Happy Bottom Riding Club

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
En pilot syn på Edwards Air Force Base i California, som viser de viktigste base-området, som ligger ved siden av Rogers Dry Lake.

Happy Bottom Riding Club var en klubb, restaurant og et hotell som ble drevet flyveren Pancho Barnes i nærheten Edwards Air Force Base i Antelope Valley i Mojaveørkenen i California.[1] Barnes og klubben ble omtalt både i Tom Wolfes 1979 bok, The Right Stuff  og i en film fra 1983.

Den var også kjent som Rancho Oro Verde Fly-Inn Dude Ranch. Etablissement var et yndet utfartssted for både testpiloter og Hollywoods elite på 1940-tallet, med over 9 000 medlemmer over hele verden da den var på høyden av sin popularitet. Da USAF hadde til hensikt å kjøpe klubben via eminente bakmenn for å utvide sine rullebaner, fulgte en lang og kontroversiell serie rettssaker. Barnes vant tilslutt søksmålet, men etter at klubben ble ødelagt av brann i 1950-årene, kom hennes planer om å re-åpne aldri i nærheten av å bli realisert.

Etableringen av klubben[rediger | rediger kilde]

Barnes kjøpte eiendommen i 1935 hvor klubben senere ble bygget. Plane var å dyrke blålusern, holde griser og storfe og starte et meieri. Siden den lå i nærheten U.S. Army Air Corps' base på Edwards Air Force Base som ble utvidet i etterkrigstiden vokste stedets andre virksomhet, restaurant, bar, og hotell. Fikk sin spede begynnelse. Til slutt omfattet denne ranch også en bedrift med bare kvinnelige ansatte, og det ble et yndet reisemål for testflyvere som kunne slappe av her.[2]

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Sammen med et svømmebasseng og en rodeo stadion hadde Rancho Oro Verde en flystripe som var det første Barnes opprettet i 1935 for å holde kontakten med sine flyvenner og sosiale omgangskrets fra sør for San Gabriel Mountains. Besøkene, både sivile og militære benyttet flystripen og bodde på Rancho Oro Verde, mens Barnes ofte holdt arrangementer for å underholde sine gjester, som inkluderte grilling og skattejakt for 200 dollar i sølv. Rodeo stadion holdt tre-dagers week-end rodeos sponset i fellesskap av det lokale VFW avdeling i Lancaster.[3]

Det opprinnelige svømmebassenget var rektangulært og var et av det første bygget i Antelope Valley, men det ble ødelagt av Tehachapi-jordskjelvet i 1952. Det nye bassenget var rundt og hadde en sirkulær rampe som visstnok tillot Barnes å ri sin hest ned i bassenget. Dette bassenget var modellert etter et som Barnes hadde hatt i Pasadena-området. Bassenget var opplyst om natten — et hjelpemiddel for visuell flynavigasjon Slik som det er avbildet i boken og filmen Right Stuff ble det ble en tradisjon startet da Chuck Yeager brøt lydmuren i Bell X-1 og Barnes ga ham en gratis biffmiddag.[4] Etter det fikk pilotene fikk gratis biffmiddag da de personlig brøt lydmuren første gang. Etter Yeager's prestasjon ble lydmuren ofte brutt fra Edwards AFB i slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet måtte Barnes gi gratis middager flere ganger i løpet av en uke.[5]

Skiftende tider, rettssaker og slutten[rediger | rediger kilde]

Til tross for vennskapelig forhold mellom Barnes og det militære, surnet relasjonene etter en endring av kommandoen i 1952, fire år etter Muroc Army Air Base ble Edwards Air Force Base. En grunn til friksjon mellom Barnes og basesjefen var det økning i flyvninger fra Edwards, sammen med en økning i flyvninger  på klubbens flystripe.[6] Etter at han overtok ledelsen ved basen, begynte general Albert Boyd, som var en beundrer og venn av Barnes å skjelle henne ut fordi hennes besøkende gjester kom for nær militært luftrom. Anklager dukket opp om at klubben var et bordell, noe Barnes mente var fremsatt fordu hunektet å selge sin ranch til regjeringen for utvidelse av rullebanen.[7] Barnes' vertinner hadde strenge regler, men mange rakket ned på påstandene. På grunn av rykter forbød Force sine tjenestemenn å besøke klubben. Det ødela det meste av dets virksomhet. Siden hun og regjeringen var midt i forhandlinger om å fastsette en rettferdig pris for virksomheten og eiendommen, følte Barnes seg sveket av forbudet. Da regjeringen anla rettssak gikk Barnes til motsøksmål for sjikane, trakassering, ulovlig anskaffelse av landet, og konspirasjon. Ranchen ble ødelagt av brann 13. november 1953, kort tid før søksmålet skulle opp til doms. Barnes endte opp med å bosette seg i nærheten, i Cantil og landet ble kjøpt av Air Force.[8] Den foreslåtte utvidelse av rullebanen ble aldri gjennomført.[7]

