Daodejing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tao Te Ching»)
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
Dàodéjīng, Wang Bi-utgaven, Japan 1770

Dàodéjīng (tradisjonell kinesisk: 道德經, forenklet kinesisk: 道德经, [Listen hjelp•info] Wade-Giles: Tao Te Ching), som grovt kan oversettes til Boken om Veien og dens dyd (se under om hvordan oversette tittelen) er en gammel kinesisk tekst.

Den tradisjonelle historien er at boken ble skrevet rundt 600 f.Kr av en vismann kalt Lǎozǐ (også skrevet Lao Tse, Lao Tsu, Lao Tzu, som betyr «Gammel Mester»), en historiker i keiserens hoff under Zhou-dynastiet. En nøyere gjennomlesning antyder imidlertid at teksten er en samling maksimer med felles tema. Hvilket år verket egentlig ble skrevet/samlet i, og hvem som gjorde det, er fortsatt gjenstand for debatt.

Dette korte arbeidet er et av de viktigste i kinesisk filosofi og religion, spesielt i taoismen. Verket er også viktig i buddhismen, som er en indisk religion, fordi buddhismen delte mange ord og konsepter med taoismen før den utviklet seg til kinesisk buddhisme. En hensikt med boken var åpenbart å gi herskere rettledning om rett styre - som et fyrstespeil.

Da kinesiske lærde først støtte på buddhismen, så de faktisk bare på den som en utenlandsk ekvivalent til taoismen.

Mange kinesiske kunstnere, både poeter, malere, kaligrafikere og gartnere, har brukt denne boken som inspirasjonskilde. Dens innvirkning har spredt seg langt ut fra Det fjerne østen, hjulpet av mange vestlige oversettelser av boken.

Den opprinnelige teksten[rediger | rediger kilde]

Den originale kinesiske versjonen ble skrevet i Zhuanshu-skrift i rullformat (papir eller bambus), og senere versjoner ble skrevet i LiShu- og KaiShu-stil.

Dàodéjīng kalligrafi-stiler har en god oppsummering av de forskjellige stilene i sine faktiske formater.

Oversettelser av tittelen[rediger | rediger kilde]

Det er mange måter å oversette bokens tittel på, da betydningen av de kinesiske tegnene er ganske vide.

  • 道 (Dào) kan oversettes til «veien fremover», «stien fremover», eller ganske enkelt «veien». Denne termen, som blir brukt av alle kinesiske filosofer (blant andre Konfucius, Mencius, Mozi, legalistene m.fl.), får en spesiell betydning i taoistisk sammenheng, hvor den går på universets essensielle og unevnelige prosess.
  • 德 (Dé) betyr noe i nærheten av «ærbarhet», «godhet», «rettferdighet» eller «kraft» på norsk.
  • 經 (Jīng) betyr «skrift», «stor bok», eller «doktrine».

Dermed kan 道德經 oversettes til «Skriften om veien og ærbarheten», «Den store boken om veien og dens godhet», «Læren om stien og dens kraft», eller på andre lignende måter. Selv om verket vanligvis omtales som 道德經 (Dàodéjīng), er tittelen sannsynligvis en sammensmeltning av to bøker eller skrifter, nemlig 道經 (Dàojīng) og 德經 (Déjīng). Sistnevnte bok er faktisk funnet blant noen ganske nylige oppdagelser.

Det er en god mulighet for at navnet som er sammensatt av disse bøkene ikke har noen reell mening, skjønt dette er umulig å fastslå med sikkerhet i dag, på grunn av alle versjonene som finnes.

Struktur[rediger | rediger kilde]

I dens nåværende form, er Dàodéjīng oppdelt i to. Dào inneholder kapitlene 1-37; og Dé kapitlene 38-81. Boken benytter ca. 5000 kinesiske tegn. Hvert kapittel er ganske kort, og bruker et fåtall tegn på å uttrykke sine ofte innfløkte ideer på en poetisk måte.

Historisk autentisitet[rediger | rediger kilde]

Lǎozǐ

Lǎozǐ er nevnt i ruller så langt tilbake som år 400 f.Kr., men detaljer om hans liv er ikke nedtegnet.

Den kinesiske historikeren Sima Qian skrev en biografi om ham ca. 100 år f.Kr som angir at hans fødenavn var Li Er. Studier av språket og rimformene peker til at denne ble skrevet senere enn Shijing ( «Sangenes bok»), men før Zhuangzi, en gang i slutten av det fjerde eller begynnelsen av det tredje århundre.

De lærde strides om hvem som skrev den nåværende versjonen av Dàodéjīng.

Deler av den er funnet gravert inn i steintavler datert til 300 f.Kr. Det arkeologiske funnet av mer eller mindre komplette «ruller» (egentlig silkeruller kalt Ma-wang-tui-tekstene etter landsbyen hvor de ble funnet) i 1973 avslører at våre mest utbredte versjoner av skriftene kan ha fått betydelige endringer eller tilføyelser.

