Ramsøy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ramsøy
Ramsøy
Ramsøy ved Hjeltefjorden
60°26′10″N 5°3′10″ØKoordinater: 60°26′10″N 5°3′10″Ø
LandNorge Norge
FylkeHordaland
KommuneAskøy
Befolkning217
Postnummer5310

Ramsøyna
60°26′14″N 5°3′9″E

Ramsøy er en liten øy vest for Askøy, med 217 innbyggere pr 1. januar 2013. Øyen hører innunder Askøy kommune. Den har veiforbindelse og er forbundet med Fv219 like nord for Ravnanger ved fylkesvei 562. Det var båtforbindelse mellom Hanøy og Ramsøy til slutten av 80-tallet, da fylkesveien ble bygget helt frem til Ramsøy ved hjelp av bro og molo.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Om øyens navn skriver Fossen at man har hevdet Ramsøy kan komme fra plantenavnet «rams» (skogløk) eller av mannsnavnet «Rafn» (Ravn).[1]:96 Fossen avviser gjetninger om at navnet egentlig har vært «Rafnangrsøy», fordi øyen tidligere kan ha tilhørt Ravnanger-gården siden det ikke finnes belegg for påstanden og den virker svært lite sannsynlig av geografiske årsaker.[1]:96 Rygh mener også at navnet på Ramsøy ikke kan ha komme fra Ravnanger både på grunn av beliggenhet og tonelag.[2] Ravnanger kommer ifølge Rygh av Rafn og angr (fjord).[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Det er høyst usikkert om det var bosetting på Ramsøy i middelalderen, men man vet at øyen lå øde i 1520.[3] I registeret for 1647 ligger Ramsøy under Tveit, i 1723 under Lagmann Knagenhjelm og i 1788 under krigsråd Claus W. Korén.[4] I 1799 ble Ole Andersen på Ramsøy selveier da han kjøpte Ramsøy med Varøy, Langøy og Hauglandsøy av kommerseråd Johan Lawson Korén, krigsråd Koréns sønn. Alle øyene var på denne tiden matrikulert under Kollevåg gård. For å få råd til investeringen, gikk Andersen til kjøpmann Ahlert Harrje i Bergen for å få et lån på 200 riksdaler. Selv skulle ikke Andersen få drive så lenge som selveier; han døde kort tid etter, og overlot gården til enken Elen Andersdatter og deres etterkommere. Etter ektemannens død, tok enken opp et lån hos kjøpmann Gerdt Jansen på 49 riksdaler. Trolig lånte de mesteparten av det som var kjøpesummen for Ramsøy.[5] Landskyldverdien til Ramsøy-gården var 80 riksdaler i 1801 (til sammenligning var Ravnanger-gårdene verd 1 542 riksdaler).[6] I 1801 var det ett gårdsbruk på Ramsøy, i 1865 var det to, mens det var tre i 1886, og senere kom det enda ett; disse hadde både kyr og sauer, og dyrket blant annet havre og poteter.[7] I 1801 var det også to husmannsplasser på Ramsøy, mens det var fire i 1865.[8]

Ingen på Ramsøy døde under den store kolera-epidemien som herjet Askøy i 1849,[9] men Ramsøy ble derimot hardt rammet da tyfoidfeberen bredte seg på Askøy på slutten av 1800-tallet. I oktober 1897 ble et barn der rammet av sykdommen, og kort etter ble også de øvrige barn og voksne i huset og nabohuset syke, og tre av dem døde. I januar året etter spredte sykdommen seg til andre boliger. Av de 40 tilfellene som ble registrert i legedistriktet dette året, falt de fleste på Ramsøy. Det er mulig at epidemien på Ramsøy skyldtes drikkevannet, men ifølge distriktslege Kjeldsberg var det sannsynlig «at smitten på en eller anden Maade var medbragt fra Byen, hvor Øens Beboere jevnlig færdes.»

