Rosshavsgruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over rutene til «Endurance», «James Caird» og «Aurora», depotruten til Rosshavsgruppen og den planlagte transantarktiske ruten til Weddellhavsgruppen:

██ «Endurance»s rute

██ Isdriften til «Endurance»

██ Isdriften etter tapet av «Endurance»

██ «James Caird»s rute

██ Planlagt transantarktisk rute

██ «Aurora»s rute til Antarktis

██ «Aurora»s returrute

██ Depotruter

Rosshavsgruppen var en del av Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon til Antarktis (1914–17). Gruppens oppgave var å legge ut en rekke forsyningsdepoter over Rossbarrieren fra McMurdo-sundet til Beardmorebreen, en rute som var etablert av tidligere antarktisekspedisjoner. Ekspedisjonens hovedgruppe skulle under ledelse av Shackleton gå i land ved Weddellhavet på motsatt side av kontinentet, og deretter gå tvers over iskalotten via Sydpolen til Rosshavet. Siden hovedgruppen ikke kunne frakte tilstrekkelig drivstoff og forsyninger for hele distansen, var de avhengige av Rosshavsgruppens depoter på den siste fjerdedelen av reisen.

Shackleton seilte fra London i august 1914 med ekspedisjonsskipet «Endurance» med kurs mot Weddellhavet. På samme tid samlet medlemmene av Rosshavsgruppen seg i Australia før avreisen til Rosshavet med det andre ekspedisjonsskipet, «Aurora». Organisatoriske og økonomiske problemer forsinket deres avreise til desember 1914, noe som forkortet den første sesongen med depotlegging. Etter ankomsten strevde den uerfarne gruppen med å mestre kunsten å ferdes i polarstrøk, og de mistet flesteparten av sledehundene sine. Nedturen fortsatte da «Aurora» slet seg løs av moringene under et kraftig uvær og ikke var i stand til å vende tilbake. Landgruppen var dermed overlatt til seg selv i det vinteren sto for døra.

Til tross for disse tilbakeslagene og ytterligere problemer som interne krangler, ekstremvær, sykdom og tre dødsfall, maktet Rosshavsgruppen å gjennomføre sin oppgave til fulle i løpet av den andre sesongen i Antarktis. Dette skulle imidlertid vise seg å være til ingen nytte, da Shackletons hovedekspedisjon ikke klarte å nå land, og «Endurance» ble knust av isen og sank i Weddellhavet. Shackleton klarte omsider å bringe besetningen i sikkerhet, men den transkontinentale ferden kunne ikke gjennomføres og depotene som hadde blitt lagt ut av Rosshavsgruppen ble derfor ikke benyttet. Rosshavsgruppen forble strandet fram til januar 1917, da «Aurora», som hadde blitt reparert i New Zealand, kom for å hente dem. Offentlig anerkjennelse av deres innsats lot vente på seg, men omsider ble fire Albertmedaljer tildelt medlemmer av gruppen, to av dem posthumt. Shackleton skrev senere at de som omkom «ga sine liv for sitt land like sikkert som de som ga sine liv i Frankrike eller Flandern[1]

Personell[rediger | rediger kilde]

 En gruppe på 19 menn stilt opp på tre rekker, mange av dem i marineuniform.
Rosshavsgruppens medlemmer:
Bakre rekke fra venstre: Joyce, Hayward, Cope, Spencer-Smith.
Midtre rekke: Mackintosh tredje fra venstre, Stenhouse fjerde fra venstre.

Til å lede Rosshavsgruppen valgte Shackleton Aeneas Mackintosh etter først å ha forsøkt å overtale Admiralty til å stille et marinemannskap til rådighet. Mackintosh var i likhet med Shackleton en tidligere offiser i den britiske handelsflåten og hadde deltatt på Nimrod-ekspedisjonen fram til han ble utsatt for et uhell som endte med at han mistet et øye.[2] En annen veteran fra Nimrod, Ernest Joyce, som hadde startet sin Antarktis-karriere på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon, fikk ansvaret for hunder og sleder. Shackletons biograf, Roland Huntford, beskrev Joyce som «en merkelig blanding av svindel, fargeprakt og dyktighet»,[3] men hans innsats med depotlegging under Discovery-ekspedisjonen hadde imponert Shackleton.[4] Ernest Wild, en underoffiser i Royal Naval, var bror av Frank Wild som seilte med Shackleton på «Endurance» som nestkommanderende.[5]

