Socialistiska partiet (1929)

Socialistiska partiet
Land		Sverige
Leder(e)		Karl Kilbom
Grunnlagt		1929
Nedlagt		1948
Hovedkvarter		Stockholm
Ideologi		Kommunisme
Flagg

Socialistiska partiet (SP) var et svensk politisk parti som startet som et kommunistisk parti, men som i løpet av andre verdenskrig utviklet seg til å bli et pro-nazistisk parti.

Partiet oppsto i 1929 i forbindelse med en splittelse i Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) der om lag to tredeler av SKPs medlemmer, inkludert partiformann Nils Flyg, forsvant ut av partiet etter ordre fra Komintern. Bakgrunnen for splittelsen var at Flyg sammen med blant andre Karl Kilbom hadde tatt til orde for en sterkere aksjonsenhet med sosialdemokratiet i kampen mot fascismen. Splittelsen medførte skarpe fronter, og begge partiene gjorde hevd på SKP-navnet. Flertallet fikk også med seg partiorganet Folkets Dagblad. I forbindelse med at en gruppe som hadde forlatt Socialdemokraterna i Göteborg sluttet seg til partiet i 1934 ble navnet endret til Socialistiska Partiet.

I årene etter splittelsen var SKP/SP det største partiet til venstre for sosialdemokratiet. Ved valget til Riksdagen i 1932 fikk partiet 5,3% av stemmene og seks mandater, i 1936 gikk det tilbake til 4,4%, men beholdt sine seks mandater. Internasjonalt orienterte partiet seg på denne tiden mot den uavhengige internasjonale kommunistiske bevegelsen, blant annet opp mot Mot Dag i Norge og Partido Obrero de Unificación Marxista (POUM) i Spania. Kilbom og Flyg, som tidligere hadde stått i spissen for venstrefløyen i SKP, begynte på dette tidspunktet også et visst samarbeid med såkalt høyre-kommunister de tidligere hadde bekjempet, og man begynte også allerede tidlig i partiets liv å kritisere Sovjetunionen.

Etter hvert som fascistiske bevegelser begynte å vokse i Sverige sto partiet ofte i spissen for kampen mot disse. Stor var derfor overraskelsen da SP våren 1936 stemte mot sanksjoner mot Mussolinis Italia i kjølvannet av angrepet på Etiopia, et synspunkt som i Riksdagen kun ble delt av en håndfull fascist-sympatisører på høyresida. I forbindelse med den spanske borgerkrigen tok SP ikke overraskende stilling for POUM. Samtidig var partiet kritisk til å kreve at våpenblokaden skulle oppheves – tvert imot, i tråd med POUMs synspunkter var alternativet til fascismen sosialisme, og ikke et borgerlig demokrati. Sovjetunionens støtte til det spanske kommunistpartiets folkefrontstrategi, og dermed dets kamp mot POUM, bidro til ytterligere avstand mellom SP og Moskva.

Også nasjonalt førte tilsvarende spørsmål til problemer. Karl Kilbom, som hadde vært redaktør av Folkets Dagblad siden 1924, begynte å ta til orde for å slutte seg til folkefrontstrategien også nasjonalt. Det resulterte i at han ble avsatt som redaktør og at han, og med ham omkring halve medlemsmassen, forsvant ut av partiet. Kilbom gikk i 1938 inn i det sosialdemokratiske partiet, og partiet klarte verken organisatorisk eller økonomisk å reise seg fra denne knekken.

Mot slutten av 1930-tallet begynte SP å orientere seg vekk fra klassisk sosialistisk ideologi. For å forhindre at Sverige ble dradd inn i stormaktspillet gikk partiet ikke bare inn for nøytralitet, men også for isolasjon. I tråd med dette gikk partiet mot sanksjoner i forbindelse med innlemmelsen av Østerrike og Tsjekkoslovakia i Hitlers Tyskland, det ble snarere vurdert som korrigeringer av Versaillestraktaten. Den sovjetiske invasjonen av Finland, derimot, ble vurdert ganske annerledes, og Nils Flyg tok i Folkts Dagblad til orde for å forby det svenske kommunistpartiet. Der partiet tidligere hadde gått mot offentlig svensk innblanding i Etiopia, Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia gikk det nå inn for svensk deltakelse i krigen mot Sovjetunionen. På denne tiden begynte også krefter i partiet åpent å diskutere hvorvidt man ikke heller burde støtte opp om Tyskland enn Sovjetunionen.

Finland-spørsmålet bidro også til å svekke partiet organisatorisk i og med at mange mente at partiledelsen, som nå i stadig større grad fremsto som synonym med Nils Flyg, gikk for langt. Samtidig førte partiets stanspunkt til at de fikk nye politiske venner på ytre høyre fløy, ikke ulikt det som hadde skjedd i forbindelse med Italia/Etiopia noen år tidligere. Denne alliansen var trolig en viktig grunn til at partiet ved valget i 1940 kun fikk 0,6% av stemmene og mistet alle mandatene sine.

Allerede på slutten av 1930-tallet hadde Flyg sondert mulighetene for å danne nye allianser med krefter på ytre høyre fløy for å sikre Folkets Dagblad. Det lyktes ikke, og avisa gikk inn i 1940. I 1941 startet imidlertid partiet Tidens Röst. Da Tyskland angrep Sovjetunionen gikk Tidens Röst til frontalangrep på Stalin, ikke på Hitler. Den pro-tyske politikken ble befestet av partilandsmøtet i desember 1941. Frem til partiet, som nå var forholdsvis ubetydelig, ble oppløst i 1945 fremsto det fremfor alt som nazismens venstrefløy i Sverige. Partiet, som mindre enn ti år tidligere hadde kalt seg Sveriges Kommunistiska Parti, deltok på arrangementer med titler som «För Sverige – mot kommunism». I den grad partiet fortsatt hadde en sosialistisk politikk var denne at nazismen og Tysklands krigføring var en nødvendig forutsetning for en fremtidig sosialisme. Den nazistiske karakteren ble ytterlige styrket etter Flygs død i 1943.

Da Hitler tok sitt liv beskrev Folkets Dagblad, som gjenoppsto i 1942, Hitler som det største mennesket som hadde levd nest etter Jesus Kristus, og da distributørene etter Tysklands nederlag nektet å selge avisa ble dette beskrevet som et jødisk-bolsjevikisk angrep. Flere av partiets ledende medlemmer ble siden dømt for å ha truet Sveriges nøytralitet gjennom utstrakt samarbeid med Tyskland. Partiet hadde sitt siste landsmøte i 1941 og fungerte etter krigen kun som lokalgrupper på ulike steder, men ble ikke oppløst før i 1948.

Partiledere

• Nils Flyg (1929–43)
• Agaton Blom (1943–48)

Kilder

• Håkan Blomqvist (1999). Gåran Nils Flyg och nazismen. Stockholm: Carlssons Bokförlag. ISBN 91-7203-877-2.