Operation Deep Freeze

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Operation Deep Freeze (OpDFrz eller ODF) er kodenavnet på en serie av De forente staters virksomhet I Antarktis, som startet med «Operation Deep Freeze I» i 1955–56, etterfulgt av «Operation Deep Freeze II», «Operation Deep Freeze III» osv. Senere har det vært kontinuerlig og konstant amerikansk nærvær i Antarktis. «Operation Deep Freeze» har blitt den vanlige måten å beskrive USAs virksomheter i Antarktis, spesielt for de regulære oppdragene med å forsyne og vedlikeholde USAs antarktiske baser i samarbeide med De forente staters militære styrker.

Aktiviteter før det internasjonale geofysiske år.[rediger | rediger kilde]

Douglas C-47 Skytrain «Dakota» med navnet «Que Sera Sera» lander første gang på Sydpolen 31. oktober 1956
Skvadronmerke for Navy Antarctic Development Squadron SIX (VXE-6), kjent som Vaggende Pingviner

Den amerikanske marine hadde allerede tidligere utforsket Antarktis. Så tidlig som i 1839 ledet kaptein Charles Wilkes De forente staters Exploring Expedition, 1838-1842 i de antarktiske farvann og i 1929 etablerte admiral Richard E. Byrd en marinebase kalt Little America for å utforske landet innenfor kysten samt å gjennomføre en flyvning over Sydpolen (forøvrig med Bernt Balchen som pilot). Fra 1934–35 utforsket Byrds andre ekspedsjon store områder og også «ovevintret». Byrds tredje ekspedisjon i 1940 kartla Rosshavet.

Etter andre verdenskrig, fra 1946–47, var Byrd krumtappen i marinens Operation Highjump som kartla det meste av Antarktis' kystlinje. I 1948 ledet kaptein Finn Rønne en ekspedisjon som fotograferte over 1,1 million km² fra luften. Så i 1954–55, brøt isbryteren USS Atka (AGB-3) råk og banet veien for en ekspedisjon som skulle finne passende steder hvor fremtidige ekspedisjoner kunne ilandsettes.

Operation Deep Freeze I[rediger | rediger kilde]

Det som lå bak Operation Deep Freeze var Det internasjonale geofysiske år 1957–58. IGY. Det var et samarbeide mellom førti nasjoner om å utforske kloden fra Nordpolen til Sydpolen og steder imellom. USA, sammen med New Zealand, United Kingdom, Frankrike, Japan, Norge, Chile, Argentina, og USSR var enige om felles å satse på Sydpolen— det minst utforskede område på jorden. Målet var å skaffe mer kunnskap om Antarktis, vannforhold, klimaet, isbreenes bevegelser og livet i havet. Den amerikanske marine fikk ansvaret for å forsyne forskerne med nødvendig utstyr for å kunne gjennomføre sine oppgaver

I 1955 ble Task Force 43 dannet, spesielt for denne oppgaven .[1] Operation Deep Freeze I forberedte en permanent forskningstasjon og banet veien for mer omfattende forskning for fremtidige Deep Freeze-operasjoner. Ekspedisjonen svettet seg gjennom den antarktiske sommer fra november 1956 til april 1957.

Admiral Richard Byrd ombord på USS Wyandot (desember 1955)
USS Wyandot oppankret ved McMurdo Station (desember 1955)

Følgende skip var engasjert til oppgavene:

Første fly på Sydpolen[rediger | rediger kilde]

Den 31. oktober 1956 gjennomførte viseadmiral George J. Dufek  med følge [2] en vellykket landing med et R4D Skytrain (Douglas DC-3) på Sydpolen. Dette var første gang et fly landet der og det var også første gang amerikanere satte sine føtter på Sydpolen. Med galgenhumoristisk sans var flyet døpt Que Sera, Sera etter en populær filmmelodi («Det som skjer, det skjer»). Flyet står nå utstilt i Marinemuseet i Pensacola, Florida. Dette markerte begynnelsen på etableringen av den første permanente base med forsyninger fra luften, (Idag kjent som Amundsen–Scott-basen). . Operation Deep Freeze aktiviteter ble etterfulgt av "Operation Deep Freeze II", og slik fortsatte det, et kontinuerlig og konstant US nærvær i Antarktis etter det.I dag settes ikke tall eller nr. etter Deep Freeze, med det ville i 2016 ha blitt Deep Freeze 61.

Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1996 anonnserte Nasjonalgarden at den 109. LuftvingSchenectady County Airport i Scotia (New York) var utskilt for å overta det fulle ansvar etter Marinen som hadde utført oppdragene. Deres Herculesfly med skiunderstell hadde gjennomført noen oppdrag for National Science Foundation i Arktis siden 1988. De hadde gjennomført vitenskapelige og militære ekspedisjoner til Grønland og polarådene siden 1975. Operasjonene i Antarktis ville bli i sin helhet finansiert av National Science Foundation. Den 109. Luftving antok å måtte få ytterlligere 235 fulltidsengasjerte for å kunne gjennomføre oppdraget.

