Sumpbever

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sumpbever
Sumpbever
Vitenskapelig(e)
navn
:
Myocastor coypus
Molina, 1782
Myocastoridae
Norsk(e) navn: sumpbever[1]
(beverrotte, nutria)[2]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Gnagere
Underorden: Marsvingruppen
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: ved ferskvann og saltvann
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for sumpbever
rød – naturlig utbredelse
rosa – innført

Sumpbever (Myocastor coypus) er en stor, beverlignende gnager. Den er eneste art i familien Myocastoridae, og man regner med fire underarter. Sumpbeveren kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men forvillede dyr er påtruffet i Norge.[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Røde gnagertenner

Sumpbever har en kroppslengde 40–60 cm, halelengde 25–45 cm og en vekt på 4–12 kg. Pelsen er gråbrun med hvit snute. De store gnagertennene er tydelig teglrøde. Svansen er rund og ligner en rottehale. Bakføttene har svømmehud mellom tærne.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den lever i Sør-Amerika, men er innført til Europa framfor alt for pelsens skyld. Viltlevende populasjoner finnes i de fleste verdensdeler unntatt Australia og Antarktis, men bare sparsomt i Afrika. I Sverige er den observert i Småland, Södermanland, Värmland, Dalarna, Härjedalen og Norrbotten.

Arten gjør mye skade ved å undergrave elvebredder og forbygninger slik at de raser ut. Den beiter kraftig på vegetasjonen slik at frodige sumpområder kan bli omdannet til områder med åpent vann. Dette er en trussel for flere arter av fugler, fisk og virvelløse dyr. Sumpbever er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden.[4][5]

Frittlevende sumpbever er ikke funnet i Norge siden 1960-tallet, og det antas at vintrene er for kalde til at den kan etablere stabile bestander. I Fremmedartslista 2018 er den vurdert som en dørstokkart med ingen kjent risiko på grunn av lite invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.[6]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Sumpbeveren lever i og nær vann, såvel saltvannsstrender som sjøer og elver. Den ser ut til å foretrekke langsomt rennende elver med gjengrodde strender. Den blir sjelden sett mer enn 100 meter fra vann.[7]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Den er en god svømmer og dykker, men oppholder seg også på land. Sumpbeveren kan være aktiv hele døgnet, men er mest aktiv morgen og kveld. Pelsen holdes vanntett ved hjelp av et fett sekret som kommer fra kjertler i munnvikene. Dyret graver ganger med et hi i strandkantene, men kan også overta ganger fra bisam. Sumpbeveren lever i par eller familiegrupper, som kan vokse til små kolonier.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Sumpbeveren kan få unger hele året og får 2–3 kull per år. Etter omtrent 4 måneders drektighet føder hunnen 1–14 (vanligvis 4–6) velutviklede, seende unger. De dier i 1,5–2,5 måneder, og kan gjøre det også i vann på grunn av spenenes plassering. De kan bli opp til 12 år gamle.

Føde[rediger | rediger kilde]

Sumpbever

Den lever mest av vannplanter, men kan også i mindre utstrekning ta animalsk føde, for eksempel snegler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. august 2020. Besøkt 4. august 2020. 
  2. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Artsnavn ble forandret fra «nutria» til «sumpbever» september 2009
  3. ^ Mammal Species of the World, 3rd edition (MSW3) Taksonomien til American Museum of Natural History er referanse for norsk systematikk
  4. ^ «Myocastor coypus (coypu)». Invasive Species Compendium. Besøkt 18. juni 2020. 
  5. ^ S. Lowe, M. Browne, S. Boudjelas og M. De Poorter (2000). «100 of the World’s Worst Invasive Alien Species: a selection from the Global Invasive Species Database» (PDF). Published by The Invasive Species Specialist Group (ISSG) a specialist group of the Species Survival Commission (SSC) of the World Conservation Union (IUCN). 
  6. ^ «Sumpbever Myocastor coypus». Fremmedartsbasen 2018. Besøkt 18. juni 2020. 
  7. ^ Rødliste fra IUCN besøkt 15. januar 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]