Barnes' planer om å etablere Happy Bottom Ranch på sitt og hennes manns land i Cantil ble aldri materialisert.[7]

Legacy[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Ninety-Niners og deres familier deltar på Pancho Barnes Dag 7. november 7, 2009.

I tillegg tilboken Right Stuff er klubben også foreviget i Lauren Kessler's biografi om Barnes, The Happy Bunnen Riding Club ble Barnes' liv også filmet i en dokumentarfilm for PBS i 2009 - som,ble sendt på KOCE-TV med tittelen The Legend of Pancho Barnes and the Happy Bottom Riding Club.[9] En annen TV-filmen ble sendt på CBS TV-Network, Pancho Barnes (1988), med Valerie Bertinelli, som var  en fiksjonalisert versjon av Barnes' liv og hendelser knyttet til The Happy  Bottom Riding Club

Air Force personell fra Edwards holder en årlig grill på stedet Happy Buttom Riding Club en gang lå, i erindringen av Barnes og hennes ranch.[10] Besøkende kan fortsatt se restene av bassenget, og restaurantene grunnmur (inkludert skorstein), og låven. Fra luften er  et omriss av flystripen er synlig.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foulkes, Debbie (2011). «Pancho Barnes (1901–1975): Pilot, Proprietor, Partier». ForgottenNewsmakers.com. Arkivert fra originalen 25. desember 2013. Besøkt 3. august 2013. 
  2. ^ Gibson 2013, pp. 137–138.
  3. ^ Happy Bottom Riding ClubArkivert 26. oktober 2013 hos Wayback Machine. (photos, documents and ephemera).
  4. ^ Tom Wolfe (1979). «Google Books -- The Right Stuff». The Right Stuff. s. 45. Besøkt 22. februar 2015. 
  5. ^ «Hi-ya Folks! Welcome to Pancho’s». ChuckYeagar.com. Besøkt 2. august 2013. 
  6. ^ Pelletier 2012, p. 70.
  7. ^ a b c Spark, Nick (November 2003). «The Story of Pancho Barnes ... and Her Happy Bottom Riding Club». Airpower magazine via LegendOfPanchoBarnes.com. Arkivert fra originalen 26. juni 2010. Besøkt 3. august 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. juni 2010. Besøkt 29. desember 2016. 
  8. ^ Rebecca Amber, Staff Writer (14. februar 2014). «Edwards to preserve Rancho Oro Verde». United States Government. Arkivert fra originalen 22. februar 2015. Besøkt 22. februar 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 22. februar 2015. Besøkt 29. desember 2016. 
  9. ^ «The Legend of Pancho Barnes and the Happy Bottom Riding Club». The Legend of Pancho Barnes official website. Arkivert fra originalen 24. juli 2013. Besøkt 3. august 2013. 
  10. ^ O'Brien, William A., Airman 1st Class (10. november 2009). «Team Edwards celebrates Pancho Barnes Day». Edwards Air Force Base. Arkivert fra originalen 23. april 2014. Besøkt 3. august 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 23. april 2014. Besøkt 29. desember 2016. 
  11. ^ Mowry, Laura (1. februar 2012). «Welcome back Pancho -- early test pilots handprints discovered». Edwards Air Force Base. Arkivert fra originalen 22. april 2014. Besøkt 2. august 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 22. april 2014. Besøkt 29. desember 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gibson, Karen Bush. Women Aviators: 26 Stories of Pioneer Flights. Chicago: Chicago Review Press, 2013. ISBN 978-1-61374-540-3.
  • Pelletier, Alain. High-Flying Women: A World History of Female Pilots. Sparkford, UK: Haynes, 2012. ISBN 978-0-85733-257-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Happy_Bottom_Riding_Club&oldid=23620875»