I 1993 ble den eldste kjente versjonen av teksten oppdaget, skrevet med tusj på bambusstrimler og datert til år 300 f.Kr. Dette funnet brakte for dage 14 tidligere ukjente versjoner. Tekstene kalles Guodian-tekstene, da de ble funnet i en grav i byen Guodian i Hubei-provinsen. Mange nyere oversettelser inkluderer disse tekstene, og rekkefølgen på versene i boken blir ofte stokket om på, for å syntetisere det nye funnet.

Så tidlig som på 1930-tallet ble det foreslått måter å håndtere disputter over opphavet til tekstene på, uten å erklære hvem som har rett og hvem som tar feil (en taoistisk løsning).

I et essay som fulgte en oversettelse av Wai-tao og Dwight Goddard, fremlegger Dr. Kiang Kang-hu at «Tre taoistiske vismenn som ifølge historien levde to-tre hundre år fra hverandre, er vanligvis antatt å være samme mann som gjennom sin visdom hadde oppnådd et langt liv. Den enklere og kanskje mer sannsynlige løsningen på forvirringen er å akseptere at alle tre var historiske personer, men samtidig å gi Lǎozǐ æren for den opprinnelige teksten, og regne de andre som gode disipler og muligens redaktører.

Boken i sin nåværende form kan ikke ha blitt skrevet før det tredje århundre før Kristus, da den ble gravert på steintavler rett etter det tidspunktet. Æren for noen av versene kan på visse vilkår gis til senere taoister, «uten å holde tilbake den større æren som hører Laozi til».

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Mange mener at Dàodéjīng inneholder noen universelle sannheter som senere filosofier, både religiøse og sekulære, uavhengig av hverandre har kjent igjen. Hver moderne tolkning (til og med tolkninger av den tre tegn lange tittelen, som det finnes dusinvis av) skiller seg fra hverandre, i noen tilfeller med detaljer, andre ganger i grunnleggende innhold. Avhengig av hvordan man leser kapitlene, kan noen av dem ha tre eller flere betydninger, alt fra praktisk visdom for den jevne mann, til råd for konger, og til og med medisinske oppskrifter. Her følger noen konsepter og prinsipper som kan gjøre det enklere å forstå teksten.

Det Dào som kan fortelles ...[rediger | rediger kilde]

Den Vei som kan fortelles om er ikke en Uforanderlig Vei;
De navn som kan nevnes er ikke uforanderlige navn.
Det var fra den Navnløse at Himmel og Jord opprant;
Den navngitte er kun moren som fostrer opp de ti tusen skapninger,
hver etter sin type.

Dette er de første ordene i teksten i sin nåværende form. Dàodéjīng definerer ikke spesifikt hva Dào er. Lǎozǐ har selv angivelig sagt, «Ordene mine er veldig enkle å forstå (...) likevel er det ingen under himmelen som forstår dem». (kapittel 70). Likevel kan vi peke mot noen av egenskapene ved Dào.

Dào er grunntemaet i boken, supplert av beslektede temaer som Dé («dyd» eller «kraft»), intethet, tilbakevendelse, adskillelse, og wu-wei («ikke-gjøren»). Dào kan betraktes som all væren, forut og forbi alle skiller mellom forskjellige former eller essenser av ting. Alt kommer fra Dào og vender tilbake til Dào.

Kanskje, i fysikeren David Bohms betydning, er Dào 'det-som-er', perfekt i værende av hva det er, Værende av alt og ingenting. Dào kan aldri virkelig tilegnes egentlige egenskaper, i hvert fall ikke i en form som kan uttrykkes med ord, fordi Dào representerer den Høyeste form av Sannhet som transcenderer rasjonalitet og symbolsk ideologi.

Dette hindret ikke de gamle kinesiske taoistene fra å føle Dàos kraft, men det hindret dem i å uttrykke sine erfaringer med ord.

Ånden i Dalen[rediger | rediger kilde]

Symbolet for Yin og yang
Ånden i Dalen dør aldri
Den heter den Mystiske Kvinne.
Og den Mystiske Kvinnes dør
Er sokkelen som Himmel og Jord sprang ut fra.
Den er der inni oss hele tiden;
Bruk av den som du vil, den går aldri tørr.
(Kapittel VI)

Dàodéjīng kan sies å tale hovedsakelig «feminine» (eller Yin)-verdiers sak, å fremheve kvalitetene ved vannets flyt og mykhet (i stedet for det solide og stabile fjellet), å velge det obskure og mystiske aspektet ved ting, og kontrollere ting uten å bestemme over dem, med andre ord å 'ha uten å eie'. I dette lyset kan denne boken forstås som en utfordring av «maskuline» (eller Yang)-verdier, som klarhet, stabilitet, handlekraft og dominans over naturen; slike verdier er ofte referert til som konfusianske verdier. Likevel oppfordrer taoismen til en perfekt balanse mellom Yin og Yang.