Mulighetene for at Nasjonalgarden skulle overta hadde først oppstått i 1988. Den 109, Luftving var blitt underrettet, nesten over natten at en av Distant Early Warning Lines (DEW) radarstasjoner som den hadde forsynt på Grønland skulle stenges, andre ville snart følge etter og den 109. Luftving ville snart være overflødig. da dens primære oppgave ville være over. På grunn av flyenes alder og det omfattende vedlikeholdet de krevde, ba Marinen bare om den kunne utføre begrensede redningsoppdrag (SAR) i to år for å støtte Operation Deep Freeze, noe den aksepterte. På den tid var det ikke i tankene at den skulle overta det hele. Den 109. Luftving antok at det ville bli en trøstetløs oppgave å sende flyene til Antarktis, bare for å vente på redningsoppdrag, så de spurte om de kunne hjelpe til med å bringe forsyninger til Sydpolen. Marinen var i første omgang nølende fordi deres prosedyrer og lastens sammensetning var annerledes, men sa seg tilslutt enig. Hovedopgaven for Marinen og Nasjoalgardens C-130s var å transportere drivstoff og forsyninger til National Science Foundations stasjon på Sydpolen (Amundsen-Scott-basen) slik at personalet kunne overleve og holde ut isolasjonen i den lange antarktiske vinteren som varte fra februar til oktober.

En arbeidsgruppe under Nasjonalgarden var blitt dannet for å studere ideen i 1990. Året etter kom det istand en dialog mellom Nasjonalgarden, Flyvåpenet og Marinen. I starten var det vanskelig for Nasjonalgarden å overbevise flyvåpenet å gå med på at en langsiktig avtale i et område som ikke var erklært krigssone på grunn av internasjonale avtaler. Nasjonalgarden hadde støttet militære operasjoner på Grønland og i Arktis (inklusive hemmelige marineoperasjoner) siden midt på 1970-tallet med ski-utstyrte C-130s fra 109. Luftving. Det overbeviste flyvåpenets hovedkvarter at det ikke var i landets interesse å forkaste mulighetene for å oppnå en rask og pålitelig tilgang til begge polarregionene. I mars 1993 arrangerte Marinen et to dagers seminar med representanter fra National Science Foundation, Nasjonalgarden og andre interesserte for å se på logistikkoppgaver. Et forslag var utarbeidet av Nasjonalgarden i 1993 og i februar 1996 ble oppgaven overført. Alle deres LC-130 Hercules som hadde operert for Forsvarsdepartementet ble overført til Nasjonalgarden. I september 1996 underrettet senioroffiserer fra 109. Luftving Nasjonalgarden at deres konsept var akseptert.

Nasjonalgarden overtar[rediger | rediger kilde]

En US Air Force C-141 Starlifter som deltok i Operation Deep Freeze ønskes velkommen av de fastboende

I overgangsperioden skulle Nasjonalgarden fortsette å bistå Marinen fra oktober 1996 – til mars 1997. Etter denne perioden ville Nasjonalgarden ha det fulle ansvaret. Den ville ha syv Hercules plassert på Christchurch internasjonale lufthavn New Zealand for flyvninger til McMurdo Station i Antarktis. Soldater fra Nasjonalgarden, teknisk personell og skarer med både aktive og frivillige ble fløyet inn for å delta i Operation Deep Freeze. Da den var fullt etablert hadde Nasjonalgarden og den 109. Luftving ti Lockheed Hercules i drift. Dette omfattet oppgradering av fire som var i drift ved enheten, plus tre nye og tre som ble overført fra Marinen. Nasjonagraden antok at innsparinger ville bli realisert ved å samle virksomheten under den 109. Luftving. Det dreide seg om innsparinger mellom fem og femten millioner dollar. Selve overføringen til Nasjonalgarden begynte i mars 1996.

Dagens status[rediger | rediger kilde]

De forente staters sivile og vitenskapelige operasjoner på de antarktiske Kontinent overvåkes av United States Antarctic Program såvel som National Science Foundation. Militære forsyninger blir føyet inn fra Christchurch internasjonale lufthavn i løpet av den antarktiske sommeren (sent september til tidlig mars) hvert år av den 109. Luftving. De ski-utstyrte LC-130 Hercules er ryggraden i Operation Deep Freeze. Uten deres unike kapasitet ville all forskning stoppe opp. Hercules-flyeene står for all logistikk, transport av forsyninger til de fjerneste områder på kontientet.

En dokumentar om de tidlige oppdragene: «Ice Eagles: An Account of American Aviation in Antarctica»er planlagt sendt på fjernsyn i 2016.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Belanger, Dian Olson. Deep Freeze: The United States, the International Geophysical Year, and the Origins of Antarctica's Age of Science. Boulder, Colorado: University Press of Colorado, 2006. ISBN 0870818309 OCLC 69594000
  • Dufek, George J. Operation Deep Freeze. New York: Harcourt Brace, 1957. OCLC 41818128
  • Ellery D. Wallwork, Kathryn A. Wilcoxson. Operation Deep Freeze: 50 Years of US Air Force Airlift in Antarctica 1956 - 2006. Scott Air Force Base: Office of History, Air Mobility Command, 2006. OCLC 156828085
  • United States. Antarctic Highlights: Operation Deep Freeze. Washington, D.C.: U.S. G.P.O., 1969. OCLC 39250653

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]