Siebenbürgen-sakserne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Siebenbürgen-sakserne (tysk: Siebenbürger Sachsen) er navnet på en av de tyskspråklige befolkningene i det historiske landskapet Transilvania (Siebenbürgen), som i dag ligger i Romania og har ligget historisk både under Ungarn og habsburgerne. En tid var det et eget fyrstedømme under ottomansk overhøyhet.

Siebenbürgen-sakserne er ikke den eneste tyske folkegruppen i dagens Romania (se tyskere i Romania), men er den gruppen med den lengste historien i området.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det tyske nærværet i Siebenbürgen begynte i 1143, da tyske nybyggere fra Moselområdet slo seg ned i området. Begrepet «saksere» er egentlig misvisende, da nybyggerne ikke tilhørte denne folkegruppen eller kom fra Sachsen. Grunnen til at de ble kalt saksere var sannsynligvis at alle tyskere ble omtalt som saksere av ungarerne, på samme måte som alle tyskere kalles «allemands» på fransk.

Siebenbürgen var dengang et sparsomt befolket, lite utviklet og åpent grenseland, og Siebenbürgen-sakserne bidro avgjørende både til befolkning og oppdyrking av landet. Byen Hermannstadt (rumensk: Sibiu) ble grunnlagt av siebenbürgen-sakserne og ble for første gang nevnt i et dokument i 1191.[1]

Siebenbürgen-saksernes bosetningsområder rundt 1918

Géza II, konge av Ungarn, utvidet på midten av 1100-tallet sitt territorium mot øst, og inviterte tyske nybyggere til å slå seg ned i landet. Sammen med ungarske szeklere skulle tyskerne sikre den ungarske østgrensen. Siebenbürgen-sakserne og szeklerne ble gitt en rekke privilegier av den ungarske kongen, bl.a. full territoriell autonomi. Innbyggerne fikk bruke vannveier og skoger fritt og handelsmenn hadde tollfrihet. De hadde dermed en sterk stilling overfor adel og kirke.

I 1224 fikk Siebenbürgen-sakserne nedskrevet sin spesielle rettslige stilling i det såkalte Andreanum. I 1486 anerkannte kong Matthias Corvinus det såkalte Nasjonsuniversitet, som var Siebenbürgen-saksernes politiske selvforvaltningsorgan.[1] Denne autonomien hadde de i det vesentlige til 1876.[1]

Den mongolske invasjonen i 1241-42 la mye av Kongeriket Ungarn i ruiner, og selv om sakserne gjorde motstand, ble mange landsbyer ødelagt (dette førte blant annet til den transilvanske skikken med befestede kirker). Etter invasjonen ble mange byer i Siebenbürgen befestet med borger. Til å begynne med het bare området rundt Hermannstadt «Siebenbürgen» (syv borger, eller på latin Septem Castra) og hadde ingenting å gjøre med syv borger.[1] Den senere betydningen «syv borger» kom senere, da navnet Siebenbürgen kom til å bety hele det nåværenede Transilvania,[1] og viser til syv befestede byer som Siebenbürgen-sakserne grunnla:

Rikdommen i middelalderens Siebenbürgen og nærheten til Det osmanske rike gjorde også området utsatt for tyrkiske angrep fra 1400-tallet, med brannstiftelser, menneskerov, mord og plyndring, særlig av byenes omland.

I 1437 inngikk sakserne sammen med szeklerne og den ungarske adelen en tre-nasjon-union (unio trium nationum), for å forsvare seg mot tyrkerne. Tre-nasjon-unionen utgjorde en privilegert klasse, i motsetning til den fattige rumenske bondebefolkningen i området. I 1479 vant unionen en stor seier på Brodfeld. Unionen bygget et i europeisk sammenheng enestående nettverk av befestede kirkeborger og byer. Kirkene i landsbyene og markedsplassene ble utbygget til festninger, med ringmurer og tårn. Dermed fikk befolkningen tilfluktssteder i nødssituasjoner. Disse tiltakene forhindret imidlertid ikke tyrkernes fremmarsj. I 1529 nådde tyrkerne Wien, og under tilbaketoget ble hele Ungarn plyndret. Riket ble delt i tre deler, og styrt av tyrkerne i 150 år. Siebenbürgen ble et selvstendig fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet, og måtte betale tributt. Likevel fortsatte regelmessige overfall og plyndringer frem til begynnelsen av 1700-tallet.

Under reformasjonen konverterte de fleste Siebenbürgen-sakserne til lutherdommen. Ettersom fyrstedømmet Siebenbürgen var en av mest religiøst tolerante stater i Europa, fikk sakserne praktisere sin religion.

Etter den habsburgske seieren på slutten av 1600-tallet kom Siebenbürgen under habsburgerne. Habsburgerne fremmet katolisismen under motreformasjonen, men de fleste Siebenbürgen-sakserne forble protestanter.

Keiser Josef II forsøkte å avskaffe tre-nasjon-unionens privilegier på slutten av 1700-tallet, og forsøkte spesielt å svekke saksernes autonomi. I løpet av 1800-tallet begynte mange saksere å se på seg selv som en utsatt minoritet, og selv om gruppen fortsatte å være velstående og innflytelsesrik utgjorde den ikke lenger en dominerende klasse.

