Pancho Barnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pancho Barnes
FødtFlorence Leontine Lowe
22. juli 1901[1]Rediger på Wikidata
Pasadena
Død30. mars 1975[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Boron
BeskjeftigelseFlyger Rediger på Wikidata
Utdannet vedThe Bishop's School
NasjonalitetUSA
Pancho Barnes på Commons

Florence Lowe Pancho Barnes (født 22. juli 1901, død 30. mars 1975) var en amerikansk luftfartspioner. Hun startet den første forening for stuntpiloter. I 1930 brøt hun Amelia Earharts fartsrekord. Barnes deltok i Women's Air Derby og var medlem av Ninety-Nines. I de senere år var hun kjent som eier av Happy Bottom Riding Club, en bar og restaurant i Mojaveørkenen i Sør-California, som solgte mat og drikke til testpiloter og flygere som arbeidet i nærheten.[2]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Barnes' døpenavn var Florence Leontine Lowe. Foreldrene var Thaddeus Lowe II (1870-1955) og hans første kone, Florence May Dobbins fra Pasadena, California. Hun ble født inn i en velstående familie, og vokste opp i et stort herskapshus i San Marino, California. I løpet av sine første år gikk på hun områdets fineste privatskoler. Hennes far, en ivrig sportsmann, oppmuntret henne til å sette pris på den flotte naturen og Florence ble en dyktig rytter.[3] Hennes bestefar var Thaddeus S. C. Lowe, en luftfartspioner som hadde etablert landets første militære flyenhet, Army of the Potomac et ballongkorps under den Amerikanske borgerkrigen. Han tok sitt barnebarn til en flyoppvisning da hun var bare 10 år gammel.[4]

I 1919 giftet Florence seg med pastor C. Rankin Barnes i South Pasadena, California og de fikk en sønn, William E. Barnes.[3] Hennes mor døde i 1924.

Luftfartskarriere[rediger | rediger kilde]

Under et fire måneders opphold i Mexico havnet hun i selskap med de revolusjonære, unngikk myndighetenes oppmerksomhet forkledd som en mann, og begynte og bruke kallenavnet «Pancho».[5] Barnes kom tilbake til San Marino i California og arvet sine foreldre. I 1928, da hun kjørte sin fetter Dean Banks til hans flytimer, bestemte hun seg for å lære å fly. Hun overbeviste sin fetters instruktør, Ben Caitlin, en veteran fra Første verdenskrig om å instruere henne .[5] Hun fløy solo etter seks timer.[3]

Barnes fløy ad-hoc barnstorming og konkurrerte i flykonkurranser. Til tross for et krasj i 1929 Women's Air Derby kom hun tilbake i 1930 sponset av Union Oil Company for å vinne løpet og slå Amelia Earharts verdensrekord på 315.7 km/t). Barnes brøt denne rekorden i en Travel Air «Mystery Ship».[3][6] Etter at kontrakten med Union Oil utløp flyttet Barnes til Hollywood for å arbeide som stuntpilot i filmer. I 1931 startet The Assisciated Motion Picture Pilots en forening for filmindustriens stuntpiloter som arbeidet for sikkerhet og standardisert betaling for stuntflyvning. Hun fløy i flere spenningsfilmer fra 1930-tallet, blant annet i Howard Hughes' Luftens dæmoner (1930).[7]

Barnes hadde omfattende forbindelser i Hollywood. Hennes tidlige nære venn George Hurrell (1904-1992), som såvidt livnærte seg som maler og fotograf i Laguna Beach, California, skulle senere  bli den legendariske leder av filmavdelingen i MGM Studios. Barnes har æren for at hun hjalp Hurrell til å starte sin karriere i Hollywood etter at han tok det bildet hun brukte i sitt flysertifikat og introdusere han for sine Hollywood-venner.[N 1][8][9] I en kort periode var Hurrell den mest ettertraktde fotograf i Hollywood.[N 2] Barnes tapte mesteparten av sine penger i den Store Depresjonen. I 1935 hadde hun bare sin leilighet i Hollywood igjen. Hun solgte den, og i mars 1935 kjøpte hun 730 mål land i Mojaveørkenen i nærheten av Rogers Dry Lake og den nå voksende Edwards Air Force Base, også kalt Muroc Field eller March Field, fordi den lå i nabolaget til March Army Air Base .[3]

