Switha
| Switha | |||
|---|---|---|---|
 Sundet Cantick Sound sett fra South Walls, med Switha bak (mens tidevannet ebber ut og sterk vind blåser) | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe / del av | Orknøyene | ||
| Areal | 41 hektar | ||
| Lengde | 1,34 kilometer | ||
| Bredde | 0,56 kilometer | ||
| Høyeste punkt | 28 m | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 0 | ||
| Posisjon | |||
 Switha 58°47′50″N 3°06′02″V | |||
Switha er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende sør for øya Flotta. Øya har ikke vært bebodd i moderne tid og brukes i dag som beitested for sauer. Øya har et areal på et omtrentlig på 31 hektar.
Geografi og geologi
[rediger | rediger kilde]Switha ligger 2 km sør for øya Flotta og 2 km øst for området South Walls på øya Hoy. Øya South Ronaldsay ligger ca. 5 km lenger øst. Switha er omtrent rektangulær i formen, omtrent 1 km ganger 0,5 km i størrelse og er justert i retning nordøst til sørvest. Det høyeste området er 28 m og er på den lille klippen på sørkysten, vest for denne er den eneste merkbare stranden ved The Pool. Geologisk sett er øya utelukkende av gammel rød sandstein, fra devonperioden, lagt ned av en syklisk serie med innsjøer og inneholder mange fossiler av fiske.[1]
Flora
[rediger | rediger kilde]Øya er overveiende maritim gressmark med små områder med hei og myr.[2]
Dyreliv
[rediger | rediger kilde]Switha er svært viktig for dyrelivet og har blitt utpekt både som et område av spesiell vitenskapelig interesse (SSSI)[3] og et område for EU med særskilt beskyttelses.[4][5] Hovedårsaken til dette er den overvintrende bestanden av grønlandsk hvitkinngås. Omtrent 1000 av fuglene antas å tilbringe vintermånedene ved å raste på øya og spise på nærliggende South Walls.[6] Denne andelen med fugler er ikke bare den nordligste i Storbritannia, men også den tredje største etter Islay og North Uist. Vanlige sjøfugler som kjent for å frekventere den steinete kystlinjen inkluderer teist, svartbak, tyvjo og storjo. I tillegg registrerte Haswell-Smith at det er mange huler etter stormsvaler. Imidlertid har flere undersøkelser siden slutten av 1960-tallet bare avslørt et lite antall par på øya, sannsynligvis aldri mer enn 10.[7] Det er sannsynligvis mer sannsynlig at hulene tilhører lundefuglen, som er rapportert å være bosatt på øya i noen antall, med rundt 250 par.[8]
Historie
[rediger | rediger kilde]Forhistorie
[rediger | rediger kilde]
Tilstedeværelsen av stående steiner (menhir) og en varde (cairn) fra neolittisk tid (bondesteinalderen) viser at øya i det minste ble besøkt i forhistorisk tid. Det er to stående steiner, den større, sørlige steinen er 147 cm høy, 91 cm bred og 30 cm dyp.[13] Den nordlige steinen er 112 cm høy, 48 cm bred og bare 15 cm dyp og er dermed noe mindre.[9] Ytterligere bevis på forhistorisk bruk er tilstedeværelsen av en 9 m diameter og 0,5 m høy torvdekket varde, nær The Ool på sørspissen av øya. Da den ble gravd ut, inneholdt varden en struktur lignende en gravkiste.[10]
Haswell-Smith (2004) hevder at det ikke er noen skriftlig oversikt over noen post-neolittisk bosetninger,[11] og det er 3 ytterligere kilder som vil støtte den påstanden, i det minste de siste 350 årene. Joan Blaeus Atlas over Skottland (1654) uttalte at øya var «verken bebodd eller dyrket».[12] The Imperial Gazetteer of Scotland, publisert i 1848, uttalte at øya var ubebodd.[13] Til slutt indikerer ikke kartet fra "Ordnance Survey" fra 1882 noen betydelig bygning eller bolig, selv om innhegningen nevnt nedenfor ser ut til å være til stede.[14] Hvorvidt øya var ubebodd før 1654 er mindre sikkert ettersom Descriptions of Orkney, skrevet i 1529, sier at hele befolkningen på en øy, «Southay» antatt å referere til Switha, sies å ha dødd mens de seilte til en julefeiring på en naboøy, og øya hadde aldri vært befolket siden.[15] I tillegg er det arkeologiske levninger som kan representere gamle boliger, for eksempel en innhegning av stein i den sørlige enden av øya,[16] men som ikke nødvendigvis beviser fast bosetning (se under).
Utnyttelse for landbruk
[rediger | rediger kilde]Øya ser ut til å ha hatt en lang historie med bruk til jordbruk, i det minste for å utsetting av tamdyr. I dagens tid er øya i sin helhet brukt til sauebeite.[17] Eldre tekster støtter øyas bruk for andre husdyr, men for eksempel er det registrert at i 1747–48 ble det holdt 11 okser på Switha, en del av inventaret fra øya Burray.[18]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Geology of Orkney», Landforms.eu
- ^ «SSSI report», Orkney government
- ^ «SSSI details», Scottish Natural Heritage
- ^ «"JNCC SPA report on Switha"». Arkivert fra originalen 7. november 2018. Besøkt 6. november 2022.
- ^ «JNCC SPA standard data form for Switha» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF).
- ^ «Greenland Barnacle Geese in Scotland in 2008» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF).
- ^ «JNCC report on European Storm Petrel distribution» Arkivert 30. september 2013 hos Wayback Machine. (PDF).
- ^ Harris, Mike: «The Puffin» i Harris, Mike (2011), s. 49
- ^ «Switha, South. Standing Stone (prehistoric)», Canmore
- ^ «Switha, The Ool. Cairn», Canmore
- ^ Haswell-Smith (2004), s. 339-341
- ^ "Blaeu Atlas of Scotland, 1654", National Library of Scotland
- ^ Imperial Gazetteer of Scotland, s. 663"
- ^ «1882 six-inch to the mile Ordnance survey map CXXIII»
- ^ Jo Ben (1529): Descriptions of Orkney: Southay Arkivert 20. september 2022 hos Wayback Machine., Orkneyjar
- ^ «Site record for possible enclosure», Canmore
- ^ Haswell-Smith (2004).
- ^ Fenton, Alexander (1978): The Northern Isles: Orkney and Shetland. Donald, ISBN 1862320586, s. 318.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
- Omand, Donald, red. (2003): The Orkney Book. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-254-9
- Harris, Mike P. &Wanless, Sarah (2011): The Puffin. Poyser Monographs. ISBN 1-40816-056-0
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde](en) Switha – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Kart over Switha Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.