Oslorapporten

Hotel Bristol rundt 1930, det var på dette hotellet at Oslorapporten ble skrevet i 1939

Oslorapporten, overlevert til britene 3. november 1939, var en av de mest spektakulære lekkasjene i militær etterretning under andre verdenskrig.

Rapporten ble skrevet av den tyske ingeniøren Hans Ferdinand Mayer under en forretningsreise til Oslo i november 1939 og beskrev en rekke tyske våpensystemer, både eksisterende og fremtidige. Mayer postet rapporten i to anonyme brev til den britiske legasjonen i Oslo og de ble derfra sendt videre til Secret Intelligence Service i London for videre analyse. Oslorapporten ga britene et godt grunnlag for å utvikle mottiltak mot våpensystemene som ble beskrevet, særlig overfor tyske radar og navigasjonssystemer og ga derved et viktig bidrag til britisk seier i slaget om Storbritannia.

Bakgrunn

Hans Ferdinand Mayer fikk doktorgrad i fysikk fra universitetet i Heidelberg i 1920. Etter to år som forskningsassistent ved universitetet begynte han i 1922 i firmaet Siemens AG hvor han ble interessert i telekommunikasjon og ble sjef for Siemens forskningslaboratorier innen feltet i 1936. I sin stilling hadde han kontakter over hele Europa og USA og hadde tilgang til en stor mengde informasjon om utvikling av elektronikk i Tyskland, særlig innen militær sektor.

Etter den tyske invasjonen av Polen i september 1939 bestemte Mayer seg for å avsløre så mye som mulig av militære hemmeligheter til britene for å bidra til å slå Nazi-Tyskland. Han ordnet en forretningsreise til Skandinavia sent på høsten 1939, kom til Oslo 30. oktober og tok inn på Hotel Bristol.

Mayer lånte en skrivemaskin fra hotellet og skrev ned rapporten på syv sider i to separate brev, over to dager. Han sendte den første delen den 1. november, hvor han ba den britiske militærattachéen sørge for at BBC World Service endret introduksjonen til sin sending på tysk, dersom man ønsket å motta rapporten. Introduksjonen ble endret og Mayer sendte den andre delen av rapporten og et radiorør tilhørende en prototype på en nærhetstennsats.

Ifølge Kramish er det en seiglivet myte at BBC endret introduksjonen og at Mayer derpå sendte den andre delen. Kramish skriver også Oslorapporten antakelig var tenkt levert etterretningsmannen Frank Foley, men i stedet ble levert militærattasje Boyes som ikke visste hva det dreide seg om og derfor ikke involverte Foley. Rapporten ble derfor sendt via det britiske marinedepartementet (admiralitetet) og det tok lang tid før det kom frem til etterretningen.

Mayer skrev også et brev til sin mangeårige britiske venn Henry Cobden Turner, hvor han bad han om å kommunisere med han via deres felles venn, danske Niels Holmblad. Denne indirekte kommunikasjonsveien var nødvendig da Tyskland og Storbritannia var i krig, mens Danmark høsten 1939 fremdeles var nøytralt. Mayer fortsatte reisen til Danmark hvor han møtte Holmblad og anmodet han om å formidle informasjon til Turner, noe Holmblad aksepterte. Da Danmark ble invadert av Tyskland den 9. april 1940 ble det imidlertid umulig å kommunisere via Danmark.

Britisk reaksjon

Tysk radiorør fra andre verdenskrig (ikke identisk med det som nevnes i artikkelen)

Den 4. november 1939 mottok kommandør Hector Boyes, marineattaché ved den britiske legasjonen i Oslo et anonymt brev som tilbød en hemmelig rapport om teknisk utvikling i Tyskland. Det eneste han måtte gjøre for å motta rapporten var å få BBC Wold Service til å endre annonsering av sendingen på tysk til «Hullo, hier ist London», noe som ble gjort. En uke senere fikk han en pakke med et radiorør og en maskinskrevet rapport.

Boyes så raskt at rapporten var viktig og fikk en av medarbeiderne ved legasjonen til å gjøre en oversettelse som han sendte MI6 i London sammen med originalen. Oslorapporten ble først møtt med likegyldighet og mistro fra britisk etterretning, et unntak var den unge vitenskapelige rådgiveren Reginald Victor Jones som nylig hadde blitt satt som sjef for et område benevnt som vitenskapsetterretning. Jones argumenterte med at på tross av bredden med informasjon og et par feil så var de tekniske detaljene korrekte og fremholdt at de elektroniske systemene rapporten nevnte burde undersøkes videre. I en rapport fra 1940 ga Jones følgende kommentar om Oslorapporten:

