Peter Adler Alberti
| Peter Adler Alberti | |||
|---|---|---|---|
 Foto: Peter Elfelt/Det Kongelige Bibliotek | |||
| Født | 10. juni 1851 København | ||
| Død | 14. juni 1932[1] (81 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Far | Carl Christian Alberti | ||
| Søsken | Sophie Alberti | ||
| Parti | Venstrereformpartiet | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Assistens Kirkegård | ||
| Danmarks justisminister | |||
| 24. juli 1901–24. juli 1908 | |||
| Regjering | Deuntzer og Christensen I | ||
| Forgjenger | Carl Goos | ||
| Etterfølger | Svend Høgsbro | ||
Peter Adler Alberti (1851–1932) var en dansk jurist og justisminister, som særlig er kjent for å ha begått underslag mens han satt som minister.
Utdannelse og inntreden i politikken
[rediger | rediger kilde]P.A. Alberti var sønn av politikeren Carl Christian Alberti og lillebror til kvinnesaksforkjemperen Sophie Alberti. Han ble student i 1868, cand.jur. i 1873 og slo seg ned som sakfører, 1876 overretts- og 1881 høyesterettssakfører. I 1887 ble han farens suppleant i bestyrelsen for Den sjællandske Bondestands Sparekasse og dermed hans naturlige arvtaker som formann i 1890. I 1888 grunnla han Sjællands (senere Østifternes) Brandforsikring for mindre Landbygninger og ble dens første formann inntil 1891 og fikk likeledes i 1888 grunnlagt Danske Landmænds Smøreksport-Forening, hvis ledelse han senere ivaretok og han vant ved sin del i disse tre institusjonene stor innflytelse i bondestanden.
Han gikk inn i politikken for Venstre og ble valgt til Folketinget for Køgekretsen ved å slå den berømte Viggo Hørup i 1892. Hørup hadde hatt setet i 16 år. Senere visste Alberti også å hevde denne kretsen for seg tross heftig motstand fra radikal og sosialdemokratisk side. For å styrke sin politiske stilling opprettet han i 1892 et dagblad, Dannebrog, som ble et organ for Det Moderate Venstre. I Folketinget sluttet han seg straks til denne gruppen og var med på å forberede det politiske forliket med Højre, men trakk seg i siste øyeblikk tilbake, da vedtaket foresto i april 1894 og han rettet i det følgende skarpe angrep på gruppens leder Frede Bojsen. I 1895 var han med på å danne Venstrereformpartiet og ble en av dets ledere. Han ble medlem av Finansudvalget samt andre viktige utvalg og fikk ved dette stor innflytelse på lovgivningen. Han tok ivrig del i arbeidet for de nye skattelovene og for avløsning av tienden og var i 1900 hovedopphavsmannen til at Andreas Peschcke Køedts tollovforslag strandet da det syntes å lykkes.
Justisminister
[rediger | rediger kilde]Ved Systemskiftet i 1901 ble han justisminister i den nye regjeringen og forble i denne stillingen i 1905 ved Venstreministeriets omdannelse. Han knyttet særlig sitt navn til utviklingen av Islands statsrettslige selvstendighet 1903, til loven om forbryterske og forsømte barn og tillegget til Straffeloven (den såkalte «pryleloven») 1905, samt til avskaffelsen av den offentlige prostitusjon 1906, videre til lovene om bekjempelse av tuberkulosen 1905. Likeledes tok han del i arbeidet for rettspleiens omorganisering med offentlighet, muntlighet og lagretter. Han huskes særlig for innføringen av prylestraff for volds- og seksualforbrytelser i 1905. Menn mellom 15 og 55 år, som hadde begått voldtekt eller vold mot sakesløse eller hadde vært utekkelige mot småpiker, skulle straffes med inntil 27 slag på «sædet» med en stokk. Prylestraffen ble opphevet igjen i 1911.
I sin forvaltning viste han stor lyst til å bryte med overleverte regler og inngrodde sedvaner samt til å følge sitt frie skjønn; dette medførte ikke bare et åpent brudd med sunnhetskollegiet 1906, men også at det falt et sterkt skjær av vilkårlighet over hans styre. Som taler var han uforferdet i forsvar og ubarmhjertig i angrep.
