarn for å kunne veilede dem og være en far for alle, uansett nasjonalitet.[2] Han ledet en kampanje for å bygge en ny sognekirke, og han ble tildelt tittelen monsignor.[4]

Teofilius tjente i sitt sogn i Petrograd da oktoberrevolusjonen brøt ut i november 1917. Vladimir Lenin publiserte den 23. januar 1918 et dekret som skilte kirken fra staten og skolen fra kirken. Dekretet refererte selvsagt til den ortodokse kirke, som helt siden tsar Peter Is tid var fullstendig avhengig av tsarene. Den katolske kirke var overnasjonal og deres juridiske forhold til staten ble regulert av en egen avtale – konkordat. Noen ønsket å tolke Lenins dekret som et forbud mot å undervise barn i religion (katekese), men bare skolen ble nevnt eksplisitt.[2]

Etter revolusjonen var Russland herjet av borgerkrig, og mange områder av landet ble rammet av hungersnød. Den sovjetiske regjeringen vedtok den 23. februar 1922 at alle menighetenes skatter – gull, sølv og annet – skulle nasjonaliseres til fordel for de sultende. De fleste kirker (bygninger) og all deres eiendom (hus, land, inventar) ble nå ansett for å være offentlig eiendom. Kirken måtte etablere komiteer på tyve personer, som regjeringen ville instruere til å overgi kirkebygg og deres inventar. Komiteene burde akseptere regjeringens lov og undertegne «kontrakten».[2]

Hans pastorale arbeid ble ofte hemmet av tiltak etter beslutning fra den kommunistiske regjering.

1922-1925: Fengslet av kommunistene første gang - I 1922 ble han for første gang fengslet av kommunistene.[6] Grunnen var at han var blant de femten prester nektet å undertegne «kontrakten». Resultatet ble at de femten i mars 1923 ble arrestert av kommunistene og stilt for retten,[4][5] også som en del av den bredere forfølgelse sentrert om «skuerettergangen» mot biskop Jan Cieplak.[7] De ble dømt til tre års fengsel, men etter et amnesti ble de løslatt allerede den 25. februar 1925.[2]

Han bodde så videre i Leningrad til 1929.

Hemmelig bispevielse, år i frihet og i fengsel[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI utnevnte ham til titulærbiskop av Matrega og hjelpebiskop av Mogilev den 8. desember 1928 cum jure succesionis (med etterfølgelsesrett).[2] Mogilev er i det hviterussiske område, men biskopens residens og kurie var i Sankt Petersburg. Matulionis mottok sin bispevielse i hemmelighet den 7. februar 1929[5] i Leningrad av biskop Anton Malecki.

1929-1933: Fengslet av kommunistene andre gang - Han ble arrestert for andre gang den 11. november 1929. Denne gangen ble han holdt i Leningrad i ett år uten rettssak. Om natten ble han avhørt, noen ganger to eller tre ganger hver natt, og han fikk ikke lov til å hvile i løpet av dagen. I løpet av de elleve månedene ble han avhørt 24 ganger. Målet var å få ham til å tilstå spionasje til fordel for Litauen. En gang i løpet av våren 1930 ble han av en eller annen grunn innkalt til avhør i løpet av dagen, selv om morgenen. Det var veldig sjeldent og førte alltid til angst i påvente av endring. Dersom biskop Matulionis hadde gått med på å spionere på andre prester og sognebarn, ville han ha blitt løslatt. Men dette nektet han, så han ble til slutt dømt til ti års straffarbeid i eksil.[2]

Matulionis etter tiden i sovjetiske GULAG-leirer og fengsel, 1933

Det ble et tiår med hardt arbeid i de arktiske nordområder der det kalde og fuktige klimaet skadet hans helse. Først var han på Solovetskijøyene i Kvitsjøen. Øygruppen består av seks større og tilsammen hundre øyer, størst er Bolsjoj Solovetskij (Store Solovki) der Solovkiklosteret ligger (grunnlagt i 1436). I 1918 gjorde bolsjevikene klosteret om til en fangeleir, den første leiren i det store leirsystemet som ble kalt GULag.[2]

De innsatte var pålagt å hogge og fjerne femti meter med skog hver dag. Selv om de ble truet, nektet de katolske prestene i leirene å arbeide på søndager. Prestene pleide å stå opp mellom ett og fem om morgenen og feire messen i hemmelighet i grupper på tre eller fire, mens en holdt utkikk etter vakter. Prestene dannet en kommune hvor de delte alle de pengene og pakkene de mottok. Matulionis bruke hverdagsbrød som nattverd og delte det ut i hemmelighet til andre innsatte når han kunne.[2]

Myndighetene flyttet ham til et fengsel i Leningrad på grunn av hans helsetilstand. Fra Leningrad ble han sendt 250 kilometer lenger nord for å arbeide i en leir der i tolv timer i døgnet. Senere ble han flyttet til et fengsel i Moskva.[2]

Han ble satt i isolasjon, men løslatt i 1933 som en del av en fangeutveksling da den litauiske regjering inngikk en avtale med Sovjetunionen om en utveksling av tyve fanger,[4] ti litauere mot ti russere, selv om han selv bad om å ikke være del av utvekslingen.[5] (Litauen var selvstendig stat fra den 16. februar 1918 til 1940.)

