Pierre Joseph Georges Pigneau
| Pierre Joseph Georges Pigneau | |||
|---|---|---|---|
 Pierre Joseph Georges Pigneau, malt av den franske kongens hoffmaler Maupérin i 1787 | |||
| Født | 2. nov. 1741[1][2] Origny-en-Thiérache | ||
| Død | 9. okt. 1799[1][2] (57 år) Port of Thi Nai | ||
| Beskjeftigelse | Misjonær, katolsk prest (1765–), katolsk biskop (1774–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Tomb of Pigneau de Behaine Ho Chi Minh-byen | ||
| Medlem av | Det parisiske ytremisjonsselskap | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pierre Joseph Georges Pigneau (født 2. november 1741 i Origny-en-Thiérache i Picardie i Frankrike, død 9. oktober 1799 i Qui Nhon i Vietnam), også kjent som Pigneau de Béhaine eller Pierre Pigneaux, eller på vietnamesisk Bá Đa Lộc, var en fransk katolsk misjonær, biskop og politiker, best kjent for sin rolle i å assistere Nguyen Anh (senere keiser Gia Long) med å etablere Nguyen-dynastiet i Vietnam etter Tay Sơn-dynastiet.
Han tilhørte Det parisiske ytremisjonsselskap.
Pigneau de Béhaine bidro til forbedringene av den moderne skrivemåte av vietnamesisk med sin annamittisk-latinske ordbok av 1783, som i manuskripts form ble overlatt til msgr. Jean-Louis Taberd som i 1838 publiserte sin vietnamesisk-latinsk/latinsk-vietnamesiske ordbok, i Serampore i India.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Forberedelser
[rediger | rediger kilde]Pierre Pigneau vokste opp i Origny-en-Thiérache i det som nå er departementet Aisne nord i Frankrike, der hans mors familie bodde. Hans fars familie eide et lite gods ved navn Béhaine, i den nærliggende kommunen Marle. Senere skulle Pigneau tilføye «de Béhaine» som particule til sitt navn, men det var ikke slik at familien var adelig.
Pigneau de Behaine ble skolert som misjonær ved Séminaire des Missions Étrangères i Paris og så sendt ut av Det parisiske ytremisjonsselskap. Han seilte ut fra Frankrike fra havnebyen Lorient i desember 1765, med Øst-Asia som mål. Han kom til den franske kolonibesittelsen Pondicherry i India den 21. juni 1766.[3]
Pigneau var kommet til Asia rett før burmeserne erobret byen Ayutthaya i Siam. Dermed kunne ikke veien gå videre dit, som opprinnelig planlagt. I stedet ble han sendt til den portugisiske byen Macao i Sørkina.
Etter et par måneders venting på skipsleilighet i Macao, kom Pigneau seg med et kinesisk skip og seilte til den lille kystbyen Ha Tien i Cochinkina nær grensen til Kambodsja. Denne byen var i sin tid oppstått som et tilfluktssted for ming-lojale kinesere som ikke kunne tenke seg å bo i Qing-dynastiets Kina, og nå hadde de katolske misjonærene der flyktninger som hadde blitt fortrengt av burmeserne latt komme dit også. Pater Pigneau ankom der i mars 1767.[4]
Misjonsgjerning
[rediger | rediger kilde]Rektor i Vietnam og Pondicherry 1767-1774
[rediger | rediger kilde]I Ha Tien ble pater Pigneau rektor for De hellige englers seminar, det seminaret som Det parisiske ytremisjonsselskap hadde etablert i Asia, opprinnelig i kongedømmet Ayutthaya i Siam, men som måtte flyttes da burmeserne invaderte i 1765. Pater Pigneau ble dermed ansvarlig for utdannelsen av en flokk på ca. 40 prestekandidater; hankinesere, siamesere og vietnamesere.
I 1768 ble misjonærene fengslet i tre måneder. De var uforvarende blitt innblandet i en lokal konflikt. En siamesisk prins på flukt hadde tatt seg til seminaret og gjemt seg der. siamesiske myndigheter beklaget seg til den lokale hersker, Mac Thien Tu, og han tok affære. Pigneau ble lagt i cangue, en slags gapestokk, en ca. fire kilos tre- og jernramme festet rundt hans lemmer.[5]
Etterpå fikk hans slektninger i Frankrike høre om det hele. De oppfordret ham om å komme hjem fra Asia, men pater Pigneau ville ikke. Hans misjonærgjerning, sa han, var viktigere enn utsiktene til et konfortabelt liv.
