Syvia Salvesen (1890–1973)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Syvia Salvesen
FødtAnne Sylvia Selmer Hellesen
25. januar 1890
Død19. juni 1973[1] (83 år)
Oslo
Ektefelle Harald Salvesen
Far Thorvald Hellesen
Mor Ida Hellesen
Søsken Thorvald Hellesen, Christian Preuthun
Beskjeftigelse Historiker, selvbiograf
Nasjonalitet Norge

Sylvia Salvesen (født Hellesen 25. januar 1890, død 19. juni 1973) var en norsk motstandskvinne under andre verdenskrig. Hun var med i en motstandsgruppe som hjalp flyktninger over til Sverige, ble arrestert og sendt til Grini fangeleir og konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland, der hun fikk smuglet ut navnelister over norske og danske fanger som så ble hentet ut med de hvite bussene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var barn av advokat Thorvald Hellesen og Ida Selmer,[2] og var dermed barnebarn av statsminister Christian Selmer. Salvesen var gift to ganger, først med Halvor John Schou, andre gang med professor Harald Salvesen, kong Haakons livlege.[3]

Motstandsarbeid under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig var hun med i motstandsarbeid i gruppen K.B. (Kongens budbringere) og hjalp til med å få folk over til Sverige.[3]

I 1942 ble Salvesen arrestert. Hun ble sendt til Grini fangeleir. Der satt hun til hun i juli 1943 ble sendt med fangeskipet «Monte Rosa» til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.[4] Derfra fikk hun smuglet ut lister over norske og danske fanger.[5] Listene havnet hos svensk Røde Kors og Folke Bernadotte, som organiserte de hvite bussene for å hente norske og danske fanger fra konsentrasjonsleirene. I 1947 publiserte hun boka Tilgi – men glem ikke (Aschehoug). Den kom på engelsk med tittelen Forgive – but do not forget (Hutchinson, 1958).

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Salvesen eide gården Egeberg ved Drøbak. Her fikk hun etter krigen bygget krigsinvalidhjemmet Solhøgda, opprinnelig tenkt for kvinner som hadde sittet i fangenskap i Tyskland.

Salvesen var venn av kong Haakon og dronning Maud. Et broderi med kong Haakons monogram innsydd i kongens pelsjakke knyttes til Salvesen.[3] Pelsjakken er utstilt på Skimuseet i Oslo. Broderiet er omtalt i Karin Bergs bok Broderiet i kongens jakke (Schibsted, 2010).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Salvesen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1965.[6]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Tilgi – men glem ikke, Aschehoug, 1947
  • Forgive – but do not forget, Hutchinson, 1958

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morgenbladet, 23. jun. 1973, dødsannonse
  2. ^ «Sylvia Salvesen 60 år». Morgenbladet, 25. januar 1950.
  3. ^ a b c Korsvold, Kaja: «Broderte med livet som innsats», Aftenposten, 7. februar 2011, seksjon kultur, s. 6.
  4. ^ «Kong Haakon VIIs pelsjakke». Akershus Amtstidende, 18. november 2011.
  5. ^ Ottosen, Kristian: Kvinneleiren. Historien om Ravensbrück-fangene, Oslo: Aschehoug, 1991, s. 221–225.
  6. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer», Kongehuset.