Severodvinsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Severodvinsk
Северодви́нск
Severodvinsk

Våpen

LandRussland Russland
OblastArkhangelsk oblast
StatusBy
Befolkning192 353 (2010)
Høyde over havet7 meter
Bystatus1938

Det Karelske St. Nikolas-klosteret tidlig på 1900-tallet
Inngangen til det Karelske St. Nikolas-klosteret (1691), nå i Kolomenskoje-muséet i Moskva.
Satellittbilde over Severodvinsk

Severodvinsk (russisk: Северодви́нск) er en by i Arkhangelsk oblast i Russland, beliggende i deltaet til elva Nordre Dvina, 35 km vest for Arkhangelsk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bosetningen på stedet hvor den nåværende byen Severodvinsk ligger ble først nevnt i 1419, da svenskene seilte inn i bukta og brente ned klosteret Nikolo-Korelskij som lå ved bredden. Dette klosteret antas å ha blitt grunnlagt av St. Euphemius, en ortodoks misjonær i de karelske land. Klosteret lå i ruiner til 1471, da to sønner av Marfa Boretskaja ble drept under en forrykende storm, og likene deres ble funnet på stranden nær klosteret tolv dager senere. Etter overtalelser fra Boretskaya ble klosteret gjenoppbygd og hennes sønner gravlagt der.

Klosteret blomstret etter etableringen av det engelske Muscovy Company, ettersom mesteparten av selskapets handel gikk gjennom den lokale havna. De nåværende bygningene på klosteret ble bygget på slutten av denne perioden. St. Nikolas-katedralen, med sine fem kupler, ble bygget 1670-74. Flere tiår senere ble veggene og tårnene bygget i tømmer, og de best bevarte av disse tårnene ble i Sovjet-tiden fraktet til Kolomenskoje i Moskva, hvor de kan ses i dag.

Nåtidens by[rediger | rediger kilde]

Den nåværende byen Severodvinsk ble utbygget i Sovjetperioden. Den fikk bystatus i 1938. I perioden 1938–1957 ble den kalt Molotovsk (russisk: Мо́лотовск), etter Vjatsjeslav Molotov.

Under andre verdenskrig var Severodvinsk stedet hvor en betydelig del av materialene som ble levert til Sovjetunionen via de arktiske konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk faktisk ble losset.

Byen er hovedbasen for de russiske atomubåtene, og har også store verft for bygging og reparasjon av ubåter. Bygningene fra 1600-tallet på Nikolo-Korelskijklosteret ble tilpasset og brukes fremdeles til skipsbyggingsformål.[1]

Byen er endepunkt for den føderale hovedveien M8, som går fra Moskva.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling:

År Folketall Kilde
1959 78 657 Folketelling 1959
1970 144 672 Folketelling 1970
1979 197 232 Folketelling 1979
1989 248 670 Folketelling 1989
2002 201 551 Folketelling 2002
2010 192 353 Folketelling 2010[2]

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nikolo-Korelskijklosteret
  2. ^ Folketellingen 2010 for Russland: Volum 1. Befolkning og befolkningsfordeling Del 11: Føderale distrikter i Russland, bydeler, kommunale distrikter, urbane og rurale bosetninger, s. 472. Rosstat, besøkt 29. juni 2018

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]