Sigerik
| Sigerik | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | ca. 370-årene Balkan (kildekvalitet: omstridt)[1] | ||
| Død | 8. sep. 415[2][1] Barcelona | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Sarus | ||
Sigeric eller Sigerik (død 22. august 415 i Barcino) var vestgoternes konge i syv dager i 415. Sigerik var en blodtørstig og grusom hersker.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Sigerik var adelsmann, og var leder av det anti-romerske parti, noe som gjorde ham til en fiende av den vestgotiske kong Ataulf, som hadde romersk slekt og drev handel med romerne. Etter M. Rosario Valverdes oppfatning var Sigeric medlem av slekten eller klanen Rosomon, som var imot baltiernes dynasti - som Ataulf i teorien tilhørte - og som hadde kongemakten blant vestgotene siden Alariks tid. Ana M. Jiménez tviler imidlertid på et baltierslektskap, og mener at denne forestillingen må ha oppstått i Theoderik Is herskertid; han ble sagt å være sønn av Alarik I. Men det er ingen tidlige kilder som nevner noe slikt; man må til 700-tallet for å finne forfattere som taler om et slikt slektskap.
Veien til kongemakten
[rediger | rediger kilde]Sigeriks forgjenger, Ataulf, ble dødelig såret i et attentat i stallen i palasset i Barcino. Drapsmannen var en lojal tjener av Sarus, en gotisk adelsmann og personlig fiende som Ataulf tidligere hadde drept. Da Ataulf døde, brøt Sarus' fraksjon, amaliene, tronfølgeloven ved umiddelbart å gjøre Sigerik, Sarus' bror, til konge.
Det antas at det var nettopp Sigerik som stod bak drapet. Han stod kongen imot, og ønsket å eliminere hans slekts grep om tronen. Han hadde antagelig også et sterkt ønske om hevn.
Av de forskjellige forfatterne som snakker om begivenhetene, sier Olympian av Thebes at Ataulf gikk og inspiserte hestene sine i stallen. Jordanus beskriver ikke hvor det skjedde men Orosi presiserer at det var i Bàrcino (Barcelona), der den vestgotiske domstol var blitt opprettet, som hadde blitt hovedstaden til vestgoterne knyttet til byen Narbonne.
Når det gjelder gjerningsmannen for mordet, mener Hidaci at morderen var en del av Ataulfs private tropp, men nevner ikke hans navn. Jordanus sier på sin side at kongen døde av et magesår utført med sverd, og at drapsmannen var Evervulf, en mann som kongen og kanskje også andre adelsmenn antas å ha spottet for sin vekst. Generelt tilskriver forfatterne vanligvis Ataulfs død til denne person, selv om det også er en annen historie om en annen mann ved navn Dubius som mest sannsynlig var medlem av kongens hushold eller følge. Hva han enn het så var han sannsynligvis medlem av en liten visigotisk stamme som var blitt forfulgt av Ataulf og som ble regnet som en frende av Sigerik.
Syv dager konge
[rediger | rediger kilde]Edward Gibbon skriver i History of the Decline and Fall of the Roman Empire at Sigeriks første handling som konge «var det umenneskelige drapet» på Ataulfs seks barn fra et tidligere ekteskap «som han rev uten medlidenhet fra armene til en biskop». Galla Placidia, Ataulfs enke, ble «behandlet grusomt og fornærmende» ved å bli tvunget til å gå mer enn 19 km til fots blant fanger som ble drevet fremover av en ridende Sigerik, «morder av en ektemann som Placidia elsket og sørget over».
Enkens lidelser ble en av faktorene som førte til opprør mot tronraneren, Sigerik ble raskt drept og erstattet med Ataulfs slektning, Wallia.
Siden Sigerik var en amali, medlem av en rivaliserende undergruppe blant vestgoterne (som Ataulf og Wallia tilhørte), blir kongerekken vanligvis kalt Balti-dynastiet, Sigerik er den eneste som ikke tilhørte dette. På grunn av dette, og måten han kom til makten samt at han bare styrte i syv dager, er ikke Sigerik alltid nevnt i vestgoternes kongerekker.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Real Academia de la Historia[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 143176145, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Albaigés, José María: Diccionario de nombres de personas. Barcelona: Publicacions Universitat de Barcelona, 1993. ISBN 84-475-0264-3.
- Arce, Javier: Esperando a los árabes: los visigodos en Hispania (507-711). Madrid: Ediciones Marcial Pons Historia, 2013. ISBN 978-84-92820-44-3.
- González Ruiz, David: Breve historia de las leyendas medievales. Madrid: Ediciones Nowtilus, 2010. ISBN 978-84-9763-936-1.
- Isidor: History of the Kings of the Goths, Vandals, and Suevi. Leiden: E. J. Brill, 1966.
- Jiménez Garnica, Ana María: Nuevas gentes, nuevo Imperio: los godos y Occidente en el siglo V. Madrid: UNED, 2010. ISBN 978-84-362-6174-5.
- Jordanes - Edició de J. M. Sánchez Martín; Origen y gestas de los godos. Madrid: Ediciones Cátedra, 2001.
- Luzán, Ignacio de; Vallejo, Margarita; Carnero, Guillermo (Coord.): «Disertación sobre Ataúlfo». i: Ignacio de Luzán: Obras raras y desconocidas. Vol. III. Saragossa: Universidad de Zaragoza, 2007.
- Pampliega, Javier: «Evervulfo. Un siervo en el séquito doméstico de Ataúlfo». Annals de l'Institut d'Estudis Gironins, Volum 37, 1997* .
- Valverde Castro, María Rosario: «De Atanarico a Valia: Aproximación a los orígenes de la monarquía visigoda». Studia Historica, 12, 1994, pàg. 143-158.
- Valverde Castro, María Rosario: Ideología, simbolismo y ejercicio del poder real en la monarquía visigoda: un proceso de cambio. Salamanca: Ediciones Universidad de Salamanca, 2000. ISBN 84-7800-940-X.
- Wolfram, Herwig: History of the Goths. Berkeley / Los Angeles: University of California Press, 1990. ISBN 0-520-06983-8.
- Asger Nørgaard Larsen (1982). Drømmen om det ukendte - En beretning om folkevandring (på dansk). Centrum, Jyllands-Postens Forlag. s. 65. ISBN 87-583-0071-6.