I 1769 ble skolen angrepet av kinesiske og kambodsjanske sjørøvere, som drepte flere av studentene og brente ned hele anlegget.[6] De overlevende måtte flykte; det var i desember samme år. Pater Pigneau og de andre tok seg på en lang sjøreise ned gjennom Malakkastredet og østover til Pondicherry. Der gjenopprettet de prestekollegiet, i Virampatnam, noen få kilometer fra selve Pondicherry.
Mens han var i Pondicherry fortsatte pater Pigneau å forbedre seg i kinesisk og vietnamesisk, og ble etterhvert svært god på begge språk.[8] I 1773 sammenstilte han, med hjelp fra åtte vietnamesere, i manuskripts form en vietnamesisk-latinsk ordbok,[8] og med dette verket kan man si at han fulgte i pater Alexandre de Rhodes's fotspor ved utviklingen av det latinsk-baserte skriftspråk for vietnamesisk. Dette verket, Dictionarium Anamitico-Latinum, skulle bli publisert i 1838 av msgr. Jean-Louis Taberd.[8]
Apostolisk vikar 1774
[rediger | rediger kilde]Pigneau de Behaine var blitt utnevnt til biskop og til apostolisk vikar av Cochinkina den 24. februar 1771, men ble ikke mulig å få til en bispevielse av ham på flere år: Den ble foretatt av Bernardo de São Caetano, O.S.A. av São Tomé av Meliapore den 24. februar 1774. Bispevielsen fant sted i São Tomé nær Madras. Etterpå dro han til Macao for å rekruttere flere hjelpere til sitt virke før han returnerte for å gjenoppta sin misjonsgjerning i Vietnam. Før han dro fra Macao, rakk han å utgi og trykke en katekisme på vietnamesisk. Den fikk en innledning på kinesisk, hovedteksten var på vietnamesisk trykket med den latinskbaserte vietnamesiske skrift kjent som quoc ngu, og med en oversettelse til latin. Han sendte også et eksemplar til Roma.
Tilbake til Vietnam 1775
[rediger | rediger kilde]Han forlot Macao den 1. mars 1775, og nådde Ha Tien senere samme måned, og begynte straks å gjenoppta misjonsarbeidet.[9]
I 1775-76 forsøkte Pigneau å misjonere stiengfolket, en minoritetsgruppe som levde i innlandet nord for Saigon, men det gikk ikke så bra med misjonærene han sendte ut. De ble syke, eller returnerte etter kort tid.[10]
Møte med Nguyen Anh 1777
[rediger | rediger kilde]I 1777 angrep Tay Son-brødrene Saigon og ryddet av veien nesten hele det lokale Nguyen-dynastiet. Men den femtenårige sønnen Nguyen Anh klarte å flykte til landets sørligste deler. Han søkte tilflukt i Pigneaus seminar fra september til oktober, da de begge måtte flykte til øya Pulo Panjang i Siambukten. Fra biskop Pigneaus side var det nå politiske overlegninger som ble de bestemmende; på denne måten knyttet han sin og misjonens skjebne til Nguyen-dynastiets politiske fremtidsutsikter. Man kan si at fra nå av handlet han mer som en politiker enn som en ren misjonær.