I 1865 bestod femte og sjette skoledistrikt av gårdene Kollevåg, Hanøy og Ramsøy med Varøy, og Davanger med Skotnes og Kårevik. I 1893/94 kom så den første kretsrevisjonen da skolekretsen Ramsøy-Hanøy-Kollevåg-Davanger ble delt i to. Davanger skolekrets med Skotnes, Kårevik og Breivik, og Hanøy krets med Ramsøy og Varøy. På det første møtet i det nye skolestyret 8. juli 1918 forelå en søknad fra Ramsøy om å bli skilt ut som egen krets, noe som også ville kreve eget skolehus. I 1919 ble Ramsøy skilt ut i tråd med folkets ønsker, som skolekrets nummer 11, og skolestyret påtok seg å betale leie for en skolestue med 225 kroner i året, noe ramsøyværingene allerede hadde betalt en tid for at barna skulle slippe sjøveien til skolen på Hanøy. Fra årsskiftet 1925/26 stod Ramsøy skole ferdig til bruk. Den kostet 23 000 kroner. I 1974 ble det bygget ny barneskole på øyen, og i 2006 ble denne omgjort til barnehage, der det er plass til ca. 50 barn etter at man i januar 2011 fikk én million kroner av Askøy kommune til oppussing og utvidelse med en halv avdeling. Ramsøy barnehage har en maritim profil, og har egen båt som benyttes hyppig til fisketurer i sommerhalvåret. Nærmeste barneskole ligger på Hanøy, nærmeste ungdomsskole på Ravnanger og nærmeste videregående skole på Kleppestø.

Rundt 1930 fikk Ramsøy eget poståpneri (nedlagt i 1990), i 1936 fikk man telefonstasjon, som i 1948 ble lagt inn under den i Tveitevåg, og i 1937/38 fikk man strøm. I 2016 fikk man også fibernett på Ramsøy, ved hjelp av sjøkabel fra Hanøy.[10]

Utvikling av folketallet på Ramsøy (med Varøy): 1865: 39. 1900: 71. 1920: 144. 1946: 203. 1950: 205. 1958: 239. 1964: 275. 1972: 229. 1978: 208. 1984: 179. 1990: 178. 2013: 217.[11]

Ramsøy som fiskerbygd[rediger | rediger kilde]

Ramsøy har tradisjonelt vært en utpreget fiskerbygd, noe som på et tidspunkt ga den kallenavnet «kvinnfolk-øya», mens mennene gjennom lange sesonger holdt seg til havs, rådde kvinnene over barn og eiendom hjemme. I 1865 var 26,7% av Ramsøys yrkesaktive befolkning registrert med fiske som eneyrke.[12] Så sent som i 1975 drev 20 menn ennå med ringnot, men på det tidspunktet var mange også sysselsatt i andre næringer, omtrent like stort som tallet på fiskere, var antall ukependlere: folk som bodde i Bergen i ukene og på Ramsøy i helgene.

Fisken ble solgt i Bergen eller til oppkjøpere og salterier, slik at ramsøyværingene på mange måter hadde bedre kontakt med Bergen og utenverdenen ellers enn med de større befolkningssentra innen Askøy kommune. Kontakten med Bergen ble likeledes hjulpet frem ved at ulike rutelag anløp Ramsøy noen ganger ukentlig frem til 1981, selv om tilbudet var magert.[13]

Ramsøy-ulykken[rediger | rediger kilde]

Selv om fiskerbefolkningen på Askøy har opplevd mange ulykker på havet, skiller Ramsøy-ulykken fra 1930 seg ut fra mange andre tragiske forlis, både fordi hele 11 mann omkom, fordi konsekvensene for de etterlatte ble så omfattende, og fordi Ramsøy-befolkningen ble fulgt med sympati av en hel nasjon i den første tiden etter katastrofen. I tre-tiden om morgenen onsdag 22. januar 1930 dro fiskeskøytene «Sollys» av Hanøy og «Falken» av Ramsøy vestover mot havet. En halvtime senere fulgte Ramsøy-båten «Spring» etter. De skulle drive snørefiske etter sei ved Svartskjærgrunnen, Oddane, Ertenskjær og andre velkjente fiskegrunner. Avtalen var at de skulle være hjemme igjen torsdag formiddag. Da fisket tok til, kunne folkene på de to andre farkostene en tid se lysene fra «Spring», så ble de plutselig borte. Torsdag formiddag kom «Sollys» og «Falken» i havn. «Spring» hadde de ikke sett mer til.