Happy Bottom Riding Club[rediger | rediger kilde]

På sin eiendom bygde Barnes Happy Bottom Riding Club, også kjent som Ranch Verde Fly-in, en klubb og restaurant som solgte mat og drikke til flyverne på den nærliggende flyplass og sine mange venner fra Hollywood. Pancho ble veldig god venn med mange av de tidlige testpiloter, inkludert Chuck Yeager, General Jimmy Doolittle, og Buzz Aldrin. Panchos ranch ble kjent for sine selskaper og glamorøse livsstil.[10] Etter vellykkede testflyvninger hadde Muroc og Edwards testpiloter ofte gode tider på Happy Buttom Riding Club. Som innehaver kunne Barnes tilby dem en stor gratis biffmiddag[11] for å bryte lydmuren.[12]

Etter en endring av kommandoen i 1952 kom Barnes i konflikt med United States Air Force. Luftforsvaret som planla for fremtidens luftfart besluttet at det var nødvendig å bygge en ny, superlang rullebane for å imøtekomme de nye fly som ble planlagt til å bruke atomkraft. Denne rullebanen ville gå direkte over hennes ranch. Air Force tilbød henne først en pris for hennes ranch som var veldig nær prisen på ubebygd land. Hun ba om en bedre pris som gjenspeilet de faktiske kostnadene ved å kjøpe nytt land og etablere ny virksomhet, men midt under en revurderingen anklaget basens ledelse henne for å drive en restaurant med dårlig rykte. Effekten av selv det minste hint om utilbørlig opptreden førte til at hennes restaurant havnet utenfor den den grensen hvor militært personell kunne oppholde seg, og verdien på eiendommen hennes falt.[13]

Barnes anla deretter sak mot US Air Force, som hun uttrykte det: «Kjeppjag de kjeltringer i regjeringen som vil begå en slik urettferdighet». Hun visste at hvis hun anla en sak, ville hun få mulighet til å vitne under ed om de ulike ledere og ansatte på basen, og sannheten ville komme frem og hennes navn bli renvasket. Mens den intense kamp pågikk i retten i 1953, brant hennes ranch ned under mystiske omstendigheter. Etter brannen sank verdien av hennes ranch og virksomhet til et nivå nærmere det opprinnelige tilbud fra Air Force. Likevel, kampen fortsatte i retten: Barnes var fast bestemt på å få den reelle verdi for sitt land og sin virksomhet, og få sitt navn renvasket. Et av de viktigste argumenter for hennes forsvar var: «Min bestefar, Thadeus S. C. Lowe grunnla United States Air Force». På dette argumentet gikk retten i hennes favør, og hun ble tilbudt 375 000 dollar i erstatning for sin eiendom og virksomhet. Også hennes navn ble renvasket. Den foreslåtte rullebanen ble aldri bygget.[13]

Etter at regjeringen kjøpte henne ut flyttet hun til Cantil, California i håp om å starte en lignende ranch og klubbvirksomhet. Det skjedde aldri. Det var ikke før på slutten av 1960-tallet at Pancho igjen ble et vanlig etablisement på basen, og hun begynte å bli referert til som «Mother of the Edwards AFB». Sårene begynte å gro da Pancho så igjen sine gamle gjester. Offisersmessen ved Edwards ble omdøpt til «Pancho Barnes Room»[14]

Død[rediger | rediger kilde]

Barnes led av brystkreft, sannsynligvis var det årsaken til hennes død. Hun hadde planlagt å være hovedtaler på Antelope Valley Aero Museums årlige Barnstormers Reunion 5. apri 1975. Imidlertid, da en venn ringte 30. mars svarte hun ikke. Hennes sønn Bill fant henne død i hjemmet sitt og den rettsmedisinske undersøkelsen fastslo på at hun hadde dødd flere dager tidligere.[2][3] Bill fikk spesiell tillatelse fra US Air Force til å spre hennes aske over området til Happy Bottom Riding Club. Han fløy over området, men en sidevind kom og feide asken tilbake til det lille Cessna-flyet, for så å bli løftet opp igjen. «Selv Døden ønsket Barnes fortsatt god ridetur»[13]

Arv og minner[rediger | rediger kilde]

Hennes fjerde ektemann, Eugene «Mac» McKendry, fortsatte å bo i Cantil og overlevde Panchi med mange år.

