Adelsrepublikken Genova
Adelsrepublikken Genova (italiensk: Serenissima Repubblica di Genova; engelsk: Most Serene Republic of Genoa) var en uavhengig italiensk bystat i Liguria ved Italias nordvestkyst, som eksisterte fra 1000-tallet og fram til 1797 da den ble invadert av revolusjonære, franske styrker under ledelse av Napoléon Bonaparte. Den ble etterfulgt av den liguriske republikken som eksisterte fram til 1805 da den ble annektert av Frankrike. Den liguriske republikken ble proklamert på nytt etter Napoléons nederlag i 1814, men ble kort etter annektert av kongeriket Sardinia, som senere ble til kongedømmet Italia.
Adelsrepublikken Genova var i mange århundrer, i likhet med republikken Venezia, en rik handelsnasjon og en betydelig sjømakt. Den ble styrt av doge.
Grunnleggelse
[rediger | rediger kilde]Republikken oppsto på begynnelsen av 1000-tallet da byen Genova var en selvstyrt kommune i det gamle Regnum Italicum. I sine første århundrer var Genova den viktigste handelsbyen i Italia etter Venezia, og Genova begynte å utvide områdene sine under korstogene. Den genovesiske flåten transporterte mange tropper og genoveserne erobret flere byer i Midtøsten. Dette ga betydelige handelsfordeler. På 1200-tallet var republikken Genova alliert med det østromerske keiserriket Nikea, og genoveserne bisto Nikea i gjenerobringen av Konstantinopel i 1261. Alliansen ga republikken nye handelsveier og muligheten til å underlegge seg mange greske øyer og bosetninger i Egeerhavet. Den viktigste av disse var Khíos, som først gikk tapt i 1566. Samtidig erobret republikken viktige handelssteder ved Svartehavet, og Genova kontrollerte mange bosetninger på Krimhalvøya.
I det vestlige Middelhavet var Pisa Genovas viktigste rival. Pisa ble slått under sjøslaget ved Meloria i 1284, og Genova overtok da Korsika, og tok senere kontroll over nordvestlige deler av Sardinia. I striden mellom Angevin og kongeriket Aragón om kontroll over Sicilia etter Den sicilianske vesper (et vellykket opprør på øya mot de franske herrene) i 1283, valgte genoveserne å støtte Aragón, som gikk seirende ut av striden. Genova satset sterkt på handel med Sicilia, lånte penger til de herskende klassene, organiserte og kontrollerte produksjonen av sukker og silke. De fikk også monopol på eksport av korn fra Sicilia, noe Genova var avhengig av, ettersom republikken ikke selv hadde områder som egnet seg for korndyrking. Maghreb var imidlertid også avhengig av dette kornet, og i bytte fikk Genova afrikansk gull.
Nedgangstider, 1300- til 1500-tallet
[rediger | rediger kilde]Som følge av økonomiske nedgangstider i Europa på slutten av 1300-tallet, og ikke minst en lang krig med Venezia som endte med tap i Chioggia i 1380, mistet Genova innflytelse. Det osmanske rike erobret genovesiske områder i Egeerhavet og handelen med Svartehavet stanset.
Genova var etterhvert vekselvis okkupert av Frankrike og hertugdømmet Milano i lange perioder. Fra 1499 til 1528 var republikken nesten kontinuerlig okkupert av Frankrike. Spanjolene erobret byen Genova den 30. mai 1522 og plyndret den nådeløst.
Da den store admiralen Andrea Doria allierte seg med keiser Karl V av det tysk-romerske rike for å drive bort franskmennene og gjenopprette Genovas selvstendighet, åpnet det seg nye muligheter, og i 1528 ga genovesiske banker de første lånene til keiseren.
En ny storhetstid
[rediger | rediger kilde]Etter dette opplevde Genova en ny storhetstid som alliert med det spanske imperiet. Genovesiske banker finansierte mange av den spanske kronens prosjekter i fremmede land fra sine kontorer i Sevilla. Historikeren Fernand Braudel kalte til og med perioden fra 1557 til 1627 for «den genovesiske tidsalderen» og med «et styre som var så taktfullt og sofistikert at historikere i lang tid ikke la merke til det».[1]
En viktig rolle for de genovesiske bankenes blomstringstid spilte statsbankerotten til Filip II av Spania i 1557, som førte til kaos i det tyske bankvesenet og innebar slutten på Fuggerslektens tid som spanske finansmenn. De genovesiske bankene gav det svære Habsburgriket flytende kapital og en fast inntekt. Til gjengjeld ble amerikansk sølv sendt fra Sevilla til Genova, som gav kapital til videre investeringer. Den genovesiske bankmannen Ambrosio Spinola opprettet eksempelvis en hær som han selv ledet i åtteårskrigen i Nederlandene på begynnelsen av 1600-tallet.
Spanies svekkede innflytelse utover på 1600-tallet innebar imidlertid også ny nedgangstid for Genova, og den spanske kronens stadige konkurser ruinerte flere genovesiske handelshus.
Slutten
[rediger | rediger kilde]Genova fortsatte å miste betydning på 1700-tallet, og i 1768 måtte Genova selge Korsika til Frankrike etter et lokalt opprør på øya. Likevel var Genova langt mer velstående enn Venezia på denne tiden, og fremdeles et stort handelssenter.
I 1797 ble republikken okkupert av franske, revolusjonære styrker under ledelse av Napoléon Bonaparte. Han omorganiserte republikken til den liguriske republikken og erstattet de gamle elitene med nye.
Etter at Napoléon grep makten i Frankrike, ble republikken Liguria annektert av Frankrike og omdannet til det franske departementene Apennins, Gênes og Montenotte. Etter Napoléons nederlag våren 1814 erklærte den gamle eliten, oppmuntret av den britiske representanten William Bentinck, at republikken Genova var gjenopprettet. Men under Wienerkongressen ble det avgjort at kongeriket Sardinia skulle få Genova. Britiske tropper slo ned all motstand i republikken i desember 1814, og 3. januar 1815 ble den gamle republikken annektert av Kongeriket Sardinia.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Braudel, Fernand (1982): Civilization and Capitalism, 15th-18th Century: The perspective of the world, University of California Press, s. 157.