Fredag formiddag sendte Bergen kringkaster melding til redningsskøyten «Christian Børs»: «Spring savnes, gikk ut fra Ramsøy onsdag morgen, Ettersøk». Kort etter kom letingen i gang, men så meldte en fisker å ha sett olje komme opp fra sjøen nordvest for Turøy. Samtidig ble det funnet et vadbein merket H.M.R. utenfor Fedje og to kappedører ved Hernar.

Ulykken var en betydelig katastrofe for bygdesamfunnet, som ikke hadde mer enn vel 100 innbyggere. . Elleve mann mistet livet – nesten tredjeparten av bygdens voksne, mannlige befolkning. Den eldste av de omkomne, Mons Ramsøy, var over 70 år, den yngste, Olav Jakobsen, knappe 18. De etterlot seg syv enker og 17 ukonfirmerte barn.

Ulykken vakte landsomfattende deltakelse, og blant annet samlet Aftenposten alene inn over 36 000 kroner. Totalt kom det inn nærmere 150 000 kroner.

22. januar 1995, på 65-årsdagen for forliset, ble det reist en bauta som minnesmerke over «Spring»-tragedien, vis-à-vis det som den gang var Ramsøy skole, og som nå er øyens barnehage. Steinen ble hentet fra steinbruddet på Hanøy og brakt til Arna for bearbeiding. Motivet av fiskebåten er innfelt i bautaen, illustrert av kunstneren Tor Sponga. Avdukingen ble foretatt av Inga Jakobsen, den siste gjenlevende av de syv kvinnene som ble enker etter forliset, mens daværende ordfører Øyvind Fluge holdt tale og skuespiller Jon Eikemo, som har svigermor fra Ramsøy, leste opp den samme prologen som ble skrevet og opplest ved minnehøytideligheten i 1930.[14]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den andre verdenskrig bygget tyskerne et forsvarsanlegg på Ramsøy, og innen daværende Askøy kommune var det uten tvil Ramsøy som sammen med Florvåg fikk de største påkjenningene ved okkupasjonen. På Ramsøy hadde den norske marinen etter krigsutbruddet i 1939 en vaktpost på seks mann og et vakthus nordvest på øyen. Invasjonsdagen veltet soldatene hytten på sjøen og dro nordover til Herdla for derfra å fortsette til Sogn og videre fram til de norske styrkene på Voss.

Som mange andre steder fikk den øyeblikkelige panikken ramsøyværingene til å flykte. De fleste nyttet fartøyene sine til å dra nordover til Kjerrgarden og Træet, der de tok inn hos venner og slektninger. Bare handelsmannen og de som hadde jord og buskap ble igjen for å ta vare på eiendommene sine.

Etter noen uker flyttet Ramsøy-folket hjem igjen. Forholdene på øyen var fredelige til ut på vinteren 1941. Da kom det beskjed om at alle som bodde i Skaret skulle evakueres og overlate husene sine til tyskerne, som snart ville komme for å bygge forsvarsverker på øyen. Evakueringen gikk rolig for seg, og over påske kom tyskerne til Ramsøy – i første omgang rundt 180 mann.

