Nortraships Sjømannsfond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En maskinist på vakt på manøverdørken, med redningsvest, noe som tyder på at skipet var i utsatt farvann. Maskinistene var en særlig utsatt gruppe om bord.

Nortraships Sjømannsfond, også kjent som Nortraships hemmelige fond, var et fond som hadde tilknytning til Nortraship, et norsk statsrederi opprettet etter den tyske invasjonen av Norge. Da Norge ble angrepet i 1940, hadde norske sjøfolk vesentlig høyere tillegg for krigsrisiko enn britiske. For å jevne ut hyre (sjøfolks lønner) mellom allierte ble norske sjøfolks tillegg for krigsrisiko kraftig redusert, og i stedet betalt inn på en hemmelig konto.

Etterhvert ble innbetalingene kjent blant sjøfolkene, og etter krigen krevde mange å få ut pengene. I samråd med de fire sjømannsorganisasjonene (Norges Skibsførerforbund, Det norske maskinistforbund, Norsk Styrmannsforening og Norsk Sjømannsforbund) bestemte Stortinget at pengene skulle utdeles etter behov. En aksjonskomité av krigsseilere ledet en langvarig politisk kamp om hvordan midlene skulle brukes. Striden om midlene ble ekstra bitter ved at den ble knyttet til kampen mellom kommunister og sosialdemokrater under den kalde krigen.

Saken ble endelig avgjort ved dom i Høyesterett i 1954, hvor staten vant. Etter at saken på ny ble tatt opp mot slutten av 1960-årene av admiral Thore Horve bevilget Stortinget i 1972 krigsseilerne en ex gratia utbetaling på 180 kroner per måned fartstid.

Fondets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Da Norge 9. april 1940 ble dratt inn i den andre verdenskrig ved Tysklands invasjon, hadde norske sjøfolk betraktelig høyere hyrer enn andre allierte sjøfolk. I Norge, som fra krigsutbruddet i september 1939 var et nøytralt land, hadde sjømannsorganisasjonene fremforhandlet betydelige krigsrisikotillegg. De ekstra kostnadene ved høyere hyrer ble belastet befrakterne, stort sett Storbritannias skipsfartsdepartement (British Ministry of Shipping, BMS). Da Norge ble angrepet av Tyskland gikk landet fra å være nøytralt til å bli alliert med britene. Den britiske regjeringen og britiske sjømannsorganisasjoner var redd de høyere norske hyrene kunne få negative konsekvenser og presset på for en norsk hyrereduksjon.[1] Grunnet situasjonen sommeren 1940 (Norge og Frankrike i ferd med å bli okkupert, Storbritannia alene mot Tyskland) var det ikke snakk om vanlige tarifforhandlinger. I London var Norsk Sjømannsforbund (NSF) kun representert ved Thor Sønsteby, og han hadde ikke god kunnskap om bakgrunnen for krigsrisikotilleggene. De tre norske offisersforbundene var representert gjennom sine britiske søsterorganisasjoner. Dette på tross av at de britiske offisersforeningene var enig med de britiske myndighetene om at de norske hyrene måtte reduseres.[2]

Ukjent alliert tankskip torpedert og i ferd med å synke i Atlanterhavet

Den 5. juni 1940 ble det undertegnet en avtale hvor Nortraships hyrer ble redusert og mellomlegget ble plassert i et fond som skulle brukes for norske sjøfolk etter krigen.[3] Avtalen trådte i kraft fra den 1. juli og var på grunn av forholdet til britene ment å holdes hemmelig, derav den uoffisielle betegnelsen «Nortraships hemmelige fond». Den var imidlertid ikke mer hemmelig enn at det ble vist til fondet; blant annet i argumentasjonen i forbindelse med hyrenedsettelsen.[4]

De krigsrisikotillegg sjømennene hadde fra høsten 1939 var basert på faresoner, seilas på farligere seilingsområde ga høyere hyre. I stedet ble det innført en generell lavere sats på kr 100/50 pr måned uansett farvann (stillinger i lønnsklasse over 75 kr pr. måned fikk høyeste sats), dette tilsvarte omtrent hva sjøfolk på britiske skip fikk.[5] De som seilte utenfor farlige områder kom dermed noe bedre ut. Etter den gamle avtalen ga seilas på Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland og Belgia 300 %,[6] maksimum kr 50, minimum kr 24 per døgn. En matros som seilte på Storbritannia kunne etter den gamle avtalen komme opp i et krigsrisikotillegg på kr 700, mens han etter 1. juli 1940 fikk kr 100. For en rundreise fra Storbritannia–USA–Storbritannia ble krigsrisiko redusert fra kr 1100 til kr 250. Beløpene må sees i sammenheng med datidens hyrer; da Norge kom med i krigen var en matroshyre på kr 190 i måneden.[7]

