Sagbruksprivilegier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sagbruksprivilegier het i Norge den enerett personer eller sagbruk før 1860 kunne ha til å avvirke og forhandle skåren trelast. Eneretten kunne være hjemlet i lov eller sedvanerett.

Privilegiene ble innført av den dansk-norske enevoldsregjeringen for å beskytte skogene mot uthogst og for å skape en inntekstkilde for staten. Handelen med trelast var i Norge opprinnelig fri, og etter at vannsagene ble innført fra 1503, anla bøndene mange små sagbruk, og drev handel fra disse, spesielt med hollenderne. Ofte forsynte de seg med tømmer fra kronens eller kirkens skoger. I 1587 ble det påbudt at alle sager som var oppført på kronens eller kirkens grunn, skulle nedlegges. Ved kongebrev av 15. august 1616 ble retten til å anlegge og bruke sagbruk knyttet til eiendom av egen odelsgrunn, og samtidig ble det laget en fortegnelse over alle anlegg i det sønnenfjelske Norge. Det var imidlertid lett å få bevilling til nyanlegg.

Trelasthandelen samlet seg heretter mer og mer i byene, og byborgerne fikk ved kjøbstadsprivilegiene av 30. juli 1662 enerett til utskipning av trelast. Dette bidro til oppkomsten av flere byer som Drammen, Skien, Fredrikstad, Moss. En resolusjon av 6. september 1688 reduserte antallet sagbruk fra ca. 1200 til 664 og fastsatte hvor stor andel, av en samlet produksjon på 5 millioner bord, som hvert av disse, «kvantumsagene», skulle ha lov til å skjære. Innskrenkningene gikk i løpet av 1700-tallet av hensyn til bevarelsen av skogene stadig videre, slik at trelasthandelen ble samlet på stadig færre hender. Det utviklet seg et arvelig monopol, som i høy grad ble til skade for skogbøndene. Til slutt måtte loven ta disse under sin beskyttelse og lempe på de stramme båndene (forordning av 22. april 1795). Loven av 8. juni 1818 begrenset de gamle forbudene slik at bare innkjøpt tømmer måtte skjæres ved privilegerte sager; tømmer fra egen skog kunne man heretter skjære fritt. Ved lov av 26. august 1854 ble også denne resolusjonen opphevet fra 1. januar 1860.

Se også[rediger | rediger kilde]