Ved årsskiftet 1942-43 ble kystartilleribatteriet på Ramsøy operativt. Det omfattet kommandosentral og fire kanoner med en rekkevidde på 14 000 meter, dvs. at det dekket Hjeltefjorden nordover til en linje fra Merkesvik på Askøy til Blomvåg i Øygarden. Stillingene ble videre utbygd ved hjelp av russiske krigsfanger som kom sommeren 1943. De – ca. 80 i tallet – ble innkvartert i skolehuset som ble omgitt av piggtrådgjerder. Som andre steder på Askøy der det var russiske tvangsarbeidere, gjorde sivilbefolkningen det den kunne for å hjelpe dem med mat og delvis også med klær.[15]

De tyske mannskapene ble værende på Ramsøy gjennom resten av okkupasjonstiden. I forbindelse med 70-årsmarkeringen for krigens slutt publiserte Askøyværingen artikkelen «Da tyskerne inntok Ramsøy».[16], der flere av dem som opplevde Ramsøy-okkupasjonen forteller om sine opplevelser.

Etterkrigstid og fastlandsforbindelse[rediger | rediger kilde]

Behovet for bedre kontakt med resten av kommunen økte sterkt i etterkrigstiden. Ungdommen fikk et nytt behov for skoleutdannelse, arbeidstakerne søkte seg arbeid i industri og annen næringsvirksomhet enn fisket alene. Jordbruk var det etter hvert slutt med også. Selv om mange skoleelever og arbeidstakere skaffet seg hybel nær skolen eller arbeidsstedet i Bergen eller på Askøy for å bli ukependlere, slo også en del ramsøyværinger seg ned i byen eller i andre, mer sentrale bygdelag på Askøy – og folketallet gikk ned. Da Hanøy fikk sin bussrute til Kleppestø i 1962, ble ramsøyværingene knyttet til denne gjennom en motorbåtrute fra 1968 av, drevet med M/B «Bruse». Denne ble i 1981 avløst av M/S «Ramsøy», et langt bedre fartøy.

Selv om denne regulære båtforbindelsen var et fremskritt, klarte den ikke å demme opp for avfolkingen. I 1964 hadde Ramsøy 275 innbyggere, et tall som hadde sunket til 208 i 1978 og helt ned til 179 i 1984, med andre ord en nedgang på 35% på 20 år. Ønsket om broforbindelse over til Hanøy ble derfor mer påtrengende. Imidlertid var motstanden mot brotanken stor; det ble et sterkt fokus på de negative konsekvensene denne ville kunne ha for bygdesamfunnet. I 1980 ble det likevel nedsatt et lokalt vei- og broutvalg på Ramsøy, og to år senere fikk en student ved NTH i Trondheim som hovedoppgave av skolen å utarbeide et vei-/broprosjekt Hanøy-Ramsøy. Han utarbeidet tre alternativer. Det ene var betydelig rimeligere enn de to andre – det var kalkulert til 29 millioner kroner – og hadde også den fordelen at det kunne deles opp i flere byggetrinn. Det startet på Myrane på Ramsøy og krysset, som de to andre alternativene, Ramsøysundet på det smaleste over til Hillesøy. Derfra skulle veien gå på fylling til Lauvøy og så på bro etter fylling til Lille Lauvøy og på fylling derfra til Hanøy der den skulle fortsette i skjæring sør for Naustvika til den tok inn på den eksisterende fylkesveien.

16. desember 1986 ble den første lekterlasten med stein fra Sture dumpet i sundet mellom Lauvøy og Lille Lauvøy, og to år senere – 5. desember 1988 – ble Ramsøy landfast med selve Askøy. Da hadde det gått med 300 000 kubikkmeter stein, noe som skulle svare til rundt 60 000 lastebillass à 5 kubikkmeter. Byggekostnadene beløp seg til 19 millioner kroner.

