Støy

«Støy» har flere betydninger.

NASA-forskere ved Glenn Research Center måler støy fra en flymotor i 1967

Støy er lyd, hovedsakelig uønsket, utilsiktet eller skadelig lyd betraktet som ubehagelig, sterk eller forstyrrende for mentale sanser eller hørselssanser. Fra et fysisk standpunkt er det ikke noe skille mellom støy og ønsket lyd, ettersom begge er vibrasjoner gjennom et medium, slik som luft eller vann. Forskjellen oppstår når hjernen mottar og oppfatter lyd. Akustisk støy er en hvilken som helst lyd i det akustiske domenet, enten bevisst (f.eks. musikk eller tale) eller utilsiktet.

Støy kan også referere til en tilfeldig eller utilsiktet komponent av et elektronisk signal, hvis effekter kanskje ikke er hørbare for det menneskelige øret og trenger instrumenter for å påvises. Det kan også referere til et tilsiktet produsert tilfeldig signal eller spektralstøy, slik som hvit støy eller rosa støy.

Nabostøy er et velkjent problem i bolighus, særlig i trehus og nye leilighetsbygg, og kan forårsake betydelig stress som forbindes med helseproblemer som angst og depresjon, søvnvansker, hodepine og migrene, redusert livskvalitet, tretthet, hjerte- og karsykdommer, fordøyelsesproblemer og andre smerter. Ved kontroll før ferdigattest stilles ingen krav om sjekk av lyd og akustikk. Standarden finnes i Norsk standard (NS), men dagens byggetekniske forskrift viser fortsatt til eldre standard fra 2012. Revidert standard er ikke vedtatt og tatt i bruk. Denne tar større hensyn til lavfrekvente lyder, særlig viktig ved fottrinn og musikk med bass. Hver bygningstype har fire lydklasser, der A gir de beste lydforhold og D de dårligste. Likevel bygges de fleste bolighus med C-klasse som er minimumskrav for nybygg. Forsker på lyd, Ayca Sentop Dumen ved NTNU, mener at når utbyggere ikke legger ekstra penger i å bygge A-klasse, skyldes det trolig at dette ikke er synlig for kjøperen. Derfor trenges en klarere merking av lydklasser for boliger, slik som ved energimerking.

Måling

Politiet i Milano måler støynivået i bygater i 1955

Lyd måles basert på en lydbølges amplitude og frekvens. Amplitude måler hvor sterk bølgen er. Energien i en lydbølge måles i desibel (dB), målet på lydstyrke eller intensiteten av en lyd; denne målingen beskriver en lydbølges amplitude. Desibel er uttrykt i en logaritmisk skala. På den annen side beskriver tonehøyde lydens frekvens og måles i hertz (Hz).

Hovedinstrumentet for å måle lyder i lufta er en lydmåler. Det finnes mange forskjellige instrumenter for å måle støy - støydosimeter brukes ofte i arbeidsmiljøer, støymonitorer brukes til å måle støyforurensning, og i det siste, smarttelefon-baserte lydmålerapplikasjoner (apper) som brukes til crowdsourcing og kartlegging av rekreasjonell støy.

A-veiing anvendes på et lydspekter for å representere lyden som mennesker er i stand til å høre på hver frekvens. Lydtrykket er derfor uttrykt i dBA. 0 dBA er det laveste nivået en person kan høre. Normal talestemme er rundt 65 dBA. En rockekonsert kan være rundt 120 dBA.

Opptak og reproduksjon

I lydteknikk, opptaks- og kringkastingssystemer refererer lydstøy til den svake lyden som høres i stille perioder av programmet. Denne variasjonen fra den forventede rene lyden eller stillheten kan være forårsaket av lydopptaksutstyret, instrumentet eller omgivelseslydene i opptaksrommet.

I lydteknikk kan det referere til enten akustisk støy fra høyttalere eller uønsket elektronisk støysignal som fører til akustisk støy hørt som hiss. Denne signalstøyen måles vanligvis med A-veiing eller ITU-R 468-veiing. Støy genereres ofte med vilje og brukes som testsignal for lydinnspillings- og reproduksjonsutstyr.