Flere hadde blitt hyret inn til gruppen temmelig hastig, noe som reflekterte den korte tiden Shackleton hadde satt av til innledende organisering av ekspedisjonen. Joseph Stenhouse, en ung offiser fra British India Steam Navigation Company, ble utnevnt til «Aurora»s styrmann etter å ha reist fra Australia til London for å få et møte med Shackleton.[6] Arnold Spencer-Smith, en prest i Scottish Episcopal Church og tidligere skolemester, var med som erstatning for et av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene som hadde blitt sendt på aktiv tjeneste i første verdenskrig.[7] Victor Hayward, en økonomiassistent fra London med sans for eventyr, ble rekruttert fordi han hadde jobbet på en ranch i Canada.[8]

Selv om Rosshavsgruppens hovedoppgave var å legge ut forsyningsdepoter, omfattet Shackletons plan et vitenskapelig program for å utføre biologiske, meteorologiske og magnetiske undersøkelser i regionen. Leder for den vitenskapelige staben var Alexander Stevens, en skotsk geolog og forhenværende teologistudent.[9] John Cope, en 21-åring som hadde studert ved Cambridge, var gruppens biolog og ble senere ekspedisjonens skipslege.[10] To andre vitenskapsmenn ble tatt med fra Australia: fysikeren Dick Richards og kjemikeren Keith Jack. En australsk slektning av Spencer-Smith, Irvine Gaze, ble med som vitenskapelig assistent.[10]

Trøbbel i Australia[rediger | rediger kilde]

Mackintosh og kjernen av Rosshavsgruppen ankom Sydney i Australia i oktober 1914. De ble sjokkert over å oppdage at «Aurora» ikke var klar for en antarktisreise, men var avhengig av en kraftig overhaling. Videre hadde Shackleton tilsynelatende misforstått betingelsene for overtakelsen av fartøyet fra Mawson – selv ikke registrering av skipet i Shackletons navn hadde blitt gjort riktig.[11][12] Mawson hadde fjernet mye av utstyret og forsyningene som hadde befunnet seg om bord, blant annet essensielle navigasjonsinstrumenter og grunnleggende utstyr i fartøyets mannskapsrom og som måtte erstattes.[11] Problemet ble forverret av at Shackleton hadde redusert Mackintosh' midler fra 2000 til 1000 pund under forventning om at resterende behov ble dekket av gaver og belåning av fartøyet.[13] Det var ikke tilgjengelig midler for å dekke lønn og levekostnader for gruppen.[14]

Shackleton var nå om bord på «Endurance» på vei mot Antarktis, og dermed utenfor rekkevidde.[11] Støttespillere av ekspedisjonen i Australia, spesielt Edgeworth David som hadde deltatt som vitenskapelig leder under Nimrod-ekspedisjonen, var bekymret over situasjonen gruppen til Mackintosh hadde havnet i. De hjalp til med å skaffe tilstrekkelig med midler for å kunne fortsette ekspedisjonen, men til tross for dette trakk flere av medlemmene trakk seg fra videre tjeneste.[15] Noen av de som ble hentet inn som erstatning var rene noviser: Adrian Donnelly, en lokomotivingeniør uten erfaring til sjøs, meldte seg som andremaskinist, mens telegrafisten Lionel Hooke var en 18-årig elektrikerlærling.[10]

Til tross for disse problemene, var «Aurora» klar til å seile fra Sydney 15. desember 1914 med kurs for Hobart. Dit ankom hun 20. desember for å laste de siste forsyningene og bunkre før kursen ble satt sørover mot Rosshavet 24. desember, tre uker forsinket i forhold til den opprinnelige planen. Den 16. januar 1915 ankom ekspedisjonen Rossøya. Mackintosh valgte å etablere en landbase ved Cape Evans, Scotts hovedleir under Terra Nova-ekspedisjonen, og å finne en sikker vinterhavn i nærheten for «Aurora».[16]

Første sesong, 1914–15[rediger | rediger kilde]

Depotlegging, januar–mars 1915[rediger | rediger kilde]

