Pierre-Olivier Lapie
| Pierre-Olivier Lapie | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. apr. 1901[1][2][3][4] Rennes | ||
| Død | 10. mars 1994[1][5][4] (92 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, biograf, jurist, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet Sciences Po | ||
| Parti | Section française de l'Internationale ouvrière | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des sciences morales et politiques Europarådets parlamentarikerforsamling | ||
| Utmerkelser | Krigskorset Military Cross Kommandørridder av Order of the British Empire | ||
Pierre-Olivier Lapie (født 2. april 1901 i Rennes, død 10. mars 1994 i Paris) var en fransk jurist, offiser, politiker og forfatter. Han kjempet i Norge i 1940 og ble for sin innsats i slaget om Narvik hedret med det norske Krigskorset med sverd. Han var senere under andre verdenskrig en av Charles de Gaulles medarbeidere og ble guvernør i Tsjad. Han var etter krigen medlem av nasjonalforsamlingen, understatssekretær i utenriksdepartementet og var utdanningsminister fra 1950 til 1951. Lapie forfattet en rekke bøker om historiske og politiske forhold.
Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]
Lapie vokste opp i en akademisk familie der faren, filosofen Paul Lapie, var rektor ved Académie de Paris.[6] Han studerte juss ved École libre des sciences politiques («Sciences Po»). Avhandlingen hans fra 1925 var en analyse av blandede foretak der staten, så vel som private, har eierinteresser. Fra 1925 arbeidet han som advokat med internasjonal rett som spesialfelt.[6]
Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]
Lapie var politisk engasjert på venstresiden og ble med i partiet Union socialiste républicaine (USR). I 1936 ble han innvalgt i nasjonalforsamlingen for valgkretsen Meurthe-et-Moselle.[7] Han støttet Front Populaire, den franske folkefronten, og gjorde seg bemerket som pådriver for å ved bokbusser bringe bibliotekstjenester ut til deler av befolkningen, som tidligere ikke hadde hatt tilgang til dette.[7]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ble Lapie mobilisert.[6] I april 1940 ble Lapie som kaptein i Fremmedlegionen sendt med det fransk ekspedisjonskorpset til Norge for å motstå de tyske invasjonsstyrkene. Lapie deltok i slaget om Narvik, der han gjorde seg bemerket med sin innsats. Han ble i statsråd 20. mars 1942 tildelt det norske Krigskorset med sverd for sin innsats.[8]
Om krigshandlingene i Norge publiserte Lapie i 1941 boken La Légion étrangère à Narvik, som også kom på engelsk med tittelen With the Foreign Legion at Narvik.
Da de allierte styrkene tidlig i juni 1940 ble trukket tilbake fra Norge kom Lapie til Storbritannia. Som en av få parlamentarikere og den eneste sosialist[6] blant disse sluttet han seg til Charles de Gaulles frie franske styrker og fikk sentrale stillinger der. Han fikk først ansvar for De frie franske styrkers utenriksrelasjoner og spilte en sentral rolle forhandlingene som i august 1940 ledet fram til enighet mellom de Gaulle og Storbritannia om De frie franske styrkers stilling.[7]
I november 1940 ble Lapie utnevnt til guvernør i Tsjad.[6] Der fikk han i oppdrag å arbeide for at koloniene sluttet seg til De frie franske styrkes side.[7] Han beholdt posten som guvernør til slutten av juli 1942.
Etter guvernørperioden ble Lapie beordret til ny tjeneste i Fremmedlegionens 13. halvbrigade og kjempet med denne i Nord-Afrika. Lapie deltok i felttoget i Libya og Tunisia.