Samtidig som hyrene for en stor gruppe av norske sjøfolk ble drastisk redusert, økte risikoen; men stort sett ble avtalen likevel akseptert. Krigsinnsatsen var det viktigste, og i Storbritannia og britisk-kontrollert område var det grunnet krigen mulig for den norske eksilregjeringen å innføre arbeidsplikt.[8] Unntaket var norske sjøfolk i USA, hvor det ble liggende en rekke skip uten mannskap.[9][7] Grunnlaget for motstanden blant norske sjøfolk i USA var dels at avtalen ble sett på som urimelig, og dels at man hadde mulighet for å seile på nøytrale skip med lite risiko, eller ta seg arbeid i land.[8] Agitasjon fra den kommunistdominerte sjømannsorganisasjonen Scandinavian Seamans Club of America (1935–1941) bidro også til motstanden.[10] I september 1940 lå det 19 norske båter fast i New York og Trygve Lie måtte reise over fra London for å «ordne opp».[7] Det førte til at det allerede to måneder etter avtalen ble innrømmet et risikotillegg, kr 300 for en rundreise US–UK–US, dette ble dekket av bruttoinnbetalingene til fondet.[11]

For å forenkle beregningen for britene ble det betalt en shilling pr dødvekttonn pr måned. Partene ble enige om at tillegget skulle «benevnes som ekstra betaling pr mann pr måned», dette etter uttrykkelig ønske fra Sir Cyril Hurcomb. Grunnen var sannsynligvis at britene ikke ønsket at det skulle se ut som et frakttillegg.[11] I tillegg ble partene enig om at det ikke var nødvendig å nevne «tilleggskrigsbonusen» i certepartiet.[12] Ved utgangen av september 1940 ble 2,4 million tonn dødvekt av totalt 6 millioner tonn dødvekt omfattet av avtalen. I løpet av krigsårene 1940–1945 innbetalte BMS nesten 140 millioner til fondet, om lag 90 millioner av dette ble brukt i løpet av krigsårene. Pengene gikk til risikotillegg, og endel andre formål knyttet til sjøfolk, bruken av fondet var hjemlet i kongelige resolusjoner. Første januar 1946 var fondet på om lag 43,7 millioner norske kroner (tilsvarende 113 millioner i 1970 og 600 millioner i 1996), og Handels- og Finansdepartementet bestemte at midlene ikke lenger skulle være rentebærende. De ulike utbetalingene fra fondet under andre verdenskrig ble av krigsseilerne oppfattet som at det dreide seg om tilbakeholdte krigsrisikotillegg.[13]

Kampen om fondet[rediger | rediger kilde]

Stortingsrepresentant Claudia Olsen fra Vestfold var en av de få som støttet krigsseilerne i deres krav om å få utbetalt midlene

Informasjon om selve fondet lekket gradvis ut under andre verdenskrig, både fra regjeringen og sjømennenes egne organisasjoner. I 1943 sendte blant annet de fire sjømannsorganisasjonene (Norges Skibsførerforbund, Det Norske Maskinistforbund, Norsk Styrmannsforening og Norsk Sjømannsforbund) et felles brev om saken til Skipsfartsdepartementet i London. Der sto blant annet: «Hele fondets kapital, hva den enn måtte bli når endelig oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto.»[14]

Det ble og nevnt konsekvensene av at fondet hadde blitt holdt hemmelig: «Vi tviler ikke på at dersom sjømennene fikk rede på fondet og dets opprinnelse, kunne både vi som deres representanter og alle andre som har befatnng og kjennskap til saken, oppgi å ha noe som helst befatning med sjømennenes ve og vel, for ikke å snakke om tillit.»[4]

Forslaget om utdeling av midlene til trengende sjøfolk og deres pårørende gjennom søknad til et fond, kom opp på Norsk Sjømannsforbunds årsmøte i februar 1946. Leif Vetlesen foreslo at forslaget burde ut til avstemning blant medlemmene. Det skulle avgjøres om det skulle opprettes et fond, eller om midlene skulle fordeles på krigsseilere etter fartstid i faresoner. Vetlesens forslag fikk ikke støtte, og NSFs årsmøte gikk for forslaget om fond, som deretter ble sendt videre til Handels- og industridepartementet. Debatten på NSFs landsmøte markerte begynnelsen på den offentlige debatten om forslaget til et fond for norske krigsseilere.[15]

