Nick Lowe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nick Lowe
Nicholas Drain Lowe
NickLowe.jpg
Født24. mars 1949 (69 år)
Walton-on-Thames
Ektefelle Carlene Carter (19791990)
Utdannet ved Woodbridge School
Beskjeftigelse Musiker, sanger-låtskriver, plateprodusent, gitarist
Nasjonalitet Storbritannia
Musikalsk karriere
SjangerPubrock, new wave, powerpop
InstrumentVokal, bassgitar, gitar, keyboard
Aktive år1967-
PlateselskapColumbia, Demon, F-Beat, Radar, Reprise, Upstart, Yep Roc, Stiff, Proper
Nettstednicklowe.net
Tidligere band
Brinsley Schwarz
Rockpile
Noise To Go
The Cowboy Outfit
Little Village

Nicholas Drain Lowe (født 24. mars 1949), kjent som Nick Lowe, er en britisk sanger, låtskriver, musiker og plateprodusent.

Lowe har gitt ut en rekke godt mottatte soloalbum og er en bemerkelsesverdig person innenfor pubrock-, powerpop-[1] og new wave-musikk.[2] I tillegg til å være vokalist, spiller Lowe gitar, bassgitar, piano og munnspill. Han er mest kjent for låtene «Cruel to Be Kind» (som ble en topp 40-single i USA) og «I Love the Sound of Breaking Glass» (som ble en topp 10-hit i Storbritannia). Han er også kjent for sitt arbeid som plateprodusent på produksjoner av Elvis Costello, Graham Parker og fler. Lowe skrev også «(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding», som ble en hit for Costello.[3]

Han bor i Brentford, London, England.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Lowe gikk på den uavhengige Woodbridge School i Suffolk.[4] Han startet sin musikalske karriere i 1967, da han startet i bandet Kippington Lodge, sammen med sin venn fra skolen, Brinsley Schwarz. De slapp noen få singler på Parlophone før de omdøpte bandet til Brinsley Schwarz sent i 1969, og begynte å spille countrymusikk og blues-rock. Gruppen ble lansert av managarene deres i Famepushers Ltd med en opptreden på Fillmore East i New York. Et fly fullt av britiske journalister ble flydd over av Famepushers for å være til stede, men stuntet gikk ikke som planlagt og bandet ble gjort til latter før de etablerte kredibilitet i Londons pubrock-krets.[5]

Etter å ha forlatt Brinsley Schwarz i 1975 begynte Lowe å spille bassgitar i Rockpile sammen med Dave Edmunds. I august 1976 ga Lowe ut singelen «So It Goes»/«Heart of the City», som var den første singelen for plateselskapet Stiff Records. Lowe jobbet også som plateprodusent for Stiff.[6] Singelen og plateselskapet ble finansiert av et lån på £400 fra Dr. Feelgood-medlemmet Lee Brilleaux. Plateselskapets første EP ble Lowes firespors utgivelse Bowi i 1977. Lowe fortsatte å produsere album for Stiff og andre plateselskap. I 1977 produserte han Dr. Feelgoods album Be Seeing You, som hadde med en låt skrevet av Lowe, «That's It, I Quit». Private Practice, som ble sluppet året etter, inkluderte Milk and Alcohol", som ble skrevet av Lowe sammen med Gypie Mayo. Den låta og «I Love the Sound of Breaking Glass» er de eneste låtene av Lowe som har nådd topp 10 på UK Singles Chart.[7]

Fordi de to hovedvokalistene i Rockpile hadde fått platekontrakter hos forskjellige plateselskap og managere, ble albumene utgitt kreditert til enten Lowe (Labour of Lust) eller Edmunds (Repeat When Necessary). Derfor finnes det bare et offisielt studioalbum under Rockpile-navnet, Seconds of Pleasure fra 1980. Rockpile medvirket også på Carlene Carters album Musical Shapes. Lowes album Labour of Lust fikk gullsertifisering i Canada i november 1979.[8]

I 1979, giftet Lowe seg med countrysangerinnen Carlene Carter, datteren til Carl Smith og June Carter Cash, og stedatteren til Johnny Cash.[9] Han adopterte datteren hennes, Tiffany Anastasia Lowe. Ekteskapet tok slutt i 1990, men de forble venner, og Lowe fortsatte som nær venn av Carter/Cash-familien. Han spilte sammen med Johnny Cash, og Cash spilte inn flere av Lowes låter. Lowe og Carters bryllup i 1979 ble filmet og dannet grunnlaget for promovideoen til «Cruel to be Kind».

