Nortraships hemmelige fond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Maskinist i arbeide på manøverdørken, maskinistene var en særlig utsatt gruppe ombord

Nortraships hemmelige fond, offisielt Nortraships Sjømannsfond, var betegnelsen på et fond som hadde tilknytning til den norske handelsflåteorganisasjonen Nortraship og som allierte befraktere innbetalte til under den andre verdenskrig. For å jevne ut hyrer mellom allierte sjømenn ble norske sjømenns høyere hyrer lagt inn i fondet. Etter krigen krevde et flertall av sjøfolkene å få ut pengene; pengene ble i stedet utdelt etter behov. Saken ble ikke endelig løst før Stortinget i 1972 bevilget krigsseilerne en ex gratia utbetaling.

Fondets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Da Norge 9. april 1940 ble dratt inn i den andre verdenskrig, hadde norske sjøfolk betraktelig høyere hyrer enn andre allierte sjøfolk. I Norge, som fra krigsutbruddet i september 1939 var et nøytralt land, hadde sjømannsorganisasjonene fremforhandlet betydelige krigsrisikotillegg. De ekstra kostnadene ved høyere hyrer ble belastet befrakterne, stort sett briter og franskmenn.

Da Norge ble angrepet av Tyskland gikk landet fra å være nøytralt til å bli alliert med britene. De norske sjømenns hyrer var imidlertid vesentlig høyere enn andre allierte sjøfolks. Den britiske regjeringen og britiske sjømannsorganisasjoner var redd dette kunne få negative konsekvenser og presset på for en norsk hyrereduksjon.

Den 5. juni 1940 ble det undertegnet en avtale hvor Nortraships hyrer ble redusert og mellomlegget ble plassert i et fond som skulle brukes for norske sjøfolk etter krigen. Avtalen trådte i kraft fra den 1. juli og var på grunn av forholdet til britene ment å holdes hemmelig, derav den uoffisielle betegnelsen «Nortraships hemmelige fond». Den var imidlertid ikke mer hemmelig enn at det ble vist til fondet; blant annet i argumentasjonen i forbindelse med hyrenedsettelsen.

For å forenkle beregningen for britene ble det betalt en shilling pr dødvekttonn pr måned. Sannsynligvis fordi britene ikke ønsket at det skulle se ut som et frakttillegg ble man enig om at tillegget skulle «benevnes som ekstra betaling pr mann pr måned», dette etter uttrykkelig ønske fra Sir Cyril Hurcomb. I tillegg ble partene enig om at «tilleggskrigsbonusen» ikke behøvdes nevnt i certepartiet.

Avtalen om hyrereduksjon[rediger | rediger kilde]

De krigsrisikotillegg sjømennene hadde fra høsten 1939 var basert på faresoner, seilas på farligere seilingsområde ga høyere hyre. I stedet ble det innført en generell lavere sats på kr 100 pr måned uansett farvann for alle (kr 75 for lavere stillinger). De som seilte utenfor farlige områder kom dermed noe bedre ut. Etter den gamle avtalen ga seilas på Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland og Belgia 300%, maksimum kr 50, minimum kr 24 per døgn. En matros som seilte på Storbritannia kunne etter den gamle avtalen komme opp i et krigsrisikotillegg på kr 700, mens han etter 1 juli fikk kr 100. For en rundreise fra Storbritannia–USA–Storbritannia ble krigsrisiko redusert fra kr 1100 til kr 250. Beløpene må sees i sammenheng med datidens hyrer; da Norge kom med i krigen var en matroshyre på kr 190 i måneden.

Samtidig som hyrene ble drastisk redusert økte risikoen; men stort sett aksepterte sjøfolk avtalen, krigsinnsatsen var det viktigste. Unntaket var norske sjøfolk i USA, hvor det på grunn av hyrereduksjonen ble liggende en rekke skip uten mannskap. Grunnlaget for motstanden blant norske sjøfolk i USA var dels at avtalen ble sett på som urimelig, og dels at man hadde mulighet for å ta seg arbeid i land. Agitasjon fra den kommunistdominerte sjømannsorganisasjonen Scandinavian Seamans Club of America var òg medvirkende, om enn i langt mindre grad enn påstått. I september 1940 lå det 19 norske båter fast i New York og Trygve Lie måtte reise over fra London for å «ordne opp». Det førte til at det allerede to måneder etter avtalen ble innrømmet et risikotillegg, kr 300 for en rundreise US–UK–US.

