Tamgås
| Tamgås | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Anser anser domesticus, Anser cygnoid domesticus | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Andefugler | ||
| Familie | Andefamilien | ||
| Slekt | Anser | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, nær vann | ||
| Utbredelse: | global | ||
| Inndelt i | |||
Tamgås (Anser anser domesticus og Anser cygnoid domesticus) er den domestiserte formen av gjess, i Europa og vesten forøvrig gjerne synonym med ulike gåseraser hvis progenitor er grågås (Anser anser). I det østre Asia regnes tamgåsas progenitor som svanegås (Anser cygnoid). Det domestiserte avkommet etter denne arten kalles gjerne knølgås eller afrikansk gås og kinesisk gås.
Domestisering
[rediger | rediger kilde]
Gjess regnes å ha blitt domestisert for omkring 5 000 år siden[1], og det har trolig vært tamgjess i Norden i cirka 4 000 år. Tamgåsa kan ligne viltformen i utfarging, men den kan også anta helt andre mønstre og farger, for eksempel bli helt hvit. Hos tamformer av svanegås er det vanlig at hannene utvikler en karakteristisk panneknøl, som ikke finnes hos viltformen.
Tamgjess varierer mye i størrelse, men er generelt mye større enn en viltformen. Flere raser blir mer enn 10 kg tunge. I så måte regnes emdenergås (A. a. domesticus) som verdens største tamgåsrase. Gassen blir cirka 11–14 kg tung, og gåsa cirka 9–11 kg.[2]
Tamgjess i Norge
[rediger | rediger kilde]I norsk fjærfeavl er gåserasen italienergås (også kalt hvit italiensk gås) mest populær til kjøttproduksjon i dag, men det er også, eller har vært, en viss produksjon av hvit kinesisk knølgås (hvit svanegås), amerikansk gås (gul amerikansk gås), dansk landgås, emdenergås, toulousergås og ølandsgås, i tillegg til de to norske gåserasene hvit norsk gås og smålensgås.
Hvit norsk gås[3] (også kalt østlandsgås) var tidligere en populær norsk gåserase, men den er nå svært utsatt. Rasen er kjent fra cirka 1927, men kan være eldre enn dette. Man mener at hvit pommersk gås og emdenergås kan være hovedrasene, men at både toulousergås (også kalt toulousgås) og italienergås er innblandet. Rasen tapte etter hvert popularitet og på 1980-tallet var den nærmest utdødd, da Karl Riskjell fra Klepp og Oddvar Nerby fra Trysil startet et samarbeide. Riskjell kjøpte rugeegg fra Nerby. Da Nerby senere døde overtok Riskjell Nerbys bestand av avlsfugler. I et samarbeide med Landbrukshøyskolen på Ås krysset Riskjell egen besetning med landbruksskolens. Dagens bestand av hvit norsk gås, som er svært beskjeden, kan derfor hevdes å være etterkommere av dette avlsarbeidet.
Gassen blir cirka 9 kg tung, og gåsa cirka 8 kg.[3]
Smålensgås[4] er en annen norsk gåserase, som dessuten er synonym med den gamle norske landgåsa. I eldre litteratur kalles den også for norsk gås og norsk flekket gås. Standardisering av denne rasen ble gjennomført i Østfold på begynnelsen av 1900-tallet, der den gamle betegnelsen for fylket var Smaalenene. Derav rasenavnet. Smålensgåsa er hvit med store mørkere flekker. Den ligner på den svenske skånegåsa, men er mindre enn denne. Man kan derfor tenke seg at skånegås har vært sentral for den norske rasen, som nå regnes som svært truet av utryddelse.
Gassen blir cirka 6,5 kg tung, og gåsa cirka 5,5 kg.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Schneider, K.H. 1988. Gänse. Berlin, Germany, VEB Deutscher Landwirtschaftsverlag.
- ^ Sibylle Johnson. 2011. Embden Geese. Beauty of Birds, Avian Web. Besøkt 2016-03-22
- ^ a b Hvit Norsk Gås. Norsk Rasefjærfeforbund. Arkivert 5. juni 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 2016-03-22
- ^ a b Smålensgås. Norsk Rasefjærfeforbund. Arkivert 16. mars 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 2016-03-22
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Kategori:Domesticated geese – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