Bidraget fra denne kilden til det nåværende problemet kan sammenfattes med utsagnene om at tyskerne vil ta i bruk et R.D.F (Radio Direction Finding, datidens britiske betegnelse på radar) system tilsvarende vårt eget... En nøye gjennomgang av hele rapporten gir bare to mulige konklusjoner: (1) at den var «plantet» for å overbevise oss om at tyskerne hadde kommet like langt som oss eller (2) at kilden var genuint fiendtlig stemt overfor Tyskland og ønsket å fortelle oss alt han visste. Den generelle nøyaktigheten i informasjonen, den umotiverte presentasjonen av radiorøret og det faktum at kilden ikke gjorde noe forsøk, så langt vi vet, på å utnytte saken, knyttet til krigens gang og vår nylige oppdagelse av Knickebein veier tungt til fordel for den andre konklusjonen. Det virker derfor som kilden var pålitelig og at han var åpenbart kompetent.

I sin bok fra 1989 oppsummerte Jones betydningen av Oslorapporten slik:

Det var sannsynligvis den beste enkeltstående rapport mottatt fra noen kilde under krigen... Totalt, selvfølgelig, så var bidragene fra andre kilder som Enigma-dekrypteringene, flyfotografier, og rapporter fra motstandsbevegelsene viktigere enn Oslorapporten, men disse ble alle produsert av organisasjoner som involverte mange, noen ganger tusener av individer og de opererte gjennom det meste av krigen. Oslorapporten, antok vi, var skrevet av en enkelt person som i et stort utbrudd hadde gitt oss et oversiktsbilde av mye av det som skulle skje innen tysk militær elektronikk.

Mens Jones tok Oslorapporten alvorlig, mente det britiske admiralitetet at den var «for god til å være sann» og derfor måtte være en snedig felle fra det tyske Abwehr. Et ekstra argument fra de som tvilte på rapporten var at ingen enkeltperson kunne ha så bred viten om våpensystemer som rapporten indikerte. Bakgrunnen for dette var at i Storbritannia og USA var samarbeidet forsvarsgrenene mellom dårlig og det var kjent at tyskerne hadde samme problem.^{[trenger referanse]} Omkring midtsommer 1940 ble rapporten sendt SIS seksjon V der blant andre Frank Foley skulle vurdere om rapporten var ekte. I SIS ble ikke rapporten stemplet som falsk. Ifølge Kramish trolig fordi Foley visste at den var autentisk før han hadde lest innholdet.

Oslorapporten var imidlertid sterkt fokusert på elektronikk og flere større tyske firma var tungt involvert i prosjekter for alle tre våpengrener, enkelte vitenskapsmenn i disse firmaene ville derfor ha en slik bred oversikt.

Rapportens innhold

Junkers Ju 88 profiler

Den originale maskinskrevne rapporten var på 7 sider. Den ble skrevet ned på ny av de britiske mottakerne, med et antall kopier med blåpapir for videre distribusjon. Den originale versjonen er ikke tilgjengelig og versjonen på tysk som Imperial War Museums besitter er en av kopiene og mangler de skissene som originalrapporten hadde. Seksjonsnummereringen er ifølge originalrapporten.

1. Ju 88-programmet

Produksjonen av Junkers Ju 88 lette bombefly er angitt til å være rundt 5 000 i måneden, med mellom 25-30 tusen anslått produsert innen april 1940. Dette anslaget var en overdrivelse både med hensyn til antall produsert per måned og totalt antall produsert.

2. Hangarskipet «Franken»

Rapporten fastslår at den tyske marines første hangarskip bygges i Kiel og var anslått å være ferdig i april 1940. Hangarskipet ble referert til med navnet «Franken» mens skipets egentlige navn var «Graf Zeppelin». Skipet ble aldri ferdigstilt.

3. Fjernstyrte glidefly

Denne seksjonen beskriver fjernstyrte glidefly med tre meter vingespenn og tre meter lengde, med en eksplosiv ladning og utstyrt med høydemåler som skulle holde glideflyet tre meter over vannflaten, med rakettmotor som fremdriftskilde. Denne beskrivelsen tilsvarer den mislykkede Blohm & Voss BV 143 og er også notabel da forskningsfeltet Peenemünde her nevnes for første gang.

4. Autopilot

Her beskriver Mayer kort et annet fjernstyrt system, denne gangen for et fly og ikke et missil.

5. Fjernstyrte prosjektiler

Tysk missil A4, mer kjent som V2, kopi ved museet i Peenemünde, den tyske utviklingen av missiler ble omtalt i Oslorapporten

Det tyske ordet Geschoss ble brukt i denne seksjonen, på tysk kan det også bety artillerigranat, men den tyske teksten viser klart at det her var ment missil. Dette kommer også frem ved at det nevnes at prosjektilet er svært ustabilt når det avfyres, dette i motsetning til artillerigranater som stabiliseres enten ved rotasjon eller ved halefinner.

