Luftens dæmoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Luftens dæmoner
orig. Hell's Angels
Luftens dæmoner
Filmplakat.
Generell informasjon
Sjanger Krigsdrama
Nasjonalitet USA
Utgitt
Lengde 126 min[R 1]
Språk Engelsk
Produksjon
Regissør
Manus
Produsent Howard Hughes (ukreditert)
Musikk Hugo Riesenfeld (ukreditert)
Sjeffotograf
Klipp
  • Douglass Biggs
  • Frank Lawrence
  • Perry Hollingsworth (ukreditert)
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap United Artists
Budsjett 3 950 000 dollar
Eksterne lenker

Luftens dæmoner (originaltittel: Hell's Angels) er et amerikansk krigsdrama fra 1930, regissert og produsert av Howard Hughes. I hovedrollene spiller Ben Lyon, James Hall og Jean Harlow. Filmen følger to svært ulike brødre som er flygere under første verdenskrig. Dramatikk oppstår når de begge blir tiltrukket av den samme kvinnen.

Luftens dæmoner ble opprinnelig spilt inn som en stumfilm, men deler av filmen ble spilt inn på nytt etter lydfilmens inntog. Dette, kombinert med dramatiske flyscener og at deler av filmen ble spilt inn i farger, gjorde at den endte opp som den dyreste filmen som hittil hadde blitt produsert. Denne rekorden ble slått av Tatt av vinden (1939).

Kritikerne lot seg imponere av flyscenene, men var mer lunken til skuespillerprestasjonene. Filmen ble nominert til Oscar for beste kinematografi.

Handling[rediger | rediger kilde]

Roy (James Hall) og Monte Rutledge (Ben Lyon) er to meget forskjellige brødre som studerer ved University of Oxford ved utbruddet av første verdenskrig. Rolige og pliktoppfyllende Roy er svært forelsket i kjæresten Helen (Jean Harlow). Broren Monte derimot er en uansvarlig kvinnebedårer. Den tyske studenten Karl (John Darrow) er bestekamerat med dem begge.

Da Storbritannia og Tyskland blir med i første verdenskrig befinner de tre kameratene seg på motsatt side i krigen. Karl blir innkalt til det tyske forsvaret, mens de to brødrene verver seg til det britiske flyvåpenet. Roy ønsker å tjene landet sitt, mens Monte verver seg for å få et kyss fra en jente på rekrutteringsstasjonen. I et selskap like etter blir Monte introdusert for Helen og de to havner til sengs uten at Roy får vite om det.

I mellomtiden tjenestegjør Karl ombord en Zeppeliner som har i oppdrag å bombe London. Karl saboterer oppdraget på grunn av hans kjærlighet til England, men før hans overordnede finner ut hva han har gjort blir de angrepet av britiske fly, blant dem Roy og Monte. Selv om britene vinner dette slaget blir brødrenes fly skutt ned, noe som gir Monte sterk angst.

Etterhvert begynner ryktet å gå om at Monte er en feiging, noe hans bror gjerne vil ha slutt på. Roy og Monte melder seg derfor frivillig til et farlig bombetokt over Tyskland, et oppdrag de sannsynligvis ikke kommer til å overleve. Før de skal fly ut ønsker Roy å ta farvel med Helen, men finner henne sammen med en annen mann. Hun ydmyker han offentlig og avslutter forholdet.

Brødrenes bombetokt er suksessfullt, men flyet deres blir skutt ned og de blir tatt til fange av tyskerne. De får valget mellom å bli drept eller gi fra seg informasjon som kan skade deres egne soldater mot at deres liv blir spart. Monte ønsker å snakke, så Roy blir tvunget til å drepe broren for å redde tusenvis av britiske soldater. Han blir selv drept til slutt, da han nekter å gi informasjon.

Like etterpå angriper britiske soldater den tyske fronten.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Clarke og Roy Wilson flyr en S.E.5A (foran) og en Fokker D.VII (bak) i Luftens dæmoner.