Da De frie franske i 1943 etablerte en provisorisk rådgivende forsamling i Alger, ble Lapie medlem av denne.[6] Lapie var allerede på dette tidspunkt tilhenger av en friere stilling for de franske koloniene, og foreslo å gjøre det franske riket om til en føderasjon, men fikk ikke støtte for dette.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Etter verdenskrigen, da en ny forfatning ble utarbeidet, ble Lapie innvalgt i den første grunnlovgivende forsamling.[6] Han stilte til valg for Section française de l'internationale ouvrière (SFIO) og representerte Meurthe-et-Moselle i nasjonalforsamlingen fra 1946 til 1958. Fra 1956 til 1958 var han visepresident i nasjonalforsamlingen. Fra 1946 til 1947 var Lapie understatssekretær i utenriksdepartementet i Léon Blums regjering.[6] Etter at han gikk av ble han et innflytelsesrikt medlem av utenrikskomiteen i nasjonalforsamlingen. Lapie støttet Marshallhjelpen, men mente den ikke måtte lede til innblanding i Frankrikes indre anliggender og at landet måtte stå fritt til å drive handel med ethvert land.[6] Han var tilhenger av Saars økonomiske tilknytning til Frankrike, men ønsket ikke politisk integrasjon da dette etter hans mening ville stride mot sosialismens prinsipper.[6] Lapie støttet tanken om et føderalt Europa organisert etter sosialistiske prinsipper.[6] Han ønsket at dette skulle omfattet et nøytralt Tyskland og være åpent mot landene i Sentral- og Øst-Europa, noe han mente ville forhindre hegemoni fra USA og Sovjetunionen.[6] Samtidig markerte Lapie seg som en klar antikommunist og ga støtte til dannelsen av NATO for å motstå trusselen fra Sovjetunionen.[6] Fra juli 1950 til august 1951 var Lapie undervisningsminister[6] i to påfølgende regjeringer under statsministrene René Pleven og Henri Queuille.
Lapies forhold til sosialistpartiet var til tider preget av vanskeligheter. Lapie nærmet seg etter hvert gaullistenes venstreside og støttet de Gaulle ved hans gjeninntreden i fransk politikk i 1958. Han støttet også de Gaulles presidentkandidatur i 1965.[6]
Selv om Lapie var tilhenger av europeisk integrasjon, var han motstander av planene om å opprette Det europeiske forsvarsfellesskap og ble i 1954 sammen med meningsfeller ekskludert fra sosialistpartiet på grunn av dette.[6][7] Han ble tatt inn igjen, men ble igjen ekskludert i 1959 etter at han gikk inn som leder for et offentlig utvalg ble nedsatt for å frambringe enighet mellom tilhengerne av et sekulært, offentlig skolevesen og de som ønsket rom for privatskoler.[6]
På 1950-tallet representerte Lapie Frankrike i UNESCO, Europarådets arbeid og i Det europeiske kull- og stålfellesskap, der han i 1958 også ble innvalgt i den rådgivende forsamling. Lapies engasjement i kull- og stålfellesskap varte til 1967.[6]
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Lapie var aktiv som forfatter og utga både sakprosa og en skjønnlitterær bok. Erfaringene fra kampene i Norge i 1940 resulterte i bokutgivelse på både engelsk og fransk.[9] Han utga erindringer om tiden i Tsjad under verdenskrigen, også denne utgitt både på fransk og engelsk. Senere utga han også erindringer om sitt politiske liv etter verdenskrigen og skrev bøker om europeisk politikk. Han forfattet en biografi om sin far, Paul Lapie, samt om den franske radikale politikeren og statsministeren Édouard Herriot og om den britiske statsmannen Oliver Cromwell. I 1979 utga han en roman.
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
I tillegg til det norske Krigskorset med sverd[8] ble Lapie utvent til ridderkommandør (KBE) av Order of the British Empire.[trenger referanse] Han ble også tildelt den britiske utmerkelsen Military Cross.[10]
Lapie ble i 1973 innvalgt som medlem av de Académie des sciences morales et politiques.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Pierre Olivier Lapie, Munzinger IBA 00000003523, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 113599, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6n15bqh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sycomore, Sycomore-ID 4344, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s «Pierre-Olivier LAPIE (1901 – 1994)», Assemblée nationale. Lest 20. november 2015.
- ^ a b c d e «Obituary: Pierre-Olivier Lapie», The Independent, 23. oktober 2011. Lest 20. november 2015.
- ^ a b Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 44-45, med gjengivelse av innstilling til Krigskorset. Digital utgave fra Nasjonalbiblioteket.
- ^ Worldcat, besøkt 20. november 2015.
- ^ London Gazette, nr. 35105, 11. mars 1941, s. 1509.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Pierre-Olivier Lapie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Pierre-Olivier Lapie hos Europarådets parlamentarikerforsamling