Størrelsen ble nevnt, med et kaliber på 80 cm (31 tommer) ble sett på med mistenksomhet, selv så sent som i 1943 konsentrerte britiske utviklere av missiler seg om faste drivmidler og med diametre på rundt 3 tommer (76 mm). Et missil med ti ganger større diameter med fast drivstoff syntes usannsynlig. Den ene viktige informasjonsdelen som manglet i rapporten var at missilene ble drevet med flytende brennstoff. Missilet som ble nevnt var A8, et større missil som aldri ble satt i serieproduksjon

6. Rechlin

Rechlin er en liten by ved innsjøen Müritz nord for Berlin. Mayer bemerket at Luftwaffes laboratorier og forskningssenter var der og at det var «et nyttig angrepspunkt» for britiske bombefly.

7. Metoder for angrep på bunkere

Mayer skriver at under den tyske invasjonen av Polen i 1939 ble polske bunkere angrepet med røykgranater som tvang forsvarerne dypere inn i bunkerne hvoretter soldater med flammekastere angrep under dekke av røyken. Avsløringen av denne taktikken som Wehrmacht benyttet var kanskje den delen av rapporten som var minst oppsiktsvekkende.

8. Utstyr for varsling av luftangrep

Skisse av antenne for det tyske radarsystemet Freya

Mayer nevner at det britiske RAFs angrep på Wilhelmshaven i september 1939 ble oppdaget mens flyene var 120 km fra den tyske kysten ved hjelp av radar. Han ga også de tekniske karakteristikkene for de tyske radarvarslingssystemene; styrke, pulslengde og rekkevidde ble beskrevet relativt inngående sammen med mottiltak som kunne utnytte radarsystemenes svakheter. Mayer hadde imidlertid ikke kunnskap om systemets mest sentrale funksjon, nemlig bølgelengden.

Mayer beskriver også hvordan radarsystem ble installert på Ju 88 bombefly, det første tilfellet av luftbåren radar og igjen angir han april 1940 som tidsfrist for installasjonen på flyene. Han beskriver også et tilsvarende annet system som var under utvikling og som hadde en bølgelengde på 50 cm.

Denne seksjonen av rapporten avslører Mayers kunnskap om radarteknologi. Radarsystemet han avslørte var kjent av britene og ble benyttet i Storbritannias Chain Home radarvarslingskjede. Avsløringene om detaljene i systemet ga britene muligheten for å finne et enkelt motmiddel som de kalte Window, lange remser med aluminiumsfolie beregnet på å reflektere de tyske radarsignalene. Det viste seg at 50 cm bølgelengde var standard for alle tyske defensive radarsett noe som gjorde at «Window» effektivt blendet dem under hele andre verdenskrig.

9. Avstandsmåler for fly

Mayer beskrev et systemet som ble utviklet ved Rechlin for å hjelpe tyske bombefly ved navigering til deres mål, systemet brukte en enkel radiosending for å nøyaktig bestemme flyets avstand fra senderen. Dette var den såkalte X-Gerät (X-innretningen) som var basert på mellomkrigstidens blindlandingssystem fra firmaet Lorenz som var installert ved mange tyske flyplasser. Mayer anga bølgelengden til 6 meter.

10. Torpedoer

Slagskipet «Royal Oak» ble senket av en type torpedo beskrevet i Oslorapporten, på dette bildet fører fartøyet norsk flagg på halv stang da det tar avdøde dronning Maud tilbake til Norge

Mayer beskrev to nye typer torpedoer i den tyske flåten, Kriegsmarine. Den første var beregnet på å brukes på distanser inntil 10 kilometer. Den var ment å styres mot en konvoi med et langbølge radiosett, når torpedoen var noen hundre meter fra konvoien ville styringen overtas av to akustiske mottakere i fronten på torpedoen. Den andre torpedotypen (angitt som samme type som ble brukt til å senke slagskipet «Royal Oak» i september 1939) ble beskrevet som å ha en magnetisk tennsats konstruert for å merke forskjellene i jordens magnetfelt som et skip laget, for så å detonere under skipet. Mayer beskrev det generelle prinsippet for tennsatsen og foreslo at en kunne beskytte seg mot det ved å generere et passende magnetisk felt, et mottiltak britene også valgte, såkalt degaussing.

Elektriske tennsatser for bomber og granater

Den siste delen av rapporten beskriver hvordan mekaniske tennsatser for artillerigranater ble utfaset til fordel for elektriske tennsatser og nevner at alle bomber allerede hadde elektriske tennsatser. Mayer beskriver tennsatser for bomber og tidsbestemte elektriske tennsatser. Mayer nevner også en ide for en nærhetstennsats (en tennsats som detonerer en gitt avstand fra målet). Tennsatsen han beskrev ble påvirket av visse fysiske forhold (engelsk, changes in partial capacitances), noe som i realiteten viste seg å være upraktisk. Han nevner både bruk av tennsatser for luftskyts og for anti-personell granater, noe som senere ble tatt i bruk av de allierte. Mayer konkluderte med å nevne at tennsatser ble produsert av Rheinmetall i Sömmerda, Thüringen.