Høsten 1926 foreslo Marshall Neilan til Howard Hughes å lage en film om piloter under første verdenskrig.[R 2] Hughes jobbet med manuset sammen med Neilan og Joseph Moncure March.[1] Han reiste også til Europa for å kjøpe inn autentiske fly, bygget sin egen flybase i San Fernando Valley og ansatte en rekke piloter til filmes flyscener.[1] Hughes hadde da den største samlingen med militærfly som var eid av en privatperson.[R 2]

Den 31. oktober 1927 startet innspillingen av stumfilmen, med Ben Lyon, James Hall og Greta Nissen i hovedrollene.[1] Både Neilan og filmens første regissør, Luther Reed trakk seg fra prosjektet i en tidlig fase.[R 2] Hughes tok selv over regien av filmen, og var spesielt interessert i flyscenene. I løpet av de totalt tre årene som produksjonen varte, var det en rekke alvorlige ulykker i forbindelse med innspillingen av disse scenene.[R 2] To piloter og en mekaniker mistet livet.[2] Hughes selv krasjet flyet sitt på vei til filmstudioet.[3]

Den ferdige filmen ble forhåndsvist i mars 1929.[R 2] På dette tidspunktet hadde imidlertid lydfilmen gjort sitt inntog, og Hughes' film, som han allerede hadde brukt to millioner dollar på, var utdatert.[3] Hughes bestemte seg for å legge lyd på flyscenene og spille inn de andre scenene på nytt.[2] Han gav James Whale oppgaven med å regissere disse.[4] March ble kalt tilbake for å gjøre de nødvendige endringene i manuset.[3] Produksjonen av den nye versjonen startet i begynnelsen av september 1929.[R 2]

Nissens norske aksent gjorde henne ikke troverdig i rollen som britisk aristokrat, og man måtte derfor finne en som kunne erstatte henne.[2] Hughes vurderte en rekke blonde, håpefulle skuespillerinner, inkludert Carole Lombard, Thelma Todd, June Collyer, Ann Harding og Dorothy Mackaill, men fant ingen han var fornøyd med.[5] Innspillingen startet derfor uten en kvinnelig hovedrolleinnehaver.[R 2] Løsningen kom da Lyon og Hall husket Jean Harlow, som Hall hadde spilt mot i The Saturday Night Kid (1929).[5] Hughes gav henne rollen etter å ha sett prøvespillingen hennes.[6]

Deler av filmen ble spilt i farger. Harlow fikk smerter i øynene og kraftig hodepine grunnet de sterke lysene som var nødvendige i fargeopptakene. Da hun oppsøkte lege fikk hun påvist at hun hadde brent konjunktiva på øynene.[7]

Fimens siste scene, den store kampscenen, ble spilt inn 7. desember 1929. Der ble det brukt 1700 statister, av totalt 20 000 som hadde blitt brukt i løpet av produksjonen.[R 2]

Produksjonskostnadene endte på 3 950 000 dollar,[8] noe som var rekordhøyt da filmen kom ut.[R 3] Denne rekorden stod frem til den ble slått med en million dollar av produksjonen av Tatt av vinden (1939).[R 3]

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Forsiden av Regent Cinema i Brighton da Luftens dæmoner ble vist.