Den 19. oktober 1933 kom biskop Matulionis sammen med ti prester og tre legfolk tilbake til Kaunas, som var provisorisk hovedstad ettersom Vilnius var okkupert av Polen. Hans første handling etter å ha besøkt sin mors grav, var å takke pave Pius XI for hans støtte og hans bønner ved å sende ham et telegram. Etter å ha gjenvunnet sin styrke, besøkte han paven personlig i Vatikanet den 24. mars 1934. Da han knelte for å få pavens velsignelse, trakk pave Pius XI ham opp og knelte selv foran ham og sa: «Du er en martyr. Det er du som må velsigne meg». Etter audiensen skal paven ha bemerket: «Det er en ære for den litauiske nasjon å ha en slik helt».[1][2]

Fra 1934 til 1936 bodde han i USA. Han besøkte også Kairo og Jerusalem,[3] og flere steder i Vest-Europa.[7]

Deretter virket han som sjelesørger i et benediktinerinnekloster i Kaunas samtidig som han hjalp erkebiskopen av Kaunas med pastoralt arbeid. Hans eget bispedømme lå i Sovjetunionen, så dit kunne han ikke reise.[2]

Året 1940 ble han utnevnt til ledende militærsjelesørger for den litauiske hær.[6]

I 1943, under andre verdenskrig, gjorde pave Pius XII ham til biskop av Kaišiadorys i det da tyskokkuperte Litauen. Han overtok etter biskop Juozapas Kukta (1926-42).

Som biskop av Kaišiadorys sendte han de tyske okkupantene en protest mot arrestasjonen av medlemmer av hans flokk og tvangsdeportasjonen av dem til arbeidsleirer i Tyskland.[2]

Sommeren 1944 ble tyskerne svekket, og de trakk ut styrkene fra Litauen for å konsentrere seg om forsvaret av Fedrelandet. Da ble det åpenbart at Sovjetunionen aktet å annektere Litauen på nytt. Biskop Matulionis utstedte retningslinjer som erklærte at prester skulle bli værende hos sine sognebarn. Bare de som var i umiddelbar fare, ville få tillatelse til å dra, og bare med hans tillatelse. Han formante alle sogneprester om å holde bønnedager. Biskopen selv hadde muligheten til å flykte, men det sies at han erklærte: «Jeg vil bli værende hos mitt eget folk. Jeg er ikke redd for å bli forfulgt. Når jeg ber, har jeg ingen frykt».[2]

Etter å ha bombet Kaišiadorys, returnerte kommunistene den 13. juli 1944. Biskop Matulionis fortsatte som den gode hyrde å forsvare rettighetene til sin flokk. Han skrev et langt memorandum til de sovjetiske myndighetene hvor han i detalj beskrev den katolske kirkens vanskeligheter. Noen av sakene han tok opp, var: at Kirken måtte være i stand til å opprettholde offisielle forbindelser med Vatikanet, at søndagene fortsatt skulle være hviledager, at prester måtte få anledning til katekeseundervisning for barna og å utføre sine plikter uten frykt for å bli arrestert, at prester og kirkelig eiendom måtte fritas for overdrevne skatter og at prester måtte kunne gjøre tjeneste for alle som trengte dem – slik som rekrutter i hæren og de syke på sykehusene.[2]

1946-1956: Fengslet av kommunistene tredje gang - Han ble arrestert av sovjetisk myndighet en tredje gang for å ha gitt ut et hyrdebrev i 1946. I hyrdebrevet hadde han anmodet de troende om å be for samfunnets vel.[1] Dette vurderte Ministeriet for statsikkerhet som en antisovjetisk handling, ettersom det å be for samfunnets beste kunne tilkes dit hen at den sovjetiske samfunnsorden sårt trengte til bønn, som om den ikke allerede skulle være fullkommen. I en alder av 73 år satt han fengslet i ni måneder i Orsja i sovjetisk Hviterussland. Han gikk til avhørene kledd som om han skulle til alteret, i sutan og korskjorte.[2]

Biskop Matulionis ble – uten noen rettssak – så satt i Vladimir-fengselet (i Vladimir 180 km øst for Moskva), også deportert til Sibir og til sist til et vanførehjem[2] i Mordovia.[6] Ti år skulle det vare denne gang.[5]

I slutten av 1955 ble flere fanger løslatt, men ikke biskop Matulionis. Hans slektninger og venner skrev mange brev til myndighetene og krevde løslatelse av den aldrende biskopen. Den 26. april 1956 ble han endelig løslatt. Han kom tilbake til Vilnius den 4. mai 1956. Hans første stopp var i «Morgengryets port» (Aušros Vartai) for å takke Gud og Den salige Mor for sin frihet.[2]

1956: Løslatt men forhindret og isolert - Da han ble løslatt i 1956, ble han forbudt å utøve sin rolle som biskop og holdt i husarrest i Birštonas.[7]

Huset i Šeduva, dit biskopen var forvist frem til han ble forgiftet og døde.