Tilbakevendelsen[rediger | rediger kilde]

«Når det blir født, er mennesket mykt og svakt; i døden blir det stivt og hardt... det harde og mektige kastes ned; det myke og svake opphøyes.» (kapittel 76). Dette sitatet viser igjen Lǎozǐs fokus på mykhet, men i et nytt par med motsetninger: det nyfødte barnet og den gamle mannen. Stivhet er dødens egenskap, mens svakhet er livets.

Når ting eller skapninger er i sin begynnelse, er alt mulig. Når ting enda ikke har utviklet seg, er tiden riktig for å forme dem, med bedre muligheter for gode resultater. En slags tilbakevendelse til tingenes begynnelse, eller til sin egen barndom, er nødvendig.

Dette søkelyset på begynnelsenes viktighet har også sosiale forgreninger.

I Jean-Jacques Rousseaus teori går Dàodéjīng ut fra at eldgamle tidsaldre var tider av lykke, rene intensjoner og pakt med naturen: «Tiden da hvem som helst kunne se inn i redene til alle fuglene». Problemer oppsto da menneskeheten «oppfant» kultur og sivilisasjon. Dàodéjīng foreslår en tilbakevendelse til en mer naturlig tilstand, for eksempel i kapittel 80, hvor teksten argumenterer for at mennesker burde «komme tilbake til bruken av knytte tau» i stedet for andre former for skriving.

«Tilbakevendelsen» bør ikke forstås som en enkel eller reaksjonær vei tilbake til fortiden, men som en «sammentrekning», en «reduksjon», en «tilbaketrekning», eller også en «retrett» i seg selv. Dette er illustrert i det anti-konfucianistiske ordtaket «Lærdom består i å legge til sitt lager dag for dag; praktiseringen av Dào består i å trekke fra dag for dag» (kapittel 48), og i dette strategiske rådet: «Jeg våger ikke gå en tomme fram, men trekker meg heller en fot tilbake.» (Kapittel 69). Å redusere sitt ego i stedet for å «forbedre» det gjennom studier, er veien til sann visdom. Å la sin fiende ta det første skrittet (og dermed redusere hans valgmuligheter) er måten å få overtaket på.

Skjønt denne ideen om en «tilbakevendelse» ligger nært noen moderne psykologiske praksiser som introspeksjon, er det ikke selvet man skal nå gjennom «tilbakevendelse», men intethet, en tilbakevendelse til det-som-er.

Dette henger sammen med en relasjonell selvforståelse i kulturer som har en taoistisk bakgrunn.

Vismannen har intet eget hjerte [rediger | rediger kilde]

Taoistisk charm

Søkenen etter tomhet er noe som opptar mange forskjellige asiatiske filosofier, inkludert taoismen, buddhismen, og noen aspekter ved konfucianismen. Intetheten er temaet for mange kapitler i Dàodéjīng, og man kan se hele boken som et sett variasjoner over «intethetens kraft» som gjenspeiler den gamle buddhistiske filosofien om at 'form er tomhet, tomhet er form'. En forklaring på hvordan intethet har kraft finnes i kapittel 11:

Vi setter tredve eiker sammen og kaller det et hjul;
Men det er rommene hvor ingenting er
hjulets nytte avhenger av.
Vi dreier leire for å lage en beholder;
Men det er rommet hvor ingenting er
beholderens nytte avhenger av.
Vi sager dører og vinduer for å lage et hus;
Og det er disse rommene hvor ingenting er
husets nytte avhenger av.
Derfor, akkurat som vi drar nytte av det som er,
bør vi også se nytten i det som ikke er.

Når man ser på et kinesisk landskapsmaleri, kan man forstå hvordan intetheten (de umalte delene) har kraft til å gi liv til vesenene – trærne, fjellene og elvene – den omringer.

Å være ingenting betyr for et menneske å ikke ha noe eget hjerte, å ikke ha noen forutintatte meninger om hvordan ting burde være, og å ikke ha noen intensjoner eller agenda. Fra lederens synspunkt er intetheten ikke langt fra den liberale, laissez-faire tilnærmingen: å la ting skje av seg selv er den beste måten å hjelpe dem å gro. Som Dàodéjīng sier:

Så en vis leder vil si: Jeg praktiserer inaktivitet, og folket passer på seg selv.

Tilsvarende mener folket at en god leder er en passiv leder. En leder som ikke tvinger sin vilje på folket, men leder i form av sin status og autoritet.

