Sporvognstrafikk i Nord-Amerika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sporvogn av PCC-modellen i San Francisco.

En av verdens første sporvognslinjer ble opprettet i 1882, fra New York City til Harlem på Manhattan i USA. New Orleans fikk sin linje i 1834. På et tidspunkt hadde de fleste større byer i USA sporvognstrafikk. Det samme var tilfelle i Canada.

1950-tallet ble de fleste linjene lagt ned. Tilbake sto etter hvert bare Toronto i Canada (fremdeles Nord-Amerikas største linjenett) og Boston, Newark, New Orleans, Philadelphia, Pittsburgh og den særpregete kabelbanen i San Francisco.

I senere tid har sporvognsdriften blitt tatt opp igjen i flere byer. I Canada gjelder det Edmonton, Ottawa og Calgary. Systemet i Edmonton var det første moderne anlegget i nordamerika. I USA har det kommet nytt system i San Diego, Baltimore, Buffalo, Denver, Hoboken, Los Angeles, Minneapolis, Portland, Sacramento, St Louis, Salt Lake City, San Jose og Vancouver. Flere av de gamle systemene er også blitt kraftig modernisert og utvidet. Som i Europa er det bybaner som det blir bygd mest av.

Nostalgi[rediger | rediger kilde]

Det går linjer med gammelt materiell i Boston og San Francisco. I Vancouver, San Pedro, Little Rock, Memphis, Tampet, Seattle, Charlotte, New Orleans (Canal Street-linene) og Philadelphia (Girard Street-linene) går det kopier av gamle vogner.