Avsløring av rapporten og forfatteren

Den 12. februar 1947 ga R.V. Jones et foredrag for Royal United Service Institution hvor han for første gang offentliggjorde rapporten og forklarte dens betydning:

Den (Oslorapporten) fortalte oss at tyskerne hadde to typer radarutstyr, at store raketter ble utviklet, at det var en viktig forskningsstasjon ved Peenemünde og at rakettdrevne glidebombere ble utprøvd der. Det var også annen informasjon - faktisk så mye at mange argumenterte for at det måtte være en felle fra tyskerne fordi ingen enkelt person kunne kjenne til alle prosjektene som rapporten nevnte. Men som krigen utviklet seg og det ene prosjektet etter det andre viste seg så ble det klart at rapporten i størstedelen var korrekt; og i de få kjedelige stundene under krigen pleide jeg å titte på Oslorapporten for å se hva som ville komme neste gang.

Spisesalen på «Queen Mary»

Denne delen av foredraget fikk pressens interesse og ble bredt dekket. Jones avslørte noe av rapportens innhold, men holdt tilbake mange detaljer for å kunne teste den som eventuelt hevdet å ha skrevet den. Men hverken Henry Cobden Turner eller Mayer hørte om foredraget på det tidspunktet.

Ved et tilfelle så befant både Turner og Jones seg ombord på passasjerskipet RMS «Queen Mary» i 1953 og delte også bord hvor de fant at de hadde mye felles og Jones inviterte Turner på middag til sin klubb i London. Middagen ble holdt 15. desember 1953 hvorpå en av Jones venner, Frederick Norman ved King's College London, utbryter «Oslo»! Turner og Norman forteller Jones at Turner hadde hørt fra sin gamle tyske venn, Hans Ferdinand Mayer, ved krigens begynnelse, i et brev fra Oslo. Når Jones ble kjent med Mayers bakgrunn og stilling ved Siemens bestemte Jones seg for å ta kontakt med Mayer, med Turner som mellommann.

Jones og Mayer møttes på en konferanse om radar i 1955 i München og sammen med Turner hadde de middag hjemme hos Mayer. Jones kunne raskt fastslå at Mayer virkelig var den som hadde skrevet Oslorapporten. De ble enig om at det ikke hadde noen hensikt å umiddelbart avsløre hvem som hadde skrevet rapporten og holdt det derfor for seg selv. De to fortsatte å brevveksle, og Mayer ga flere detaljer om hvordan han skrev rapporten. Jones bestemte seg for å skrive en bok om sitt arbeid som vitenskapsrådgiver for MI6 under andre verdenskrig, boken kom ut i 1978. I boken beskrev han hvordan han brukte Oslorapporten, men avslørte ikke forfatteren:

Uunngåelig så vil spørsmålet reises om hvem jeg tror forfattet Oslorapporten. Jeg tror jeg vet hvem det er, men måten identiteten ble avdekket for meg var så spesiell at den muligens ikke vil godtaes. I alle tilfelle så tilhører dette en senere periode og avsløringen må vente inntil det.

Mayer døde i 1980 uten å ha blitt offentlig anerkjent som mannen bak Oslorapporten. Arnold Kramish trodde Paul Rosbaud sto bak Oslorapporten i forbindelse med et besøk i Oslo høsten 1939, også Hedlund oppgir Rosbaud som forfatter av rapporten og Odd Hassel som bud til den britiske legasjonen i Drammensveien. Jones påfølgende bok, som ble publisert i 1989, avslørte forfatterens identitet.

Litteratur

• Sterrenburg, Frithjof A.S.. «The Oslo Report». Ordnance Technical Intelligence Museum.
• Louis Brown, A Radar History of World War II: Technical and Military Imperatives (1999), Bristol: Institute of Physics Publishing, ISBN 0-7503-0659-9.
• Don H. Johnson. Scanning Our Past – Origins of the Equivalent Circuit Concept: The Current-Source Equivalent, Proc. IEEE, 91:817–821, May 2003.
• Reginald V. Jones, Most Secret War: British Scientific Intelligence 1939--1945 (1978). London: Hamish-Hamilton, ISBN 0-241-89746-7.
• Reginald V. Jones, Reflections on Intelligence (1989). London: Heinemann, ISBN 0-7493-0474-X.

Eksterne lenker

• «Skrev krigens mest utrolige lekkasje fra et hotell i Oslo», artikkel i Aftenposten 2. april 2013

Autoritetsdata