Den 25. desember 1957 konsekrerte han Vincentas Sladkevičius (1920-2000) til biskop uten kommunistenes samtykke. De latterliggjorde Matulionis for å ha utført seremonien på et lite kjøkken. Han sa at de heller burde ha skammet seg over å tvinge ham til å handle i det skjulte. For å ha handlet uten regjeringens samtykke ble han sendt i indre eksil og isolasjon ut på landet til Šeduva, hvor han forble resten av livet. I 1962 ga pave Johannes XXIII, på 33-årsdagen for hans bispevielse, ham den personlige tittel erkebiskop.[5]

Plakat på katedralen i Kaunas ved hans saligkåring i 2017.

Død, saligkåring[rediger | rediger kilde]

Matulionis døde 20. august 1962 ikke lenge etter en rutinemessig KGB-sjekk av leiligheten hans, og en KGB-sykepleierske hadde gitt den 89-årige biskopen en mystisk injeksjon med medisin.[2] Han var tidligere blitt nektet tillatelse til å delta på Det andre Vatikankonsil, som skulle begynne i oktober samme år.[8]

Regjeringen tillot at levningene hans ble begravet i bispedømmekatedralen hans på betingelse av at det ikke ble ledsaget av noen demonstrasjoner.

Hans levninger ble gravd opp i 1999 og tester bekreftet at han var blitt forgiftet.[9]

I 2003 mottok han Life Saving Cross og i 2006 Cross of the Order of the Grand Cross for sin heroisme og sine oppofrelser.[4][3]

Den katolske saligkåringsprosessen begynte under pave Johannes Paul II den 2.april 1990 da Kongregasjonen for helligkåringer gav ham tittelen Guds tjener. Den bispedømmelige fase varte til 1. mai 2008. Pave Frans bekreftet den 1. desember 2016 at Matulionis hadde dødd «in odium fidei» (grunnet hat mot troen) og approberte hans saligkårelse.[10] Kardinal Angelo Amato fra Kongregasjonen for helligkåringer presederte over saligkåringen den 25. juni 2017 i Vilnius.[8][2]

Hans grav er i Herrens Forklarelses-katedralen i Kaišiadorys.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pranas Gaida: Erzbischof Teofilius Matulionis. Hirte, Gefangener, Märtyrer. Schnell und Steiner, München und Zürich 1986, ISBN 978-3-7954-0097-2.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Bernadeta Miliauskaite-Harris: Archbishop Teofilius Matulionis: The Beatification of a Lithuanian Martyr. I: Bridges. Lithuanian American News Journal, Årg. 22, Nr. 9 (November 1998) Arkivert 9. august 2017 hos Wayback Machine., s. 22–24.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Per Einar Odden (2017): Teofil Matulionis, katolsk.no, 2007-06-28, lest 2022-07-01
  3. ^ a b c d P. Celiešius (1963). A. Mickevičius, red. «Archbishop Teofilius Matulionis (1873 -1962)». Lituanus. Lithuanian Students Association. 9 (1). Arkivert fra originalen 4. februar 2023. Besøkt 26. juni 2017. 
  4. ^ a b c d e «Teofilius Matulionis». Diocese of Kaišiadorys. Besøkt 26. juni 2017. 
  5. ^ a b c d e f «Bishop Teofilo Matulionis Dead; Spent 17 Years in Soviet Prisons» (PDF). New York Times. 26. august 1962. Besøkt 26. juni 2017. 
  6. ^ a b c «Baltic States Investigation» (engelsk). Den amerikanske kongressen. Besøkt 2. desember 2016. 
  7. ^ a b c Roszkowski, Wojciech; Kofman, Jan (2015). Biographical Dictionary of Central and Eastern Europe in the Twentieth Century. Routledge. ISBN 9781317475934. Besøkt 26. juni 2017. 
  8. ^ a b «Thousands attend Beatification of Lithuania's Catholic martyr Matulionis». Vatican Radio. 25. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  9. ^ «Teofilius Matulionis: sovietų lagerių nepalaužtas arkivyskupas, kurį Vatikanas skelbs palaimintuoju». 15min.lt (litauisk). Besøkt 29. oktober 2019. 
  10. ^ «US Priest Recognized as Martyr». Zenit. 2. desember 2016. Besøkt 26. juni 2017. 
  11. ^ matu, lest 1. juli 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Teofilius_Matulionis&oldid=24400879»