Svaleredet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svaleredet bygget i 1912 ligger nær Jalta, og er i nygotisk stil.

Svaleredet (russisk: Ласточкино гнездoLastotsjkino gnezdo; ukrainsk: Ластівчине гніздоLastivtsjyne hnizdo; tysk: Schwalbennest; krimtatarisk: Qarılğaç yuvası) er et dekorativt slott som ligger ved Gaspra, en liten kurby mellom Jalta og Alupka, på Krimhalvøya. Slottet ble bygget mellom 1911 og 1912 på toppen av den 40 meter høye Auroraklippen, i en nygotisk stil designet av den russiske arkitekten Leonid Sherwood på oppdrag for den baltisk-tyske oljemillionæren baron von Steingel (von Steinheil).

Slottet vender mot Kapp Ai-Todorsvartehavskysten, og ligger nær restene av det romerske castrum Charax.[1] Svaleredet er en av Krims mest populære attraksjoner, og har blitt et ikon for Krims søndre kystlinje.[2][3][4][5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige Svaleredet, fotografert av Sergej Prokudin-Gorskij.
Med utsikt mot Kapp Ai-Todor har det romantiske Svaleredet beliggenhet på toppen av den 40 meter høye Auroraklippen.

Bygningen er kompakt i størrelse, og er kun 20 meter lang og ti meter bred.[6] Dens opprinnelige utforming så for seg et inngangsparti, gjesterom, trapp til tårnet, og to soverom på to forskjellige nivåer inni tårnet. Gjesterommets interiør er dekorert med trepaneler; resten av rommenes vegger har stukkatur og er malt.[6] En utsiktsplatform løper rundt bygningen, og gir utsikt til havet og Jaltas kystlinje i det fjerne.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første bygningen på Auroraklippen ble bygget for en russisk general omtrent 1895.[7][nb 1] Den første strukturen han bygde var en hytte av tre med det romantiske navnet «Kjærlighetens slott».[8] Senere falt eierskapet av hytten til A. K. Tobin, en hoffdoktor til den russiske tsaren.

I 1911 ervervet baron von Steingel, en baltisk-tysk adelsmann som hadde slått seg stort opp på å utvinne olje i Baku, tømmerhytten og hadde innen ett år erstattet den med det nåværende bygget kalt Schwalbennest.[7] Den skotsk-baronske og ny-mauriske stilen hadde blitt innført på Krim sent i 1820-årene av Edward Blore, arkitekten bak Vorontsov-palasset (1828–46). Sammenlignet med palassene i Alupka og Koreiz så er Svaleredet nærmere i stil til de forskjellige tyske eventyrinspirerte lystslott, som Lichtenstein, Neuschwanstein, og Stolzenfels slott, selv om dens prekære klippebeliggenhet trekker paralleller til Belém-tårnet i Portugal, eller Miramare slott ved Triestebukten utenfor Trieste i Italia.

I 1914 solgte von Steingel bygget til P. G. Sjelaputin for å brukes som restaurant.[7] I en kort periode etter den russiske revolusjon ble bygget kun brukt som en turistattraksjon. I 1927 overlevde Svaleredet et kraftig jordskjelv av styrke 6–7 på Richters skala.[9] Bygget ble ikke skadet bortsett fra et par mindre dekorative gjenstander som ble kastet i havet sammen med en liten del av klippen. Selve klippen derimot utviklet en stor sprekk. I 1930-årene ble bygget brukt av en leseklubb fra det nærliggende ferieanlegget Zjemtsjuzhina («Perle»),[9] men ble stengt kort tid etter grunnet sikkerhetsbekymringer forårsaket av skadene påført i jordskjelvet, og forble stengt i de påfølgende 40 år.

Renovering og restaurering av bygget begynte først i 1968. Prosjektet involverte restaureringen av en liten del av slottet, og tillegging av en monolittisk sementplatekonsoll for å forsterke klippen.[9] Siden 1975 har en italiensk restaurant drevet i bygget.[8] I 2011 ble Svaleredet stengt i nesten tre måneder grunnet omfattende restaureringsarbeid estimert å koste 1 200 000 hryvnia[10] (omtrent 1 250 000 norske kroner).

Innen kultur[rediger | rediger kilde]

Svaleredet på Ukrainas nasjonalbanks mynt, 2008.

Grunnet sin viktige status som et ikon for Krims sørkyst var Svaleredet med i flere sovjetiske filmer. Det ble brukt som beliggenhet for Desjat Negritjat, den sovjetiske filmversjonen fra 1987 av Agatha Christies And Then There Were None.[1] Bygget var også med i den sovjetisk-polske barnefilmen Mister Blots akademi fra 1983, samt i filmen Mio min Mio, et samarbeidsprosjekt fra 1987 mellom norske, svenske og sovjetiske filmstudioer.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Generalens navn er fortsatt ikke fastslått.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Zolotoy plyazh and Lastochkino gnezdo». Yalta Putevoditel (Russian). Besøkt 4. juli 2011. 
  2. ^ http://www.dagbladet.no/2013/09/10/tema/reise/ferie/ukraina/krimhalvoya/28579648/
  3. ^ «Lastochkino gnezdo». Crimea.ru (Russian). Besøkt 3. juli 2011. 
  4. ^ Malikenaite 2003, s. 58.
  5. ^ Ivchenko 2010, s. 293.
  6. ^ a b Zharikov 1983–1986, s. 303.
  7. ^ a b c «Restaurant, "Lastochkino gnezdo" – History». Restaurant, «Lastochkino gnezdo». Arkivert fra originalen . Besøkt 18. august 2006. 
  8. ^ a b «Swallow's Nest Castle». Castles and cathedrals of Ukraine. castles.com.ua. Besøkt 4. juli 2011. 
  9. ^ a b c «Lastochkino gnezdo». Travel to Ukraine (Russian). Besøkt 18. august 2006. 
  10. ^ Beregovaya, Tatyana (30. juni 2011). «Lastochkino gnezdo will open in July». Segodnya (Russian). Arkivert fra originalen . Besøkt 4. juli 2011. 
  11. ^ «Money is not collected for viewing» (Russian). Krutani.ru. 23. juni 2011. Besøkt 4. juli 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Swallow's Nest (Crimea) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Mal:Krims turistattraksjoner

Koordinater: 44°25′51″N 34°07′42″Ø