Under revolusjonene i 1848 støttet mange saksere det rumenske forsøket på å oppnå politisk likestilling. Ungarerne støttet derimot en gjenforening av Siebenbürgen med Ungarn. Under revolusjonen ble den tyske presten Stephan Ludwig Roth, som ledet den tyske støtten av rumenerne, henrettet av ungarerne.

Selv om det ungarske forsøket på å få større kontroll over Siebenbürgen ble slått ned av østerrikske og russiske styrker i 1849, innebar det østerriksk-ungarske «kompromisset» fra 1867, Ausgleich, at området likevel ble innlemmet i Ungarn. Siebenbürgens autonomi tok slutt, og ungarerne forsøkte å assimilere de forskjellige minoritetene i den ungarske befolkningen. Gjennom sterkt sosialt og kulturelt samhold motstod likevel sakserne forsøket på magyarisering. Kirkelige institusjoner og det tyske skolevesenet i Siebenbürgen spilte en viktig rolle.

Ved slutten av første verdenskrig ble Siebenbürgen innlemmet i Romania. Rumenerne i området gikk inn for dette, og forehavendet ble støttet av mange Siebenbürgen-saksere, som ble lovet rettigheter som minoritet i et Stor-Romania. Det viste seg imidlertid at Romania videreførte den minoritetsfiendtlige ungarske politikken. Sakserne ble sterkere marginalisert gjennom innvandring av rumenere til Siebenbürgen.

Selv om sakserne idag er en liten minoritet i Transilvania, er den tyske kulturarven i regionen sterk. Her den lutherske Sorte kirke i Braşov (Kronstadt)

Romania var alliert med Tyskland under den annen verdenskrig frem til 23. august 1944. Etter nederlaget for Sovjetunionen ble situasjonen vanskelig for sakserne, og allerede i 1944 flyktet mange Siebenbürgen-saksere til Tyskland og Østerrike. Menn fra den tyskspråklige minoriteten i alderen mellom 17 og 45 og kvinner mellom 18 og 30 måtte melde seg for å bli deportert til sovjetiske arbeidsleirer.[2] Unntatt var gravide, kvinner med barn under ett år og arbeidsuføre.[2] Noen klarte å gjemme seg, men da ble andre familiemedlemmer tatt, som førte at det faktisk var personer mellom 13 åg 55 år som ble deportert.[2] Cirka 70 000 personer fra de tyskspråklige minoritetene i Romania ble deportert,[3] av dem cirka 30 000 Siebenbürgen-saksere (om lag 15% av den Siebenbürgen-saksiske befolkningen).[2] Cirka 3 000 av de deporterte Siebenbürgen-sakserne døde i arbeidsleirene.[2] De overlevende fra leirene ble senere sendt til Tyskland, og flertallet reiste da tilbake til Romania. Kommunistregimets minoritetspolitikk førte med årene likevel til en gradvis utvandring fra Romania. I første halvdel av det 20. århundre bodde det ca. 250 000 tyskere i Siebenbürgen.[trenger referanse] Mellom 1941 og 1948 utvandret eller omkom 91 000.[trenger referanse] I 1989 bodde det fremdeles 95 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, det vil si 40 % av befolkningen i 1910.[trenger referanse] Fra januar 1991 til desember 1992 emigrerte 75 000 av disse til Vesten,[trenger referanse] og Siebenbürgen-sakserne mistet som etnisk gruppe sitt samhold. I 2004 bodde det 15 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, og gjennomsnittsalderen var 69 år.[trenger referanse]

I de siste årene har Siebenbürgen-saksere likevel vunnet politisk innflytelse. Klaus Johannis ble valgt til borgermester i Sibiu (Hermannstadt), som var Europeisk kulturhovedstad i 2007.

Språk[rediger | rediger kilde]

De siebenbürgske dialektene hører, i likhet med luxembourgsk og triersk, til den moselfrankiske dialektgruppen.

Dialektene er beskrevet i Siebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch og i Nordsiebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch.

Det finnes ikke en standardisert form, og dialektene i nær sagt hver landsby skiller seg noe fra hverandre. De er likevel gjensidig forståelige.

Religion[rediger | rediger kilde]

Siebenbürgen-sakserne var til å begynne med, på samme måte som ungarerne i Transilvania, katolikker.[3] Rundt 1545 gikk Siebenbürgen-sakserne over til den evangelisk-lutherske troen.[1]

I 1572 ble Confessio Augustana vedtatt som bekjennelsesskrift.[4]

Skolevesen[rediger | rediger kilde]

I 1722 innførte Siebenbürgen-sakserne allminnelig skoleplikt for sine barn, både for gutter og for jenter.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Ursprung, Daniel (7. januar 2015). «Rumäniens Siebenbürger Sachsen: Von privilegierten Siedlern zur geschützten Minderheit | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 21. oktober 2017. 
  2. ^ a b c d e «Deportation vor 60 Jahren war völkerrechtliches Kriegsverbrechen - Siebenbürgische Zeitung». www.siebenbuerger.de (tysk). Besøkt 21. oktober 2017. 
  3. ^ a b c Hannover, Birgitta Gabriela (2011). Siebenbürgen: rund um Kronstadt, Schäßburg und Hermannstadt (tysk). Trescher Verlag. ISBN 9783897941571. 
  4. ^ Klein, Christoph (17. september 2014). Kirche mit anderen: Bemühungen um die Ökumene in Rumänien (tysk). Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783847002628. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]