I tilfelle Shackleton ville forsøke å gjennomføre kryssingen allerede første sesong, valgte Mackintosh snarest å legge ut de to første depotene, ett ved 79°S nær Minna Bluff, et fremstående landemerke på Rossbarrieren, og ett lenger sør ved 80°S. I Mackintosh' øyne var dette minimum av det som var nødvendig for at Shackletons gruppe skulle klare seg over barrieren.[17] Den forsinkede ankomsten til «Aurora» hadde gitt liten tid for akklimatisering av hunder og utrente menn, og det var ulike syn på hvordan de skulle gå fram. Ernest Joyce, den klart mest erfarne polfareren i gruppen, foretrakk en forsiktig start og ønsket å utsette avreisen med minst én uke.[17][18] Joyce hevdet at Shackleton hadde gitt ham selvstendig kontroll over sledeaktivitetene,[19][20] et synspunkt Mackintosh avviste og som senere skulle vise seg å være uten hold.[21]

Mackintosh' syn vant fram, og 24. januar satte den første av tre grupper ut på sin ferd på isbarrieren. De to siste gruppene fulgte etter neste dag. Ytterligere uenighet mellom Joyce og Mackintosh oppstod angående hvor langt sør hundene skulle benyttes. Joyce ønsket ikke at de skulle gå lenger enn Minna Bluff, men Mackintosh hadde hastverk og tok dem med helt til 80°S.[22] Et ytterligere tilbakeslag var at forsøkene på å frakte forsyninger med motortraktor mislyktes.[23] Selv om depotene omsider ble lagt ut på de planlagte stedene, var hele operasjonen omgitt av problemer. Ikke alle forsyningene hadde nådd depotene,[n 1] og alle de ti sledehundene som var med på depotleggingen omkom under tilbaketuren.[25] Da alle gruppene samlet seg på Hut Point 25. mars[n 2] var mennene utslitte og hadde forfrysninger, og tilliten til Mackintosh var betydelig svekket.[26] Isforholdene i McMurdo-sundet gjorde det umulig å gjennomføre tilbaketuren til Cape Evans, så mennene var ble nødt til å oppholde seg ved Hut Point fram til 1. juni da isen ble ansett å være trygg. I denne perioden levde de under kummerlige forhold og var avhengige av å fange seler for å skaffe ferskt kjøtt og olje.[27]

Det skulle senere vise seg at denne første, tøffe sesongen med depotlegging var unødvendig. Shackleton hadde uttrykt i et brev sendt fra Sør-Georgia 5. desember 1914 (dagen «Endurance» forlot Sør-Georgia med kurs for Weddellhavet) til Ernest Perris i Daily Chronicle at han ikke hadde noen mulighet for å gjennomføre kryssingen denne sesongen. Hensikten at Mackintosh skulle motta denne beskjeden, men telegrammet ble aldri sendt.[28]

Tapet av «Aurora»[rediger | rediger kilde]

«Aurora» avbildet i New Zealand etter isdriften.

Da Mackintosh avmarsjerte 25. januar 1915 for å lede gruppene som skulle legge ut depoter, overlot han kommandoen over «Aurora» til overstyrmannen Joseph Stenhouse. Den prioriterte oppgaven for Stenhouse var å finne en ankringsplass for vinteren i overensstemmelse med Shackletons instruksjon om å unngå å ankre opp sør for Erebus istunge midtveis mellom Cape Evans og Hut Point. Denne oppgaven viste seg å være en langdryg og farefull prosess. Stenhouse manøvrerte i McMurdo-sundet i flere uker før han omsider bestemte seg for å overvintre i nærheten av hytta på Cape Evans. Etter en siste visitt til Hut Point 11. mars for å plukke opp fire mann som hadde returnert tidlig fra depotleggingen, bragte han skipet til Cape Evans og festet fartøyet med anker og trosser. Deretter lot han «Aurora» fryse inne i isen.[29]

Natt til 7. mai blåste det opp til storm, og «Aurora» løsnet fra moringene. Festet til et stort isflak ble hun ført ut til åpent hav. Forsøk på å oppnå radiokontakt med folkene på land mislyktes, og med maskinene ute av drift begynte fartøyet å drive nordover ut av McMurdo-sundet og ut i Rosshavet, fremdeles innefrosset i et isflak. Først 12. februar 1916 kom «Aurora» fri av isen og gikk til New Zealand, der hun ankom 2. april.[30]