Etter hvert ble han utsatt for sterk kritikk for å misbruke sin myndighet for å skaffe seg personlige fordeler. I 1907–08 ble det reist gjentatte klager over hans forvaltning med nærgående beskyldninger om at han misbrukte sin myndighet til å skaffe seg personlige fordeler, noe han sterkt tilbakeviste selv om de i virkeligheten var velbegrunnet. Imidlertid ble hans stilling som minister svekket på grunn av dette og hans regjeringsfeller ønsket at han skulle gå av. Da han i mai 1908 hadde fått rettspleieloven vedtatt i Rigsdagen og dermed løst den siste store oppgaven som påhvilte ham, tok han avskjed den 24. juli. Dette var 7-årsdagen for hans utnevnelse til justisminister. Til avskjed ble han hedret med tittelen som geheimekonferensråd.
Melder seg som bedrager
[rediger | rediger kilde]Den 8. september 1908 meldte Alberti seg hos Københavns Domhus som bedrager. Alberti kjente seg her skyldig i underslag og dokumentforfalsking overfor Den Sjællandske Bondestands Sparekasse for et beløp på 15 millioner kroner, ca. halvparten av bankens kapital. (Det svarer til rundt 5-600 millioner i 2007-kroner.) Han hadde i nesten tyve år, altså nesten i hele forvaltningsperioden, brukt av de betrodde midlene til å foreta ville børsspekulasjoner, f.eks. i gullmineaksjer.
Rundt den 1. august hadde Privatbanken konstatert store uregelmessigheter i sparekassens regnskap, hvorav det bl.a. fremgikk obligasjoner som banken visste var solgt på foranledning av Alberti. Et fortsatt press fra bl.a. redaktør Ove Rode på dagbladet Politiken var med på å trekke denne kunnskapen frem i lyset. Albertis egen henvendelse til politiet kom kun ganske kort tid innen han ville blitt avslørt.
Et halvt år før avsløringen hadde statsrevisjonen vært på uanmeldt besøk i justisministeriet for å se på regnskapsbøkene i Albertis avlåste pengeskap. Han hisset seg opp over at hans ære ble krenket ved en slik mistillit til en mann i hans stilling. Da den ene revisoren insisterte på å få se bøkene, rakte Alberti ham nøkkelen til pengeskapet og sa som sant var:
Mine herrer, hvis De åbner dette skab nu, er jeg ikke landets justitsminister længere!
P.A. Alberti
Det skremte dem allikevel og bukkende trakk de seg ut av hans kontor.[2]
Saken ble en enorm skandale og fikk vidtrekkende politiske konsekvenser. Saken kan i dag synes som en likegyldig sak for selve regjeringen ettersom Alberti ikke lenger var medlem av den og ikke hadde foretatt seg noe ulovlig gjennom sin tid som minister. Men på grunn av de æresbevisninger som den nye kongen Frederik VIII hadde tildelt Alberti på foranledning av J.C. Christensen, har kongen antakelig følt seg misbrukt og villedet. Dermed var saken ikke ubetydelig for regjeringen og J.C. Christensen. J.C. Christensen måtte derfor tre tilbake og overlate embetet til Niels Neergaard i oktober 1908.
Den 17. desember 1910 ble Alberti idømt åtte års tukthus og satt fra 1912 til 1917 i Horsens statsfengsel. Mens han sonet straffen benyttet han seg av en rettighet han som justisminister selv hadde innført: Retten til at gå med en hette som skjulte fangens ansikt slik at han forble anonym for alle andre. Men ettersom Alberti selv var den eneste som noensinne benyttet seg av denne rettigheten, visste de andre fangene straks de så mannen med hette på – at der kom Alberti.[3]
Etter avsoning av fengselsstraffen arbeidet han som kontorist. Han døde i 1932 etter å ha blitt påkjørt av en sporvogn.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gravsted.dk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Johannes Møllehave: Replikker og pointer (s. 96), forlaget Lindhardt og Ringhof, 1984, ISBN 87-7560-679-8
- ^ Johannes Møllehave: Replikker og pointer (s. 96)
Øvrig litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thorsen, Sven. De danske ministerier 1901-1929, Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, 1972.