Slaget ved Brunanburh (dikt)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hēr Æðelstān cyning, eorla drihten,
beorna bēahgifa, and his brōðor ēac,
Ēadmund æðeling, ealdorlangne tīr
geslōgon æt sæcce sweorda ecgum
ymbe Brunanburh.

– Diktets første setning, slik det står skrevet i Den angelsaksiske krønike i 937.[1]

«Slaget ved Brunanburh» er et gammelengelsk dikt. Det er bevart i Den angelsaksiske krønike, en krønike som tar for seg flere viktige hendelser i angelsaksernes historie. Diktet skildrer slaget ved Brunanburh, som ble kjempet i 937 mellom en engelsk hær og en hær som besto av en blanding av skotter, vikinger og britonere. Engelskmennene seiret i slaget, som førte til at diktet ble skrevet med en form og et språk som ligner tradisjonell gammelengelsk krigspoesi. Diktet har flere tradisjonelle trekk og en autentisk tone, men er også uvanlig i sin nesten nasjonalistiske tone, idet det dokumenterer utviklingen av et samlet England styrt av huset Wessex.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Brunanburh ble til som resultat av konflikten mellom Adalstein av England og kongene som hersket lenger nord.[2] Etter at Adalstein hadde bekjempet vikingene ved York i 928, la Konstantin II av Skottland merke til trusselen fra huset Wessex og begynte derfor å alliere seg med nabokonger for å forsøke seg på et forkjøpsangrep mot Adalstein. Han giftet bort datteren sin til Olav Godfridsson (kalt Anlaf i diktet), som da var den norrøn-gælske kongen av Dublin. Han hadde et krav på tronen i Northumbria, som Adalstein tok over fra faren sin i 927.[3] Slik ble den endelige hæren en kombinasjon av vikinger, skotter og britonere.[4] På den engelske siden fikk Adalstein hjelp fra broren sin, som senere ble Edmund I. Selve slaget vant engelskmennene.[5]

Diktet[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen av diktet slik det står skrevet i Den angelsaksiske krønike.

Diktet er nedskrevet i fire av de ni bevarte utgavene av Den angelsaksiske krønike.[6][a] I Parker-krøniken skrives verselinjene som poesi og følger den tradisjonelle gammelengelske skrivemåten.[6] Diktet er 73 linjer langt og skrevet på den vanlige vestsaksiske dialekten, som mesteparten av de gammelengelske tekstene ble skrevet på. Den refereres til som en lovtale som feiret serien til Adalstein og Edmund I.[9]

Teksten begynner med å lovprise Adalstein og broren hans Edmund I for seieren sin. Den nevner «skottene og sjøfarerne» i et slag som varte en hel dag mens «mørk blod følt over slagmarken». Den nevner også norrøne sjøfarere og trette skotter som ble drept av vestsaksere som «forfulgte de hatske folkene» og at «fem unge konger» og «syv av Anlafs jarler» ble drept i slaget. Olav Godfridsson flykter med båt, Konstantin II flykter nord, men sønnen hans døde i slaget. Det avslutter med å sammenligne slaget med tidligere slag og sier at det var det dødeligste slaget i engelsk historie.[10]

Stil og tone[rediger | rediger kilde]

Diktets stil har blitt beskrevet som sagalignende, siden det bruker et sparsomt språk, men nevner mange detaljer.[5] Ifølge George Anderson er diktet et bevis på den vedvarende interessen for «krigertradisjonen» i angelsaksisk kultur, siden det ble skrevet såpass sent i den gammelengelske perioden, lenge etter Beowulf, Cædmon og Cynewulf.[11] Donald Fry sammenligner verselinjer fra Beowulf og «Slaget ved Brunanburh», blant annet rundt bordingen av skipene og bemerker likhetene i diktenes diksjon og bildespråk.[12] Ifølge Malcolm Godden ligner språket det som ble brukt i Genesis A-delen av Junius-manuskriptet.[13] Walter J. Sedgefield skrev i 1904 i en studie av diktene i Den angelsaksiske krønike at selv om «Slaget ved Brunanburh» var det lengste og best skrevne diktet i krøniken, var det lite mer enn en etterligning av tidligere episke angelsaksiske dikt.[14] Alistair Campbell menter at diktet ikke burde tenkes på som en historisk tekst, men heller som en lovtale. Han mener at dikteren prøver bare å lovprise heltene og den engelske serien og at når man innser dette, er det lettere å skjønne hvorfor diktet forteller lite om selve slaget som ikke var vist fra før av, siden det ikke var det forfatteren prøvde å gjøre.[15] Matthew Townend er enig i dette og bemerker at slike dikt som lovpriser visse helter i angelsaksisk kultur, fantes ikke før det dukket opp fire stykker, inkludert «Slaget ved Brunanburh», nesten samtidig, i Den angelsaksiske krønike.[16]