Sønnen Bill Barnes omkom da han fløy en North American P-51 Mustang i nærheten av Fox-Field i Lancaster i oktober 1980. I 1940 hadde Panchi etablert Barnes Aviation of Lancaster som Bill drev i voksen alder. Den er fortsatt i virksomhet i dag.[15]

Hennes liv og personlighet ble portrettert i 1983 i filmen The Right Stuff, etter Tom Wolfes bestselger med samme navn. Kim Stanley spilte Barnes. Hun var også gjenstand for en kraftig fiksjonalisert TV-film i 1988 skrevet av John Michael Hayes og regissert av Richard Heffron kalt Pancho Barnes hvor hun ble portrettert av Valerie Bertinelli. Den første biografi om Pancho ble utgitt i 1986, The Lady Who Tamed Pegasus: The Story of Pancho Barnes, skrevet av Grover Ted Tate. Den baserte seg på selvbiografisk materiale av Pancho Barnes. I 1996 dukket en annen biografi opp, Pancho: The Biography of Florence Lowe Barnes, skrevet av Barbara Schultz. En tredje biografi dukket opp i 2000, skrevet av Lauren Kessler, The Happy Bottom Riding Club. The Life and Times of Pancho Barnes.

PBS har sponset to dokumentarfilmer, The Legend of Pancho Barnes og The Happy Bottom Riding Club, ferdigstilt i 2009. I den gir Kathy Bates stemmen til Pancho Barnes. Dokumentaren ble spilt inn utenfor Pancho Barnes' eiendom. Boet ga filmingen full tilgang til hennes personlige papirer og bilder. Filmen som skildrer Panchos livshistorie ble produsert og skrevet av Nick T. Spark og regissert av Amanda Pope i tilknytning til KOCE-TV, en PBS-stasjon i Orange County, California. Dokumentaren vant en Emmy for beste kunst- og historiedokumentar.[16]

Panchos Mystery Ship stod lang tid lagret i en hangar på Mojave Airport. Den ble solgt til en privat samler for mange år siden, og er for tiden i Storbritannia, hvor det er blitt restaurert.[N 3]

Medlemmer av Ninety-Niner og deres familier deltar på Pancho Barnes Dag, 7. november 2009.

The Happy Bottom Riding Club er møtestedet for de årlige USAF Test Pilot School/Edwards Air Force Base Pancho Barnes Day. (Feiringen ble etablert i 1980). En barbeque arrangeres og det serveres drinker, med dans og musikk for å minnes denne luftfartspioneren og vennen. Familiesammenkomsten varer til kl 21:00. Etter det er det party for voksne for å minnes de gode gamle dager i Happy Bottom...[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6b35khm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b "Florence Lowe (Pancho) Barnes, 69, the eccentric rancher and pilot who broke Amelia Earhart's air speed record in 1930, was found dead Saturday at her home in Boron .
  3. ^ a b c d e f "Florence Lowe "Pancho" Barnes." Arkivert 5. september 2005 hos Wayback Machine.
  4. ^ Gibson 2013, p. 137.
  5. ^ a b Gibson 2013, p. 138.
  6. ^ Pelletier 2012, pp. 177, 178, 183–185.
  7. ^ Gibson 2013, pp. 136–137.
  8. ^ Postrel, Virginia.
  9. ^ "Who is Pancho Barnes?" Arkivert 3. april 2005 hos Wayback Machine.
  10. ^ "Happy Bottom Riding Club." Arkivert 26. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ «"Lassie Visits Pancho."». Arkivert fra originalen 3. august 2013. Besøkt 9. oktober 2016. 
  12. ^ "Pancho." chuckyeagar.com.
  13. ^ a b c Foulkes, Debbie.
  14. ^ Foulkes, Debbie.
  15. ^ Spark, Nick.
  16. ^ "The Legend of Pancho Barnes and the Happy Bottom Riding Club." Arkivert 24. juli 2013 hos Wayback Machine.
  17. ^ "Test Pilots Celebrate Pancho." Arkivert 22. april 2014 hos Wayback Machine. Edwards.af.mil. Retrieved: 2 August 2013.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pancho_Barnes&oldid=23831987»