Veien ble straks tatt i bruk, men først lørdag 14. januar 1989 ble veiforbindelsen åpnet offisielt.[17]

Lag og foreninger[rediger | rediger kilde]

Ramsøy helselag[rediger | rediger kilde]

Nationalforeningen mot Tuberkulosen (fra 1963 Nasjonalforeningen for folkehelsen) var tidlig ute på Askøy, og i 1913 ble Florvaag Tuberculoseforening stiftet som kommunens første, mens Askøy Tuberculoseforening ble stiftet i 1915. I 1937 ble Ramsøy krins Tuberculoseforening grunnlagt Laget hadde ved oppstarten 61 medlemmer. Noen få måneder senere ble laget omdøpt til Ramsøy helselag, det samme navnet som brukes i dag.

Mange eldre folk på Ramsøy har vært medlem av Ramsøy Helselag hele sitt voksne liv.

Ramsøy Helselag fortsatte virksomheten sin under andre verdenskrig. I 1950-årene var Askøy Helselag særdeles aktivt, med kontrollstasjoner for spedbarn og småbarn, to sykesøstre og bygging av helsehuset på Haugland. I Ramsøy helselag var det 145 medlemmer på denne tiden, noe som vil si at nesten alle øyens voksne innbyggere var medlemmer. I gjenreisningstiden etter krigen ble det lagt stor vekt på gode boforhold og hygiene.[18]

Ramsøy idrettslag[rediger | rediger kilde]

Ramsøy I.L. ble stiftet 9. juli 1961, og har i dag ca. 100 aktive medlemmer, fordelt på aldersbestemte fotballag og seniorlag i 7. divisjon. Klubben anla grusbane i 1996, en bane som ble utvidet og omgjort til kunstgressbane for syverlag i 2014, ved hjelp av tippemidler og omfattende dugnadsarbeid. Den offisielle åpningen fant sted 9. mai 2015, og ble foretatt av daværende ordfører i Askøy kommune, Siv Høgtun. Askøyværingen rapporterte om "jubel på Ramsøy under baneåpning". Banen har fått navnet «Ramsøy idrettspark», og har gjort det mulig å drive aldersbestemt fotball på øyen, noe man ikke har hatt tidligere. I april 2017 arrangerte man også tidenes første fotballcup for aldersbestemte lag på Ramsøy.[19] Idrettslaget eier dessuten Ramsøy grendahus, den såkalte «"Barakken», som ble bygget av tyskerne under krigen og brukt som offisersmesse. Grendahuset er blitt vesentlig oppgradert de siste årene, og brukes i dag både til konserter/arrangementer for voksne, og til ulike aktiviteter for barn og unge. Det er også mulig å leie grendahuset til private arrangementer.


Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Fossen, Anders Bjarne (1999). Askøys historie 1 : Fra de eldste tider til 1870. [Kleppestø]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410517. 
  2. ^ a b Rygh, O. (1833-1899) (1910). Norske Gaardnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. 11 : Søndre Bergenhus Amt. Kristiania: Fabritius. s. 283. 
  3. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 85. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  4. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 141. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  5. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 144 og 149. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  6. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 135. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  7. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 112 og 125. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  8. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 118. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  9. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 326. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  10. ^ Jan Erik Storebø (10. november 2016). «Her sørger de for superraskt nett på Ramsøy». Askøyværingen. Besøkt 15. oktober 2017. 
  11. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410525. OCLC 50227578. 
  12. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. s. 183. ISBN 8299410517. OCLC 50227578. 
  13. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410525. OCLC 50227578. 
  14. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410525. OCLC 50227578. 
  15. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410533. OCLC 50227578. 
  16. ^ [1]
  17. ^ 1935-, Fossen, Anders Bjarne, (1996–1999). Askøys historie. [Bergen]: [Askøy kommune]. ISBN 8299410533. OCLC 50227578. 
  18. ^ «Sigrid Alvestad: "Ramsøy helselag - 70 år i arbeid for helse og nærmiljø"». Jul på Askøy - Askøy mållag sitt julehefte. 2006. 
  19. ^ «Tidenes første fotballcup på Ramsøy». Askøyværingen. 24. april 2017. Besøkt 15. oktober 2017.