Mer politikk enn misjon
[rediger | rediger kilde]Militært engasjement for Nguyen Anh 1780-1786
[rediger | rediger kilde]I november 1777 klarte Nguyen Anh å gjenerobre Saigon, og i 1778 forfulgte han de retirerende Tay Son så langt som til Binh Thuan.[11]
I Kambodsja brøt det ut et pro-cochinkinesisk opprør mot landets pro-siamesiske kong Ang Non. I 1780 intervenerte cochinkinesiske styrker, og biskop Pigneau hjalp dem med å skaffe seg våpen fra portugiserne. Biskopen ble snart anklaget av portugiserne for å produsere våpen for cochinkineserne på egen hånd, særlig granater, som var et nytt våpen i Sørøst-Asia.[11] Pigneau de Behaine organiserte også at tre portugisiske krigsskip ble stilt til Nguyen Anhs tjeneste.[12] Den franske eventyrer Manuel assisterte biskopen i hans virksomhet.[12]
I 1782 ledet Tay Son en ny offensiv mot det sørlige Vietnam. Manuel døde i kam,p på et av sine krigsskip på Saigonelven i kamp mot Tay Son-styrkene.[12] Dette nederlaget var viktig, og føyde seg inn i en rekke av flere tilbakeslag. Nguyen Anh måtte trekke seg tilbake til øya Phu Quoc. I oktober 1782 snudde lykken, og Nguyen Anh og Pigneau vendte tilbake til Saigon.[13]
I mars 1783 ble Nguyen igjen beseiret, og igjen satte Nguyen Anh og Pigneau seil for Phu Quoc. Men der var de ikke trygge, og de måtte flykte fra øy til øy for forfølgerne inntil de til slutt nådde frem til Siam. Pigneau de Behaine besøkte det siamesiske hoff i Bangkok sent i 1783.[14] Nguyen Anh kom også dit i februar 1784, og der rekrutterte han en hær som han ville føre tilbake til Vietnam.[15] Imidlertid ned den siamesiske flåte et stort nederlag mot Tay Son på Mekongfloden i januar 1785.[15]
Igjen søkte Nguyen Anh tilflukt hos det siamesiske hoff, og igjen bad han om deres assistanse.[16] Han gjorde også sitt ytterste fore å sikre seg assistanse fra europeiske makter[17], og bad derfor Pigneau om å prøve å sikre ham fransk støtte. Han lovet å la Pigneau ta med seg hans sønn prins Canh. Pigneau prøvde så i sin tur å skaffe assistanse fra det spanske Manila, men den gruppen dominikanere han sendte av sted ble tatt til fange av Tay Son.[17] Fra Pondicherry (han var på vei til Frankrike) sendte han også en bønn om hjelp til det portugisiske senat i Macao. Dette initiativet førte etterhvert til at det ble undertegnet en alliansetraktat mellom Nguyen Anh og portugiserne den 18. desember 1786 i Bangkok.[18]
Sendeferd til Frankrike 1785-1787
[rediger | rediger kilde]Sendeferden biskop Pigneau ledet var kommet til Pondicherry i februar 1785.[19] Den franske administrasjon i Pondicherry, ledet av interim-guvernør Coutenceau des Algrains, etterfølger av Marquis de Bussy-Castelnau, og støttet av kaptein Bruni d'Entrecasteaux, var sterkt imot å intervenere i Sør-Vietnam. De kunne ikke begripe hvordan det kunne være i fransk nasjonal interesse. I juli 1786 fikk Pigneau lov til å reise videre til Frankrike fore å ta opp saken direkte med det franske hoff. Da dette ble kjent i Roma ble forehavendet skarpt fordømt av de spanske fransiskanere. Pigneau satset da på portugisisk hjelp.
Følget forlot Pondicherry med kurs mot Frankrike i juli 1786.[20] og i februar 1787 var de fremme.[21]
Sammen med barneprinsen Canh kom Pigneau samme måned til Ludvig XVIs hoff i Versailles,[22] Pigneau hadde vanskelig for å vinne støtte for noen fransk ekspedisjon for å sette Nguyen Anh på tronen. Dette skyldtes ikke minst at Frankrikes finanser ikke var så sterke den gang, bare kort før den franske revolusjon. Pigneau fikk hjelp fra Pierre Poivre, som fra før av hadde arbeidet for franske interesser i Vietnam.
Etterhvert klarte han å interessere og besnære noen militære nøkkelpersoner med sine nøyaktige planer for hvordan man måtte føre krig i Indokina og om hva slags krigsmateriell og forsyninger de måtte føre med seg. Han forklarte hvordan Frankrike ville bli i stand til å «de kinesiske hav og [den sørøstasiatiske] øygruppen». Pigneaus gruppe hadde møter med komg Ludvig XVI, marineminister de Castries og utenriksminister Montmorin den 5. eller 6. mai 1787.[23] Prins Canh gjorde så sterkt et inntrykk i hoffet at den berømte frisøren Léonard kreerte en hårfrisyre i hans ære: «au prince de Cochinchine».[24] Han ble portrettert av hoffmaleren Maupérin (maleriet er nå i Séminaire des Missions Étrangères i Paris). Prins Canh lekte også med Ludvig XVIs sønn, Louis-Joseph, som var omtrent jevnaldrende.[25][26]
I november ble Pigneaus pågåenhet kronet med hell. Den 21. november 1787 ble Versaillestraktaten mellom Frankrike og Cochinkina i Nguyen Anhs navn. Fire fregatter, 1650 fullt utstyrte franske soldater og 250 indiske sepoyer ble lovet, i bytte mot Pulo Condore og havnerettigheter i Tourane (Da Nang). De Fresne ble utsett som ekspedisjonens leder.[28]
Den franske regjering var etter revolusjonen i alvorlig pengeknipe,[29] og situasjonen ble forverret med utbruddet av borgerkrig i Holland.[30] Den franske entusiasme for Pigneaus planer dalte.[31] Noe få dager etter at traktaten var undertegnet sendte utenriksministeren den 2. desember 1787 instruksjoner til guvernøren av Pondicherry, Thomas Conway, der det het at han overlot utførelsen av traktatsløftene til guvernørens egen dømmekraft, og skrev i klartekst at han var fristilt til «ikke å gjennomføre ekspedisjonen, eller til å utsette den, etter som han selv mente»[32] Ludvig XVI sa imidlertid til Pigneau at Conway var blitt utnevnt til guvernør av Pondicherry bare for å få ham vekk fra Europa.
