Britisk shilling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Shilling (uformelt kalt bob) var en engelsk og senere britisk myntenhet. Den første shillingmynten som ble slått for alminnelig sirkulasjon kom i 1548 under Henrik VIII, men hans far Henrik VII hadde allerede i 1487 slått testmynter av samme verdi. Navnet antas å komme fra norrønt språk, og betyr «merke på en stokk», i overført betydning «inndeling».

Før desimaliseringen i 1971 hadde skillingen en verdi av 12 gamle pence, og tilsvarte 1/20 pund. Det gikk dermed 240 pence på ett pund. Etter desimaliseringen har navnet shilling uformelt blitt brukt om 5-pencemynten; siden det går 100 nye pence på ett pund er den verdt 1/20 pund. Shillingsmyntene var fortsatt gangbare etter desimaliseringen – de hadde samme størrelse og verdi som 5-pencemyntene. Tilsvarende kunne toshillingene brukes som 10-pencemynter.

Forkortelsen er s, som ikke kommer fra s'en i shilling, men fra solidus, en romersk mynt. Priser ble ofte skrevet uformelt med en skråstrek mellom shilling og pence, slik at for eksempel 1/6 angav en shilling og seks pence og 11/- angav 11 shilling blank.

Shilling inngår i to kjente engelsk uttrykk som fortsatt er i bruk:

  • «Å ta kongens shilling» («To take the King's shilling») betyr å verve seg til hæren eller marinen og
  • «Å avskjære noen uten en shilling» («To cut someone off without a shilling») betyr å gjøre noen arveløs.