Renata Scotto

Renata Scotto
Født		24. feb. 1934 Savona (Kongedømmet Italia)
Død		16. aug. 2023 (89 år) Savona (Italia) New York
Beskjeftigelse		Operasanger, musikkpedagog, biograf, operaregissør, pedagog
Ektefelle		‎Lorenzo Anselmi (1960–2021)
Nasjonalitet		Italia USA
Utmerkelser		Emmy-prisen International Opera Award (2017) Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1995) Great Immigrants Award (2008)
Musikalsk karriere
Sjanger		Opera
Instrument		Vokal
Stemmetype		Sopran
IMDb		IMDb
Renata Scotto på Commons

Renata Scotto (født 24. februar 1934 i Savona i Italia, død 16. august 2023 i Savona) var en italiensk sopran og operaregissør. Som sangerinne spesialiserte hun seg på bel canto-repertoaret, sammen med noe verismo og Giuseppe Verdi.

Etter at hun trakk seg tilbake som sangerinne i 2002, hadde hun suksess som operasjef, underviste hun i Italia og USA, og hadde stillinger ved Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma og Juilliard School i New York. Hun bosatte seg i Armonk i New York med ektemannen Lorenzo Anselmi.^{[trenger referanse]}

Liv og virke

Sangkarriere

Renata Scotto hadde sin operadebut i hjembyen julaften 1952, 18 år gammel, til fullt hus som Violetta i La traviata av Verdi. Dagen etter hadde hun sin «offisielle» operadebut på Teatro Nuovo i Milano i samme rolle. Kort tid etter opptrådte hun i sin første Puccini-opera, Madama Butterfly, i Savona. Begge rollene skulle bli nært knyttet til henne.^{[trenger referanse]}

I 1953 var Scotto på audition på La Scala for rollen som Walter i Alfred Catalanis La Wally, med Renata Tebaldi og Mario del Monaco. Etter hennes audition skal en av dommerne, dirigenten Victor de Sabata, ha sagt: «Glem resten av dem». La Wally hadde premiere 7. desember 1953, og Scotto ble kalt tilbake med applaus femten ganger. Tebaldi og Del Monaco ble tilbakekalt syv ganger.^{[trenger referanse]}

Scottos gjennombrudd kom i 1957. La Scala hadde fremført sin produksjon av Vincenzo Bellinis La Sonnambula på Edinburgh-festivalen med Maria Callas i rollen som Amina. Produksjonen var så vellykket at selskapet la til en femte forestilling. Callas, som bare hadde en kontrakt for fire opptredener, nektet enda en opptreden på grunn av sykdom, og sa at hun allerede hadde gjort de tidligere opptredenene mot legens råd. Scotto var reserve for henne, og spilte rollen som Amina 3. september 1957. Forestillingen ble en stor suksess, og 23 år gamle Scotto ble med dette en internasjonal operastjerne.^{[trenger referanse]}

Scotto møter Jurij Gagarin og hans hustru Valentina i Moskva i 1964.

Renata Scotto i Milano i 1967

I 1961 opptrådte hun ho som Amina igjen ved La Fenice i Venezia, sammen med tenoren Alfredo Kraus. De to hadde hatt samme lærer, Mercedes Llopart, og fikk en langvarig profesjonell tilknyting.^{[trenger referanse]}

På 1960-tallet ble hun en av de viktigste sangerne innen den gjenopplivede bel canto, som var blitt innledet av Callas på 1950-tallet. Hun sang Bellinis Zaira og La straniera, og hadde rollene som Giulietta i I Capuleti e i Montecchi av Bellini, Maria di Rohan av Donizetti, Robert le Diable av Giacomo Meyerbeer (på italiensk) og andre uvanlige roller fra repertoaret. I 1964 opptrådte hun med La Scala ved Bolsjojteateret i Moskva under den fyrste operaturneen fra vesten i Sovjetunionen under den kalde krigen.^{[trenger referanse]}

Scotto hadde sin amerikanske debut i rollen som Mimì i La bohème ved Lyric Opera of Chicago i 1960. Dette året giftet hun seg også med fiolinisten Lorenzo Anselmi. Paret fikk en datter og en sønn. Den 13. oktober 1965 debuterte Scotto ved Metropolitan Opera som Cio-Cio-San i Madama Butterfly. Hun kom til å ha over 300 opptredender i 26 roller her fram til 1987, og slo seg ned med familien i Westchester County i nærneten.^{[trenger referanse]}