Etter Rockpile opphørte turnerte Lowe i en periode med bandet hans Noise to Go og senere med The Cowboy Outfit, som også inkluderte keyboardist Paul Carrack. Lowe var også medlem av det kortlevde studioprosjektet Little Village sammen med John Hiatt, Ry Cooder og Jim Keltner, som tidligere spilte sammen på Hiatts album Bring the Family, utgitt i 1987.[6]

I 1992 ble «(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding» covret av Curtis Stigers på albumet til filmen The Bodyguard, et album som solgte rundt 44 millioner eksemplarer verden over.[3]

I 2008 ga Yep Roc og Proper Records ut en 30-årsjubileumsutgave av Lowes første soloalbum, Jesus of Cool (gitt under tittelen Pure Pop for Now People i USA, med noen forskjeller i sporlisten). Gjenutgivelsen inneholdt spor fra både den britiske og amerikanske utgaven, i tillegg til flere bonusspor. I mars 2009 ga Lowe ut Quiet Please... The New Best of Nick Lowe, et 49-spors samlealbum som omfavnet hele karrieren hans, utgitt av Proper Records.

I september 2010 ga Yep Roc ut The Impossible Bird, Dig My Mood og The Convincer på vinyl for første gang, og etter en gjenforeningskonsert med Elvis Costello i oktober i San Francisco,[10] reiste Lowe på sin første USA-turne hvor han ikke var alene. Turneen het «This millenium» og han hhadde med seg Geraint Watkins (keyboard), Robert Treherne (trommer), Johnny Scott (gitar) og Matt Radford (bassgitar) som musikere. I mars 2011 ga Yep Roc ut en gjenutgivelse av Labour of Lust.[11]

I september og oktober 2011, opptrådte Lowe som oppvarming under Wilcos nordamerikanske turne.[12]

Lowe ga ut sitt første julealbum 29. oktober 2013, Quality Street, på Yep Roc Records.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Anachronique: Nick Lowe (Power Pop)». Still in Rock. 26. februar 2004. Besøkt 29. juli 2017. 
  2. ^ «Cruel to be kind of old». New York Daily News. 17. juni 2007. Besøkt 29. juli 2017. 
  3. ^ a b «Return of the Man Who Used to Rock». New York Times. 14. september 2011. Besøkt 29. juli 2017. 
  4. ^ «The famous old boys and girls from Norfolk Independent schools». Norfolkmag.co.uk. 18. mars 2010. Besøkt 29. juli 2017. 
  5. ^ Will Birch (2003). No Sleep Till Canvey Island: The Great Pub Rock Revolution. London: Virgin Books. ISBN 0-7535-0740-4. 
  6. ^ a b Martin C. Strong (2000). The Great Rock Discography (5. utg.). Edinburgh: Mojo Books. s. 588–589. ISBN 1-84195-017-3. 
  7. ^ David Roberts (2006). British Hit Singles & Albums (19. utg.). London: Guinness World Records Limited. s. 162. ISBN 1-904994-10-5. 
  8. ^ «GOLD ALBUM(S) Archives - Page 515 of 590». Music Canada. Besøkt 29. juli 2017. 
  9. ^ John Tobler (1992). NME Rock 'N' Roll Years (1. utg.). London: Reed International Books Ltd. s. 329. CN 5585. 
  10. ^ «Nick Lowe: the true blue Basher shows up for a friend». The Fortnightly Review. 18. desember 2010. Besøkt 29. juli 2017. 
  11. ^ «Nick Lowe touring w/ full band, playing 4 NY shows (dates)». Brooklyn Vegan. 30. juni 2010. Besøkt 29. juli 2017. 
  12. ^ «Wilco sets date for The Whole Love, announces 2011 tour dates». Consequence of Sound. 29. juni 2011. Besøkt 29. juli 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]