Improvisasjon[rediger | rediger kilde]

Mackintosh hadde planlagt å benytte «Aurora» som ekspedisjonens hovedkvarter. Mesteparten av utstyret til landpartiet var derfor fremdeles om bord da fartøyet drev avgårde: personlig utrustning, mat, utstyr og drivstoff. Selv om slederasjonene beregnet for depotleggingen hadde blitt bragt i land,[31] hadde de ti ekspedisjonsmedlemmene som var igjen på land ikke stort mer utstyr enn klærne de gikk i.[31] Uten kjennskap til fartøyets posisjon eller når og om hun ville vende tilbake, var mennene avhengige av sitt eget initiativ og oppfinnsomhet for å kunne overleve og fullføre oppgaven med depotlegging.

Mackintosh oppsummerte situasjonen på følgende måte: «Vi må være forberedt på muligheten for at vi må oppholde oss her, uten støtte, i to år. Vi kan ikke forvente å bli berget før det, så vi må ta vare på og være sparsommelige med det vi har, og vi må forsøke å utnytte de erstatningene vi kan sanke».[32] Mat og materialer fra Scotts og Shackletons tidligere ekspedisjoner var det første de gjorde nytte av.[32] Fra disse etterlatenskapene var de i stand til å lage klær og fottøy og annet utstyr – blant annet ble et stort seildukstelt omgjort til klesplagg. Selkjøtt og selolje ble utnyttet som tilleggskilder for mat og brensel. Ernest Wild fremstilte til og med «tobakk» fra sagflis, te, kaffe og tørkede urter.[32] På dette viset forberedte gruppen seg på sledeturene som ventet dem i løpet av den andre sommersesongen. På den siste dagen i august oppsummerte Mackintosh arbeidet som hadde blitt gjennomført i løpet av vinteren i dagboken sin, og avsluttet med: «I morgen starter vi mot Hut Point».[33]

Andre sesong, 1915–16[rediger | rediger kilde]

Depotlegging[rediger | rediger kilde]

Arbeidet for den andre sesongen var planlagt i tre trinn. Først måtte alle forsyningene, totalt 1700 kg, fraktes fra Cape Evans til Hut Point.[34] Disse forsyningene skulle deretter transporteres fra Hut Point til et basedepot ved Minna Bluff. Avslutningsvis skulle det gjennomføres en reise videre sørover for å forsterke depotet ved 80°S og etablere nye ved 81°, 82°, 83° og endelig ved Mount Hope, nær foten av Beardmorebreen ved 83°30'S.[35]

Mount Hope til venstre, stedet for Rosshavsgruppens siste depot.

Ni mann fordelt på tre grupper skulle gjennomføre sledeturene. Trinn én med trekking over sjøisen til Hut Point startet 1. september 1915 og pågikk ut måneden uten uhell.[34] Neste trinn, videre transport til Minna Bluff, viste seg å bli mer problematisk med ugunstig vær, en vanskelig barriereoverflate og flere uoverenskomster mellom Mackintosh og Joyce angående metodikk.[36] Nå foretrakk Mackintosh at mennene trakk sledene selv, mens Joyce ville bruke fire spreke hunder. Av de seks hundene som hadde overlevd vinteren, var to drektige og kunne ikke arbeide.[37] Mackintosh tillot Joyce å fortsette sitt eget løp som leder for en gruppe på seks menn og hunder, mens han selv fortsatte å trekke selv sammen med Wild og Spencer-Smith.[36] Metoden til Joyce viste seg å være den mest effektive, både med hensyn til mengden de klarte å frakte og påkjenningen for mennene.[38] Depotet ved Minna Bluff var komplett 28. desember.[38]

Kort tid etter at hovedturen til Mount Hope hadde startet, 1. januar 1916, medførte en defekt primus at tre mann returnerte til Cape Evans[39] der de ble gjenforent med Stevens. Forskeren hadde blitt værende igjen på basen for å ta værobservasjoner og holde utkikk etter skipet.[40] De seks gjenværende fortsatte sørover, med Spencer-Smith som raskt ble svakere av den harde trekkingen og Mackintosh som klagde over et vondt kne.[41] De kjempet videre og la ut nye depoter, mens de holdt næringsinntaket på et minimum. Hundene fikk imidlertid nok mat etter insistering fra Joyce: «Hundene er vårt eneste håp – våre liv avhenger av dem».[42] Spencer-Smith kollapset da de nærmet seg Mount Hope og var ikke i stand til å fortsette.[43] De andre etterlot ham i et lite telt og fortsatte de siste kilometerne og la ut det siste depotet ved Mount Hope 26. januar 1916. Ernest Wild la igjen et brev til sin bror Frank, som han regnet med var på vei over kontinentet fra Weddellhavet.[44]