Filmen hadde premiere på Grauman's Chinese Theatre 27. mai 1930, med kjente personer som Charlie Chaplin, Buster Keaton og Gloria Swanson tilstede. Hughes hadde leid 185 buelamper, til en totalpris på 14 000 dollar, og en skvadron krigsfly fløy over kinoen.[9] 50 000 skuelystne hadde møtt opp langs Hollywood Boulevard, og LAPD måtte tilkalle nasjonalgarden for å kontrollere folkemengden.[9]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Filmen ble Harlows gjennombrudd som skuespillerinne.[10] Thornton Delehanty i New York Post mente at de mange flyscenene rettferdiggjorde de høye produksjonskostnadene. Han lot seg derimot ikke overbevise av de tre hovedrolleinnehaverne, som han mente ikke var helt troverdige i sine roller.[11] Bland Johaneson i New York Daily Mirror trakk også frem flyscenene som filmens høydepunkter, og beskrev dem som «fantastiske, spennende og imponerende». Både Lyon og Hall fikk ros for sine rolletolkninger, men han mente også at Harlow gjorde en grei innsats.[11] Mordaunt Hall i The New York Times lot seg ikke begeistre og syntes filmen var «ganske midt på treet», spesielt når fokuset er på Harlows rollefigur. Han syntes likevel at flyscenene var svært spennende. Hall trakk frem Prival som filmens store skuespiller, mens Lyon og Hall fikk «godkjent».[12]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Tony Gaudio og Harry Perry ble nominert til Oscar for beste kinematografi under den 3. Oscar-utdelingen, men Joseph T. Rucker og Willard Van der Veer vant for dokumentarfilmen With Byrd at the South Pole.[R 4]

Analyser[rediger | rediger kilde]

Harlows rollefigur, Helen, representerte et nytt og mer moderne kvinnelig sexsymbol for 1930-tallet, en antiheltinne som skilte mellom sex og kjærlighet.[13] Ifølge akademikeren Jessica Hope Jordan har likevel filmen et patriarkisk kvinnesyn, som blant annet kommer til uttrykk gjennom rollefigurene Montes og Roys syn på Helen som henholdsvis hore og madonna.[14] Jordan mener at scenen der Helen avviser filmens helt, Roy, og forteller at hun aldri hadde elsket ham, skal vise at hun ikke var verdig hans kjærlighet i utgangspunktet.[15] Harlow-biografen Eve Golden mener at selv om Helen er både «tankeløs og selvopptatt», er hun ikke ondskapsfull.[16] Golden trekker frem Helens ønske om å leve livet til det fulle, og påpeker at selv om hun ligger med mange menn, jobber hun også som frivillig i kantinen ved fronten.[16] Jordan argumenterer også for at Helen ikke er «kald og ufølsom», men snarere en ung, vakker og seksuelt frigjort kvinne, som bevisst utnytter den effekten hun har på menn.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturreferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Golden 1991, s. 49
  2. ^ a b c Stenn 1993, s. 37
  3. ^ a b c Golden 1991, s. 50
  4. ^ Stenn 1993, s. 44
  5. ^ a b Golden 1991, s. 52
  6. ^ Stenn 1993, s. 39
  7. ^ Golden 1991, s. 56
  8. ^ Robertson 2001, s. 33
  9. ^ a b Stenn 1993, s. 46
  10. ^ Conway & Ricci 1965, s. 35
  11. ^ a b Conway & Ricci 1965, s. 37
  12. ^ Hall 1930
  13. ^ Stenn 1993, s. 48
  14. ^ Jordan 2009, s. 60
  15. ^ Jordan 2009, s. 62
  16. ^ a b Golden 1991, s. 57
  17. ^ Jordan 2009, s. 63

Øvrige referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «HELL'S ANGELS (PG)» (engelsk). British Board of Film Classification. 6. mai 2005. Arkivert fra originalen 10. august 2016. 
  2. ^ a b c d e f g h «Hell's Angels» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 23. juli 2015. 
  3. ^ a b Dirks, Tim. «Hell's Angels (1930)» (engelsk). Filmsite.org. Arkivert fra originalen 14. april 2016. 
  4. ^ «The 3rd Academy Awards» (engelsk). Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 2. august 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker

  • Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow (engelsk). Cadillac Publishing Co. 
  • Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow (engelsk). Abbeville Press. ISBN 978-1558592148. 
  • Jordan, Jessica Hope (2009). The Sex Goddess in American Film, 1930-1965: Jean Harlow, Mae West, Lana Turner, and Jayne Mansfield (engelsk). Cambria Press. ISBN 978-1604976632. 
  • Robertson, Patrick (2001). Film Facts (engelsk). Billboard Books. ISBN 978-0823079438. 
  • Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow (engelsk). Doubleday. ISBN 978-0385421577. 

Aviser

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]