«Å kjenne seg selv»[rediger | rediger kilde]

Jakten på kunnskap om selvet dukker opp i mange varianter gjennom Dàodéjīng. Ett eksempel i kapittel 33:

Å kjenne andre er visdom;
Å kjenne selvet er opplysthet.
Å mestre andre krever kraft;
Å mestre seg selv krever styrke;
Han som vet han har nok er rik.
Utholdenhet er et tegn på viljestyrke.
Han som blir hvor han er, varer.
Å dø men ikke gå til grunne er å være evig tilstede.

Andre tema[rediger | rediger kilde]

Her listes det opp noen andre emner som har med Dàodéjīng å gjøre:

  • Makt avler makt.
  • En hvis behov er enkle vil finne dem oppfylt.
  • (Materiell) rikdom beriker ikke ånden.
  • Selvopptatthet og selv-viktighet er forfengelig og selvdestruktivt.
  • Seier i krig er ikke ærefullt og skal ikke feires, men stammer fra ødeleggelse, og skal sørges over.
  • Jo hardere man prøver, desto mer motstand vil man skape for seg selv.
  • Jo mer man handler i harmoni med universet (de ti tusen tings Mor), desto mer vil man oppnå, med mindre anstrengelse.
  • De virkelig vise gjør lite ut av sin egen visdom, for jo mer de vet, desto bedre forstår de hvor lite de vet.
  • Når vi mister det grunnleggende, erstatter vi dem med stadig mindreverdige verdier som vi later som er de virkelige verdiene.
  • Glorifisering av rikdom, makt og skjønnhet avler kriminalitet, misunnelse og skam.
  • Kvaliteten til mykhet og fleksibilitet er ofte hardhet og styrke overlegen.
  • Alt er i sitt eget tid og sted.
  • Kontrasten mellom motsetninger – f.eks. forskjellene mellom mann og kvinne, lys og mørke, styrke og svakhet, osv. – hjelper oss å forstå og sette pris på universet.
  • Ydmykhet er den største dyd.
  • Å kjenne seg selv er en dyd.
  • Misunnelse er vår bane, overdrivelse er vårt tap.

Oversettelse[rediger | rediger kilde]

Vanskelighetene ved å oversette klassisk kinesisk[rediger | rediger kilde]

Dàodéjīng er skrevet på klassisk kinesisk, som i seg selv er vanskelig å få full forståelse for, selv for normalt utdannede moderne innfødte kinesere. Videre er mange av ordene som er brukt i Dàodéjīng med vilje vage og flertydige. På den tiden Dàodéjīng ble skrevet, ville utdannede kinesere som leste det, allerede ha memorisert en stor mengde av standard kinesisk litteratur, og når man skrev var det vanlig å få fram sin mening ved å referere til andre velkjente verk, som i vår tid kan være tapt. Få mennesker i dag har full oversikt over den enorme megden kinesisk litteratur som var utbredt i Lǎozǐs dager, dermed blir mange nivåer av subtekst potensielt tapt for moderne oversettere.

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Dàodéjīng er kanskje den mest oversatte bok skrevet på kinesisk, med over 100 forskjellige oversettelser bare til engelsk. Kombinasjonen av å være mystisk og obskur innebærer at forskjellige oversettelser i enkelte tilfeller ikke har noe til felles, noe som igjen betyr at man må lese mer enn én oversettelse for å få en dypere forståelse av teksten. En vanlig måte å gjøre dette på, er å plukke ut to oversettelser og lese dem side om side.

Norske oversettelser[rediger | rediger kilde]

Den første norske oversettelsen var ved den norske misjonspresten Karl Ludvig Reichelt (1877–1952), og utkom i 1948. Denne oversettelsen er senere gjenbrukt i andre utgaver.

Engelske oversettelser[rediger | rediger kilde]

Online-versjoner

Wikisource (en) Tao Te Ching (Wikisource translation) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Wikisource (en) Tao Te Ching (James Legge) – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Trykte versjoner

Dette er noen av de eldste oversettelsene til engelsk. Flere oversettelser finnes i den engelske artikkelen.

  • En engelsk oversettelse av John Chalmers kom i 1868.
  • James Legge: The Texts of Taoism, to bind (Sacred Books of China 39 og 40) Clarendon Press, Oxford, 1891/Humphrey Milford, London, 1891.
  • Arthur Waley: The Way and Its Power: A Study of the Tao Te Ching and its Place in Chinese Thought, Allen & Unwin, London, 1934.
  • Witter Bynner: The Way of Life According to LaoTsu: An American Version, John Day Company, 1944.
  • J.J.L. Duyvendak: Tao Te King: The Book of the Way and its Virtue. (Wisdom of the East) John Murray, London, 1954.
  • D.C. Lau: Tao Te Ching Penguin Books, England, 1963


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carmelo Elorduy: La gnosis taoísta del Tao Te Ching. Facultad de Teología, Oña, 1961

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Daodejing&oldid=23675079»