Kampen om fondet[rediger | rediger kilde]

Stortingsrepresentant Claudia Olsen fra Vestfold var en av de få som støtte krigsseilerne i deres krav om å få utbetalt midlene

Da krigen sluttet var fondet på 43 millioner norske kroner. Informasjon om selve fondet lekket gradvis ut under krigen, både fra regjeringen og sjømennenes egne organisasjoner, spesielt fra Sjømannsforbundet. I 1943 sendte blant annet de fire sjømannsorganisasjonene (Norges Skibsførerforbund, Det Norske Maskinistforbund, Norsk Styrmannsforening og Norsk Sjømannsforbund) et felles brev om saken til Skipsfartsdepartementet i London. Der står blant annet:

«Hele fondets kapital, hva den enn måtte bli når endelig oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto.»

Det ble og nevnt konsekvensene av at fondet hadde blitt holdt hemmelig: «Vi tviler ikke på at dersom sjømennene fikk rede på fondet og dets opprinnelse, kunne både vi som deres representanter og alle andre som har befatnng og kjennskap til saken, oppgi å ha noe som helst befatning med sjømennenes ve og vel for ikke å snakke om tillit.»

Sitat Flertallet er av den bestemte oppfatning at avsetning til et fond er en mer betryggende form enn fordeling og bruk av midlene til og av den enkelte. Sitat
– Fra flertallets begrunnelse for å plassere midlene i et fond

En aktiv gruppe med talsmannen Leif Vetlesen argumenterte for at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene, og ikke deles ut som bidrag til trengende sjøfolk og sjømannsenker, slik regjeringen og sjømannsorganisasjonene foreslo.

Saken ble behandlet i Stortinget 6. desember 1948 og flertallet stemte for at de 43,7 millioner som gjensto av midlene skulle inngå i et eget fond, benevnt Nortraships Sjømannsfond.[1] Et mindretall på ti representanter fra Norges Kommunistiske Parti og fire fra Høyre stemte mot og anbefalte i stedet at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene i henhold til foretatt trekk i deres risikotillegg.[1] Ledende blant forkjemperne for fondet var Norsk Sjømannsforbunds Ingvald Haugen og Arbeiderpartiet, mens høyrerepresentanten Claudia Olsen og NKPs Emil Løvlien var sentrale i argumentasjonen for at sjøfolkene skulle få utbetalt midlene.[1]

Den rettslige kampen[rediger | rediger kilde]

Det ble en langtrukken rettslig prosess, saken for sjømennenes aksjonskomité ble ført av advokat Johan Bernhard Hjort. Etter behandling og tap for aksjonskomitéen i Oslo byrett ble den anke, en sak regjeringen vant i Høyesterett den 13. februar 1954.[2]

Dommen skapte mye bitterhet, og saken ble ikke løst før Stortinget 27. april 1972 vedtok at det skulle betales en «ex gratia» sum, som totalt ble 155 millioner kroner. Med dette vedtaket fikk sjøfolk eller deres etterlatte 180 kroner per seilte krigsmåned. Stortingsvedtaket skjedde på anbefaling av et utvalg utnevnt av Borten-regjeringen i januar 1970. Utvalget ble ledet av byrettsjustitiarius Arnfinn Gullestad, med sorenskriver Harald Loe som nestformann. Med i utvalget var også viseadmiral Thore Horve, som selv var krigsveteran.[3]

Noe av grunnen til at kampen om fondet ble så hard var at den ble koblet til den generelle kampen mot kommunistisk innflytelse i det norske samfunnet under den kalde krigen, og flere av de ledende i aksjonskomiteen var kommunister.[4][5] I Danmark, som hadde en tilsvarende situasjon (krigsseilere som hadde fått redusert hyrene) fikk man ingen slik konflikt, og de danske sjøfolk fikk etterbetalt hyrereduksjonen ved krigsslutt. En annen grunn for statens, sjømannsorganisasjonenes og redernes nei til kontant utbetaling var mangelen på sjøfolk etter krigen, en stor utbetaling kunne føre til lange ferier eller at sjømannen fikk et bedre grunnlag for å skaffe seg arbeide i land.[6] Det var også en tradisjon for en formynderrolle ved slike utbetalinger, ved disposisjon av midler etter første verdenskrig ble det også vedtatt å opprette fond, på tross av krav om direkte utbetaling.[6]

Med utbetalingene fra Nortraships Sjømannsfond og med ex-gratia utbetalingene i 1970-årene kan det hevdes at krigsseilerne fikk dobbelt utbetalt, om enn det endelige oppgjøret kom sent, for mange krigsseilere var det enker og barn som mottok ex-gratia beløpet.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Hjeltnes, 1997, s. 495-496
  2. ^ Hjeltnes, 1997, s. 516
  3. ^ Vetlesen, 1981, s. 231-232
  4. ^ Vetlesen, 1981, s. 11-12
  5. ^ Hjeltnes, 1997, s. 500-501
  6. ^ a b Hjeltnes, 1997, s. 538-539
  7. ^ Hjeltnes, 1997, s. 544

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]