«Slaget ved Brunanburh» er annerledes sammenlignet med «Slaget ved Maldon», et annet gammelengelsk dikt som minner et slag mellom engelskmennene og vikingene et halv århundre senere, siden det har en nasjonalitisk tone. I motsetning til «Slaget ved Maldon», som heller feirer at et kristent folkelsag beseiret et hedensk folkeslag, feirer «Slaget ved Brunanburh» den engelske seieren over andre folkeslag. Diktet sees på som en feiring av en fremgang mot et samlet England styrt av huset Wessex.[5] På denne måten ligner «Slaget ved Brunanburh» mer på diktet «The Taking of the Five Boroughs», som også er skrevet ned i Den angelsaksiske krønike i 942, som feirer kong Edmunds gjenerobring av de fem burgher i Danelagen. Selv om dikteren som skrev det sier at han skriver sant, bemerker Michael Swanton at det er ironisk at selv om poetens hovedhensikt var å skrive ned det som skjedde, er han mer suksessfull i å ta i bruk[klargjør] den tradisjonelle angelsaksiske stilen en det dikteren av «Slaget ved Maldon» var.[17] Peter Clemoes skriver i Interactions of Thought and Language in Old English Poetry at «Slaget ved Brunanburh», i motsetning til «Slaget ved Maldon», ser ting fra et ukomplisert, patreotisk og engelsk synspunkt. Det tar ikke for seg noe personlig ansvar slik «Slaget ved Maldon» gjør.[18] Istedenfor ser «Slaget ved Brunanburh» på slaget i et større historisk perspektiv, på samme måte som resten av Den angelsaksiske krønike gjør, som samtiden så på som den angelsaksiske, og mer spesifikt den vestsakiskse, histories epitome.[klargjør][19] Ifølge Patrick Wormald bygger dikteren på en ideolitisk identitetsfølelse engelskmennene hadde fått fra Beda.[20] Jorge Luis Borges bemerket at diktet spilte tilbake på angelsaksernes herobring av England, noe som var nesten rundt 400 år før diktet ble skrevet, hvorpå i mellomtiden angelsakserne lenge ofte heller hadde blitt beseiret av norrøne, og at denne serieren derfor må ha vært meget rørende for dem.[21]

I diktet kriger krigerne sammen med de vanlige «beasts of battle»:[klargjør] ulven, ravnen og ørnen, men i «Slaget ved Brunanburh» er også et dyr til med: krigshauken (guþhafoc i diktet). Det har også vært foreslått at graedigne guþhafoc (grådig krigshauk) egentlig er en kjenning for hasu-padan, earn æftan hwit (dystert kledde, hvithalede ørn) i linjene før.[22]

Simon Walker har foreslått at diktet ble sktrevet i Worcester, oversett av biskopen der, Koenwald, og at trykket det legges på Edmunds bidrag i slaget kan bety at det ble skrevet mens han var konge.[23] Sarah Foot sier seg enig i hans første punkt, men ikke i det andre.[24]

Utgaver, tilpassinger og oversettelser[rediger | rediger kilde]

Diktet er tatt med i Anglo-Saxon Poetic Records.[25] Den versjonen av diktet som har blitt den anerkjente standarden, er 1938-utgaven fra[klargjør] Alistair Campbell.[6] Ifølge Kemp Malone er denne utgaven den mest omfattende utgaven noen sinne gitt ut.[26] The Battle of Brunanburh: A Casebook ble gitt ut av University of Exeter Press i 2011 og inkluderer to alternative oversettelser av diktet, i tillegg til essayer angående selve slaget og diktet.[27]

Geoffrey Gaimar brukte antagelig beskrivelsen av slaget fra diktet fra Den angelsaksiske krønike da han skrev om Adalstein i L'Estoire des Engles.[28] Alfred Tennyson oversatte (eller «moderniserte»[29]) diktet i 1880 og publiserte det som en del av Ballads and Other Poems, mens sønnen hans Hallam Tennyson publiserte en oversettelse i prosaform. I motsetning til andre poesioversettelser, er Tennysons oversettelse fortsatt anerkjent som en «trofast, sensitiv og til og med veltalt gjenskapelse av kildematerialet».[klargjør][30] Jorge Luis Borges har skrevet et kort dikt kalt «Brunanburh 937 AD», som var en oversettelse som ble publisert i The New Yorker.[31] Under en forelesning ved Harvard University i 1968, roste Borges Tennysons oversettelse, og sa at noen uttrykk i teksten lignet mer på gammelengelsk enn moderne engelsk.[32] En oversettelse skrevet av Burton Raffel er tatt med i Alexandra Hennessey Olsens antologi Poems and prose from the Old English.[33]

Diktet ble oversatt til norsk av Arthur O. Sandved i 1987.[34]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Peter Hunter Blair har sagt at diktet er bevart i «fem av de syv utgavene».[7] Forholdet mellom alle utgavene er komplisert og omstridt.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hulbert 2008, s. 146.
  2. ^ Stenton 1971, s. 342-343.
  3. ^ Woolf 2007, s. 168-169.
  4. ^ Swanton 1987, s. 321.
  5. ^ a b c Fee 2011, s. 162.
  6. ^ a b c Treharne 2004, s. 28.
  7. ^ Blair 2006, s. 349.
  8. ^ Swanton 1996, s. 21-28.
  9. ^ Carroll 2007, s. 116.
  10. ^ Crossley-Holland 1984, s. 19–21.
  11. ^ Anderson 1966, s. 91-92.
  12. ^ Fry 1981, s. 65.
  13. ^ Godden 2007, s. 210.
  14. ^ Opland 1993, s. 97.
  15. ^ Opland 1993, s. 98.
  16. ^ Townend 2000, s. 349-350.
  17. ^ Swanton 1996, s. 167.
  18. ^ Clemoes 1995, s. 411.
  19. ^ Clemoes 1995, s. 420.
  20. ^ Wormald 2007, s. 15.
  21. ^ Borges 2013, s. 34.
  22. ^ Herring 2008, s. 9-11.
  23. ^ Walker 1992, s. 36.
  24. ^ Foot 2008, s. 134-144.
  25. ^ Van Kirk Dobbie 1942.
  26. ^ Malone 1940, s. 74.
  27. ^ Livingston 2011.
  28. ^ Treharne 1999, s. 5.
  29. ^ Hawthorne 1906.
  30. ^ Kuczynski 2007, s. 415.
  31. ^ Borges 1977, s. 42.
  32. ^ Borges 2002, s. 59.
  33. ^ Olsen & Raffel 1998, s. 40-42.
  34. ^ Sandved 1987, s. 117-122.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Brunanburh_(dikt)&oldid=22993242»