Retur til Vietnam 1787-1789
[rediger | rediger kilde]
Gruppen forlot Frankrike i desember 1787 om bord skipet Dryade,[33], kommandert av M. de Kersaint og ledsaget av Pandour, kommandert av M. de Préville. De gikk i land i Pondicherry og måtte være der fra mai 1788 til juli 1789.[34] Dryade fikk ordre fra Conway om å fortsette til Poulo Condor fort å møte Nguyen Anh og gi ham 1.000 musketter kjøpt i Frankrike. Fader Paul Nghi, en vietnamesisk tilhenger av msgr. Pigneau, ble med.
Men Pigneau fant etterhvert ut at guvernøren av Pondicherry ikke var villig til å oppfylle resten av avtalen. Det kongelige råd støttet Conway i oktober 1788, men det dobbeltspillet fikk ikke Pigneau vite om før i april. Pigneau så seg nødsaget til å bruke av midler han hadde innsamlet i Frankrike for å rekruttere franske frivillige: Jeg skal gjøre revolusjon i Cochinkina på egen hånd. Han avviste et engelsk tilbud om støtte, og samlet inn mer pengestøtte fra franske handelsmenn i området. Til slutt lot Conway ham bruke to skip; Méduse, kommandert av François Étienne de Rosily-Mesros,[35] og en annen fregatt.[36] Pigneau klarte å utstyre ytterligere to skip med våpen og ammunisjon; han kalte skipene Long («Dragen», kommandert av Jean-Baptiste Chaigneau), og Phụng («Føniksen», kommandert av Philippe Vannier), og bemannet dem med frivillige og desertører.[35] Jean-Marie Dayot deserterte fra Pandour og fikk ansvaret for forsyninger, våpen og ammunisjon på hans nye skip, St. Esprit. Rosily, som hadde ført Méduse, deserterte med 120 av sine menn, og fikk ansvaret for rekruttering.[35]
Pigneaus ekspedisjonssatyrke stevnet mot Vietnam den 18. juni 1789 og ankom i Vung Tau den 24. juli 1789.[35]
Krig mot Tay Son-dynastiet 1789-1799
[rediger | rediger kilde]Den utenlandske kontingent hjalp med å konsolidere Sør-Vietnam og modernisere landets hær, marine og befestninger. Olivier de Puymanel, en tidligere offiser på Dryade som hadde desertert på Poulo Condor, bygget i 1790 Saigons citadell og i 1793 citadellet i Dien Khanh, begge etter Vaubans prinsipper. Han drillet også vietnameserne i moderne bruk av artilleri, og implementerte europeiske infanterimetoder i Nguyen Phuc Anhs vietnamesiske hær.[37] I 1792 kommanderte Olivier de Puymanel en styrke på 600 mann som var blitt trent etter europeiske teknikker.[38] Puymanel skal også ha trent de 50 000 mann i Nguyens hær.[39] Franske bomber ble benyttet ved beleiringen av Qui-Nhon i 1793.[40]
Franske marineoffiserer som Jean-Marie Dayot og Jean-Baptiste Chaigneau drillet flåtestyrkene. I 1792 var det blitt dannet en stor flåte med ti europeiske krigsskip og 15 fregatter.[41] I 1792 angrep Dayot den strategisk viktige havnebyen Qui Nhon, banet veien for de cochinkinesiske skip som så nedkjempet Tay Son-flåten.[42] I 1793 ledet Dayot et raid som ødela 60 Tay Son-gallioner.[42]
Fra 1794 deltok Pigneau på alle felttogene sammen med den unge prins Canh. Han organiserte forsvaret av Dien Khanh som ble beleiret av numerisk sterkt overlegne Tay Son-styrker i 1794.[43]
Død
[rediger | rediger kilde]
Det tok lange og harde kamper før Qui Nhon falt i 1799. Pigneau døde der av dysenteri den 9. oktober samme år. De siste årene av sitt liv hadde han vært rådgiver og de facto utenriksminister for Nguyen Anh.