Retur over barrieren[rediger | rediger kilde]

Gruppen vendte hjemover 27. januar, og plukket opp Spencer-Smith to dager senere. Han var nå fysisk hjelpeløs og måtte legges på sleden.[45] Mackintosh ble snart ute av stand til å trekke og kunne bare vakle fremover ved siden av sleden. På dette tidspunktet hadde Joyce og Richards de facto overtatt ledelsen av gruppen.[46] Polarveteranen Joyce konstaterte at han ikke hadde opplevd verre forhold en dette, men innså at de måtte fortsette framdriften så raskt de bare maktet.[46]

Mackintosh og Spencer-Smith trekkes på sleden.

På tross av problemene hadde gruppen god progresjon fram til 17. februar, om lag 16 kilometer fra hoveddepoet, da de ble stoppet av en snøstorm.[46] De måtte holde seg i teltene i fem døgn og gikk da tom for proviant. I desperasjon forlot de teltet dagen, men det viste seg snart umulig for Mackintosh og Spencer-Smith å gå videre. Joyce, Richards og Hayward kom seg gjennom snøstormen og fram til depotet, mens Wild ble igjen for å ta vare på de tjenesteudyktige.[47] Denne turen, fram og tilbake til depotet, tok dem én uke. De vendte tilbake med mat og brensel for å forsørge sine kamerater, før marsjen fortsatte nordover. Innen kort tid måtte Mackintosh slå følge med Spencer-Smith på sleden, og ikke lenge etter kollapset Hayward også.[48] De tre som fremdeles var på bena, var for svake til å kunne trekke tre invalide, så 8. mars meldte Mackintosh seg frivillig til å bli igjen i teltet mens de andre forsøkte å frakte Spencer-Smith og Hayward tilbake til Hut Point. Dagen etter døde Spencer-Smith, aldeles nedbrutt av utmattelse og skjørbuk, og ble begravet i isen. Joyce og Wild nådde Hut Point med Hayward 11. mars og gikk tilbake for å hente Mackintosh. Den 16. mars var de omsider tilbake på Hut Point.[48]

Fra transporten av forsyninger startet fra Cape Evans 1. september og fram til de overlevende var tilbake på Hut Point hadde det gått 198 dager. Dette var den lengstvarende sledeturen som noen sinne hadde blitt foretatt av noen ekspedisjon.[49]

Mackintosh og Haywards forsvinning[rediger | rediger kilde]

De fem overlevende depotleggerne kom sakte tilbake i form med en diett bestående av selkjøtt. Isen var for tynn til å risikere seg ut på den siste etappen til Cape Evans, og monotonien i dietten og omgivelsene trettende. Den 8. mai varslet Mackintosh at han og Hayward aktet å begi seg ut på den farefulle ferden over isen til Cape Evans. Mot sterke protester fra kameratene satte de av gårde, og i løpet av kort tid forsvant de inn i en snøstorm. De andre gikk for å se etter dem etter at stormen hadde stilnet, men fant bare spor som ledet til kanten av den oppsprukne isen. Mackintosh og Hayward ble aldri gjenfunnet. De måtte enten ha falt gjennom den tynne isen eller blir ført ut på havet på et isflak. Richards, Joyce og Wild ventet helt til 15. juli før de returnerte til Cape Evans, der de omsider ble gjenforent med Stevens, Cope, Jack og Gaze. På turen opplevde de en måneformørkelse som reduserte det allerede sparsomme vinterlyset i Antarktis.[50][51]

Berging[rediger | rediger kilde]

Ernest Shackleton under Endurance-ekspedisjonen.

