Stéphane Sinding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stéphane Sinding
Krigskorset.jpg
Sinding mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse
Født15. juli 1912
Død9. april 1979 (66 år)
Beskjeftigelse Jurist
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser Krigskorset
Sinding ble tildelt Krigskorset for sin innsats da det britiske fartøyet HMS «Bittern» ble bombet av tyske fly ved Namsos 30. april 1940.
Sinding tjenestegjorde en periode på slagskipet «Courbet».

Stéphane Axel Ivar Sinding (født 15. juli 1912 i Paris, død 9. april 1979 samme sted) var en fransk jurist og sjøforsvarsoffiser under andre verdenskrig. Han utmerket seg under kampene i Norge i 1940 og ble tildelt det norske Krigskorset for sin innsats. Etter kampene i Norge sluttet han seg til De frie franske styrker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var av slekten Sinding, sønn av Vilhelm Sinding (1886–), som igjen var sønn av den norske billedhuggeren Stephan Sinding (1864–1922).[1]

Selv hadde Sinding lisensiatgrader i rettsvitenskap og humanistiske fag. Han var oversetter fra dansk, engelsk og norsk og arbeidet for statsadvokaten.[2]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble han mobilisert og kom i tjeneste i den militære tolketjenesten. Han hadde i løpet av sin tjeneste forskjellige klasser av graden Officier de Réserve Interprète et du Chiffre, forkortet ORIC.

Etter Tysklands angrep på Norge i 1940 ble han etter eget ønske sendt med det franske ekspedisjonskorpset til Norge. Han utmerket seg i kampene ved Namsos og ble i norsk statsråd i London 20. mars 1942 tildelt Krigskorset med begrunnelsen: «Anført på dagsordren for under et voldsomt bombardement å ha ilet til hjelp for matrosene på den britiske slup «Bittern», som var truffet av en bombe og satt i brand i Namsosfjorden.»[3] HMS «Bittern» ble angrepet fra luften og senket 30. april 1940.[4]

Ekspedisjonskorpset ble trukket tilbake og Sinding kom til Brest i Bretagne, men sluttet seg raskt til De frie franske styrker under ledelse av Charles de Gaulle i Storbritannia.[2] Han ble tilknyttet De frie franske marinestyrkenes stab og tjenestegjorde i sekretariatet til admiral Émile Muselier. Sinding ble så beordret til tjeneste om bord på slagskipet «Courbet», som var satt inn i forsvaret av Portsmouth.

I april 1941 var han tilbake i London, der han var tilknyttet generalstaben i den frie franske marine. Fra januar 1942 til april 1943 tjenestegjorde Sinding på Saint-Pierre og Miquelon, den franske besittelsen utenfor Newfoundland. Den frie franske marine hadde i desember 1941 tatt kontroll over øyene og Alain Savary ble innsatt som guvernør. Etter perioden på Saint-Pierre og Miquelon bar det igjen til London, der Sinding ble sjef for commissariat de la marine, marinens forsynings- og regnskapsavdeling.[2]

I august 1943 ble Sinding beordret til tjeneste i 1er Régiment de Fusiliers Marins (1er RFM) og deltok med regimentet i kampene ved frigjøringen av Italia og Frankrike. Han forlot 1er RFM i november 1944 og tjenestegjorde deretter ved marinestaben i Paris og ved kommissærkontoret for Angers,[2] den midlertidige regionale administrasjonen som ble etablert i påvente av gjeninnføringen av konstitusjonell forvaltning i Frankrike etter krigen.

Etter verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Sinding gikk ut av militærtjenesten i august 1946. Han var en tid dommer, før han kom til Berlin, der han arbeidet for Det allierte kontrollrådet. Sinding etterforsket deretter krigsforbrytelser i den britiske okkupasjonssonen.

Etter å ha vendt tilbake til Frankrike var Sinding dommer ved sivildomstolen, fra 1954 i Fontainebleau og fra 1958 i Versailles, der han også ble sjef for trygderetten i departementet Seine-et-Oise.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I tillegg til det norske Krigskorset mottok Sinding flere franske utmerkelser.[2] Han var offiser av Æreslegionen, mottok Croix de guerre med tre anførsler og Motstandsmedaljen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stephan Abel Sinding (1921). En billedhuggers liv. Kristiania: Gyldendal. s. 199.  [Selvbiografi]
  2. ^ a b c d e f Pascal Hervez-Baudin: Le Cuirassé Courbet dans L'opération Corncob, Nouvelles Editions Latines, 2011, s. 157–159.
  3. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 47.
  4. ^ Roger Rein: Krigsvåren. Episoder og mennesker fra krigen i Nord-Trøndelag 1940, Namsos: Namdal arbeiderblad, 1990, s. 153.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]