Han ble begravet i Saigon med fulle militære æresbevisninger. Nguyen Anhs gravhilsning beskrev ham som «den mest strålende utlending som noen sinne hadde trådt frem for Cochinkinas hoff».
Pigneau de Behaine ble gravlagt den 16. desember 1799 i nærvær av kronprinsen, alle hoffets mandarin, en kongelig livgarde på 12.000 mann, og skare på 40.000 sørgende.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pierre-Joseph-Georges Pigneau de Behaine, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Joseph-Georges-Pigneau-de-Behaine, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10742265t, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mantienne, s.37
- ^ Mantienne, p.40–48
- ^ Mantienne, s.40–41
- ^ Mantienne, p.53
- ^ Mantienne, s.67
- ^ a b c Mantienne, p.67
- ^ Mantienne, s. 73
- ^ Mantienne, s. 74–75
- ^ a b Mantienne, s. 78
- ^ a b c Mantienne, s. 81
- ^ Mantienne, p.82
- ^ Mantienne, s. 83
- ^ a b Mantienne, s. 84
- ^ Mantienne, s. 84–85
- ^ a b Mantienne, s. 85
- ^ Mantienne, s. 87
- ^ Mantienne, s. 84, s.200
- ^ Mantienne, s. 92
- ^ Mantienne, s. 93
- ^ Henry Kamm: Dragon Ascending, s. 86-87
- ^ Mantienne, p.96
- ^ Nhung Tuyet Tran og Anthony Reid: Viet Nam, s. 293
- ^ «He dazzled the Louis XVI court at Versailles with Nguyen Canh, ... dressed in red and gold brocade, to play with the Dauphin, the heir apparent.» i Sheridan Prasso: The Asian Mystique: Dragon Ladies, Geisha Girls, and Our Fantasies, s. 40
- ^ «The Dauphin, about his age, played with him», i Thomas Edson Ennis: French Policy and Developments in Indochina, s. 27
- ^ Mantienne, s. 97/204
- ^ Mantienne, s. 97
- ^ Mantienne, s. 106
- ^ Mantienne, s. 104
- ^ Mantienne, s. 103-108
- ^ Mantienne, s. 98. Sitat: ... il était «maître de ne point entreprendre l'opération ou de la retarder, d'après son opinion personnelle»
- ^ Mantienne, s. 109-110
- ^ Mantienne, s. 110
- ^ a b c d Oscar Chapuis: A History of Vietnam, s. 178
- ^ «Conway finally provided the frigate Meduse and another vessel to repatriate the mission», i John Frank Cady: The Roots of French Imperialism in Eastern Asia, 1967, s. 14 [1]
- ^ Mark W. McLeod: The Vietnamese Response to French Intervention, 1862-1874, s. 11 [2]
- ^ Mantienne, s. 153
- ^ Melvin Eugene Page og Penny M. Sonnenburg: Colonialism, s. 723
- ^ Mantienne, s. 132
- ^ Mantienne, s. 129
- ^ a b Mantienne, s. 130
- ^ Mantienne, s. 135
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John F. Cady: South East Asia: Its historical development, McGraw Hill, 1964
- Joseph Buttinger: The smaller dragon: A political history of Vietnam, Praeger, 1958
- James P. Daughton: «Recasting Pigneau de Behaine: Missionaries and the Politics of French Colonial History, 1894-1914», s. 290-322 i Nhung Tuyet Tran og Anthony J.S. Reid: Viêt Nam Borderless Histories, The University of Wisonsin Press, 2006
- D. G. E. Hall: A history of South-east Asia, Macmillan, 1981
- Stanley Karnow: Vietnam – A History, New York, 1983
- Frédéric Mantienne: Monseigneur Pigneau de Béhaine, 128 Rue du Bac, Paris: Editions Eglises d'Asie, 1999. ISBN 2914402201.
- Les Missions Etrangères. Trois siecles et demi d'histoire et d'aventure en Asie, Editions Perrin, 2008, ISBN 9782262025717