Etter «Aurora»s ankomst til New Zealand i april 1916, startet Stenhouse på oppgaven med å skaffe midler til reparasjon og utrustning av fartøyet så det kunne returnere til Antarktis å redde gruppen som var strandet. Dette viste seg å være vanskelig: ikke en lyd var hørt fra Shackleton siden «Endurance» hadde forlatt Sør-Georgia i desember 1914, og det virket sannsynlig at unnsetningsekspedisjoner var nødvendig for begge delene av ekspedisjonen.[52] Endurance-ekspedisjonen var imidlertid helt tom for penger, og det var ingen andre åpenbare finansieringskilder. På grunn av de kaotiske økonomiske omstendighetene da «Aurora» hadde seilt fra Australia, var private investorer vanskelig å finne.[52] Til slutt ble myndighetene i Australia, New Zealand og Storbritannia enige om å spleise på utrustning av «Aurora», under forutsetning at de fikk full kontroll med unnsetningsekspedisjonen.[52]

Den 31. mai samme år ankom Shackleton Falklandsøyene og kunngjorde sin historie om tapet av «Endurance» i Weddellhavet og sjøreisen til Elefantøya og videre til Sør-Georgia.[52] Hans førsteprioritet var å besørge unnsetning av resten av Weddellhavsgruppen som var skipbrudne på Elefantøya, og først i desember ankom han New Zealand. Det var for sent til å påvirke organiseringen av unnsetningsaksjonen for Rosshavsgruppen; den nedsatte komiteen hadde utnevnt John King Davis til å lede ekspedisjonen og hadde dimittert Stenhouse og de andre offiserene på «Aurora».[53] Davis hadde deltatt på Mawsons australasiatiske ekspedisjon få år tidligere, og hadde avslått Shackletons tilbud om kommando over «Endurance» eller «Aurora».[54][55] Shackleton ble gitt anledning til å seile som ekstra offiser da skipet avgikk 20. desember.[53] Den 10. januar 1917, da «Aurora» ankom Cape Evans, var de overlevende forbauset over å se Shackleton; de fikk først nå vite hvor bortkastet deres strev hadde vært. Etter en ukes resultatløs leting etter levningene etter Mackintosh og Hayward vendte «Aurora» nordover mot New Zealand med de sju overlevende fra det opprinnelige landpartiet.[56]

I etterkant[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over de tre omkomne ekspedisjonsmedlemmene ved Cape Evans.

Hyttene på Cape Evans og Hut Point står fremdeles, og er oppført på Antarktistraktatens liste over historiske steder og kulturminner i Antarktis. Et kors oppført i 1916 på Cape Evans til minne om de tre omkomne ekspedisjonsmedlemmene er også oppført på denne listen.

«Aurora» gikk tapt mindre enn et år etter hun returnerte fra Rosshavet. Shackleton hadde solgt henne for 10 000 pund,[57] og hennes nye rolle var i kullfrakt mellom Australia og Sør-Amerika. Hun forsvant i Stillehavet omkring 2. januar 1918 etter å ha forlist i en storm eller blitt senket av et fiendtlig fartøy. James Paton, som hadde tjenestegjort som båtsmann helt siden Rosshavsekspedisjonen, var fremdeles ombord.[58] Ernest Wild var også et offer for første verdenskrig; han døde av tyfoidfeberMalta 10. mars 1918 mens han tjenestegjorde i Royal Navy i Middelhavet.[59]