Sammen med Luciano Pavarotti åpnet hun i 1977 Live from the Met, en serie fjernsynsoverføringer, i La bohème. I årene som fulgte opptrådte hun i overføringer av Manon Lescaut, Luisa Miller, Don Carlo, Il trittico, Francesca da Rimini og i rollen som Desdemona med Jon Vickers i Otello av Verdi.^{[trenger referanse]}

Hun opptrådte også regelmessig ved San Francisco Opera, Chicago Lyric Opera, Dallas Opera, Royal Opera i London, Liceo i Barcelona, La Fenice i Venezia og Teatro Colón i Buenos Aires. I tillegg opptrådte hun i Madrid, Genova, Firenze, Bologna, Trieste, Palermo, Roma, Berlin, Paris, Miami, Tokyo, Pittsburgh, Osaka og flere andre steder.^{[trenger referanse]}

I en sangkarriere på over 40 år opptrådte Renata Scotto i operaer skrevet av 18 komponister. Hennes repertoar omfattet rundt 45 roller. Hun er best kjent for sine opptredender som Violetta i La traviata, Gilda i Rigoletto, Cio-Cio-San i Madama Butterfly, Mimì (og noen ganger Musetta) i La bohème, Lucia i Lucia di Lammermoor, Adina i L'elisir d'amore, Liù i Turandot, Nedda i Pagliacci, alle de tre hovudrollene for sopran i Il trittico av Puccini, Adriana Lecouvreur og Francesca i Francesca da Rimini av Riccardo Zandonai.^{[trenger referanse]}

Scotto hadde også suksess ved Metropolitan Opera i Le prophète av Meyerbeer, La gioconda av Amilcare Ponchielli og som Vitellia i La clemenza di Tito av Mozart. Hun gikk over til tyngre Verdi-repertoar i 1970-årene, og sang Elisabetta i Don Carlo, Luisa Miller, Lady Macbeth, Leonora i Il trovatore og Requiem, alle med sjefsdirigenten for Metropolitan, James Levine.^{[trenger referanse]}

I den siste delen av sin sangkarriere hadde Scotto rollene som Fedora (Barcelona, 1988), Charlotte i Werther av Massenet, die Feldmarschallin i Der Rosenkavalier (Charleston Spoleto Festival, 1995 og Catania), Kundry i Parsifal (Schwerin, 1995), Elle i La voix humaine (Firenze, 1993; Amsterdam og Barcelona, 1996; Torino, 1999), Madame Flora i The Medium (Torino, 1999) og Klytemnestra i Elektra (Baltimore, 2000 og Sevilla, 2002).^{[trenger referanse]}

Senere konsertopptredener omfattet Les nuits d'été av Hector Berlioz, lieder av Gustav Mahler og Richard Strauss og Erwartung av Arnold Schønberg med Accademia di Santa Cecilia-orkesteret og RAI-orkesteret i Torino.^{[trenger referanse]}

Karriere som regissør

Scotto har regissert blant annet Madama Butterfly (Metropolitan Opera, Arena di Verona, Florida Grand Opera, Palm Beach Opera); Il pirata (Festival Belliniano, Catania, 1993) og La sonnambula (Catania, 1994) av Bellini; en emmyprisvinnende fjernsynssendt La traviata (New York City Opera, 1995); Norma (Den finske nasjonalopera); Adriana Lecouvreur (Santiago, 2002); Lucia di Lammermoor (Thessaloniki, 2004); La Wally (Dallas, Bern); La Bohème (Lyric Opera of Chicago, 2007 og Palm Beach Opera, 2009); Turandot (Aten, 2009); La sonnambula (Miami og Michigan Opera Theatre, 2008) og Un ballo in maschera (Lyric Opera of Chicago, 2010).^{[trenger referanse]}

I februar 2008 ledet Scotto en diskusjon for artister under pausen i en kringkasting fra Metropolitan Opera av Adriana Lecouvreur. I 2009 ledet hun en annwn diskusjon med Natalie Dessay og Juan Diego Florez.^{[trenger referanse]}