Den 4. juli 1923 mottok Joyce og Richards Albertmedaljen for livredning av kong Georg V for innsatsen under den andre depotturen. Wild og Hayward mottok samme utmerkelse, posthumt. Den unge telegrafoperatøren, Lionel Hooke, ble ansatt i Amalgamated Wireless Australasia Ltd og utviklet flere teknologiske nyvinninger. Han ble administrerende direktør for selskapet i 1945 og styreformann i 1962.[60]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eksempelvis ble bare 60 kg mat og drivstoff, mot planlagt 100 kg, fraktet til depotet på 80°S.[24]
  2. ^ Hut Point, om lag 20 km sør for Cape Evans, ble etablert av Scott under Discovery-ekspedisjonen 1901–04 som et tilfluktssted og depot. Med sin beliggenhet nær barrieren, var det et naturlig startpunkt for ferdene sørover.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shackleton (1919), s. 340
  2. ^ Shackleton (1911), s. 52–53
  3. ^ Huntford, s. 194
  4. ^ Tyler-Lewis, s. 21–22
  5. ^ Huntford, s. 414
  6. ^ Haddelsey, s. 21–22
  7. ^ Huntford, s. 412–413
  8. ^ Tyler-Lewis, s. 31–32
  9. ^ Tyler-Lewis, s. 41
  10. ^ a b c Tyler-Lewis, s. 50
  11. ^ a b c Tyler-Lewis, s. 43–45
  12. ^ Haddelsey, s. 25
  13. ^ Tyler-Lewis, s. 46
  14. ^ Tyler-Lewis, s. 47
  15. ^ Tyler-Lewis, s. 46–49
  16. ^ Bickel, s. 43–44
  17. ^ a b c Bickel, s. 46–47
  18. ^ Fisher, s. 400
  19. ^ Bickel, s. 38
  20. ^ Tyler-Lewis, s. 67–68
  21. ^ Tyler-Lewis, s. 260
  22. ^ Huntford, s. 412
  23. ^ Tyler-Lewis, s. 84–85
  24. ^ Tyler-Lewis, s. 92
  25. ^ Tyler-Lewis, s. 94–97
  26. ^ Tyler-Lewis, s. 104–106
  27. ^ Tyler-Lewis, s. 106–111
  28. ^ Tyler-Lewis, s. 214–215
  29. ^ Bickel, s. 70–72
  30. ^ Shackleton (1919), s. 304–333
  31. ^ a b Tyler-Lewis, s. 130–131
  32. ^ a b c Bickel, s. 79–83
  33. ^ Bickel, s. 92
  34. ^ a b Tyler-Lewis, s. 148
  35. ^ Tyler-Lewis, s. 145–146
  36. ^ a b Bickel, s. 94–111
  37. ^ Tyler-Lewis, s. 160
  38. ^ a b Tyler-Lewis, s. 159
  39. ^ Tyler-Lewis, s. 163–164
  40. ^ Tyler-Lewis, s. 143–144
  41. ^ Bickel, s. 124
  42. ^ Bickel, s. 138
  43. ^ Tyler-Lewis, s. 171
  44. ^ Huntford, s. 480
  45. ^ Tyler-Lewis, s. 178
  46. ^ a b c Bickel, s. 146–147
  47. ^ Tyler-Lewis, s. 182–185
  48. ^ a b Tyler-Lewis, s. 189–192
  49. ^ Tyler-Lewis s. 249
  50. ^ Tyler-Lewis, s. 193–197
  51. ^ Bickel, s. 204–213
  52. ^ a b c d Haddelsey, s. 70–71
  53. ^ a b Haddelsey, s. 78–80
  54. ^ Tyler-Lewis, s. 27
  55. ^ Haddelsey, s. 22
  56. ^ Shackleton (1919), s. 334–337
  57. ^ Huntford, s. 642
  58. ^ Tyler-Lewis, s. 274
  59. ^ Tyler-Lewis, s. 267
  60. ^ Tyler-Lewis, s. 273

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bechervaise, John (1981). «John King Davis biography». Australian Dictionary of National Biography. Melbourne University Press. Besøkt 5. juli 2012. 
  • Bickel, Lennard (2001). Shackleton's Forgotten Men: The Untold Tale of an Antarctic Tragedy. London: Pimlico Press. ISBN 0-7126-6807-1. 
  • Fisher, Margery og James (1957). Shackleton. London: James Barrie Books. 
  • Haddelsey, Stephen (2008). Ice Captain: The Life of J.R. Stonehouse. Stroud, Gloucestershire: The History Press. ISBN 978-0-7509-4348-2. 
  • Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-25007-0. 
  • McElrea, Richard (2004). Polar Castaways: The Ross Sea Party of Sir Ernest Shackleton, 1914–17. Montreal: McGill-Queen's University Press. ISBN 0-7735-2825-3. 
  • Richards, Richard W. (2002). The Ross Sea Shore Party 1914–17. Norwich: The Erskine Press. ISBN 1-85297-077-4. 
  • Shackleton, Ernest (1919). South. London: William Heinemann. 
  • Shackleton, Ernest (1911). The Heart of the Antarctic. London: William Heinemann. 
  • Tyler-Lewis, Kelly (2007). The Lost Men: The Harrowing Saga of Shackleton's Ross Sea Party. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0-7475-7972-4.