Etter et møte i Fredrikstad i september 1947 hvor 200 krigsseilere diskuterte bruken av midlene fra fondet, ble det 1. oktober 1947 avholdt et møte med 300 krigsseilere på restaurant «Guldfisken» i Oslo. Der ble det vedtatt å opprette en komité med navnet «Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond». Komiteen, med talsmannen Leif Vetlesen, argumenterte for at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene, og ikke deles ut som bidrag til trengende sjøfolk og sjømannsenker, slik regjeringen og sjømannsorganisasjonene foreslo. Aksjonsutvalget sendte ut løpesedler hvor de ba om støtte til kravet og i begynnelsen av 1948 hadde om lag 8 000 undertegnet fullmakten.[16]

Saken ble utredet av en komité nedsatt av Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartmentet. Formann var banksjef Arne Sunde, andre medlemmer var ekspedisjonssjef Johs. Dalstø, byråsjef Nicolay K. F. Langfeldt, begge fra Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartmentet. Aktuar Finn Alexander, Sosialdepartementet, direktør Erling Mossige, Nortraship, direktør Arne Ellingsen, Det norske Innskudds- og Trekkontor, kaptein Eivind Tønnesen, Norges Skibsførerforbund, bestyrer Olav Skjervoll, Norsk Styrmannsforening, sekretær Leif Lerstad, Det Norske Maskinistforbund og stortingsmann Ingvald Haugen, Norsk Sjømannsforbund.[3] I sin uttalelse hevdet komiteen blant annet at det var en forutsetning fra britisk side at midlene skulle plasseres i et fond, og ikke fordeles blant sjøfolkene. Historikeren Finn Olstad mener at denne påstanden ikke hadde noe kildegrunnlag fra britisk hold, og «er det fristende å kalle misforståelse, selvbedrag eller – om en tilhører de mer mistenksomme – blank løgn.»[17]

SitatFlertallet er av den bestemte oppfatning at avsetning til et fond er en mer betryggende form enn fordeling og bruk av midlene til og av den enkelte.Sitat
– Fra flertallets begrunnelse for å plassere midlene i et fond, fra St. prp. nr. 17, innstilling S nr. 251—1948, s. 588

Saken ble behandlet i Stortinget 6. desember 1948 og flertallet stemte for at de 43,7 millioner som gjensto av midlene skulle inngå i et eget fond, benevnt Nortraships Sjømannsfond.[18] Et mindretall på ti representanter fra Norges Kommunistiske Parti og fire fra Høyre stemte mot og anbefalte i stedet at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene i henhold til foretatt trekk i deres risikotillegg.[18] Ledende blant forkjemperne for fondet var Norsk Sjømannsforbunds Ingvald Haugen og Arbeiderpartiet, mens høyrerepresentanten Claudia Olsen og NKPs Emil Løvlien var sentrale i argumentasjonen for at sjøfolkene skulle få utbetalt midlene.[18]

Den rettslige kampen[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i Stortinget tok en gruppe krigsseilere, organisert som «Nortraships Hemmelige Fonds Aksjonskomité» (annet navn på «Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond», som er nevnt tidligere i artikkelen), saken om fondet videre i rettsvesenet. Det ble en langtrukken rettslig prosess, saken for aksjonskomiteen ble ført av advokat Johan Bernhard Hjort. Etter behandling og tap for aksjonskomiteen i Oslo byrett ble den anket, en sak staten vant i Høyesterett den 13. februar 1954.[19] De sjøfolkene som hadde reist saken krevde at midlene skulle deles ut pro rata til de cirka 16 tusen sjøfolk og deres etterlatte. Saken ble enstemmig forkastet, men staten ble ikke tilkjent saksomkostninger, da retten anså at det var av betydelig offentlig interesse at den ble prøvet i høyeste instans.[20]

Staten hevdet i prosedyren for byretten og Høyesterett at å dele ut midlene ville være i strid med avtalen med britene, dette ble avvist av Høyesterett.[21] I dommen ble det presisert hva saken dreide seg om: Den gjaldt ikke hvorvidt Staten var bundet til å bruke midlene til fordel for sjøfolk som seilte ute under krigen og deres etterlatte. Det var på det rene at pengene ville bli anvendt til fordel for disse og deres etterlatte. Det saken derimot gjaldt var om midlene skulle deles ut etter behov, eller om den enkelte sjømann hadde et rettskrav på å få utbetalt en forholdsmessige andel av midlene.[22] Saksøkerne anførte at det etter avtalen med britene var overført om lag 120 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner var utbetalt, og kun 43,7 millioner kroner gjensto. Saksøkerne hevdet at totalt tilgodehavende var 120 millioner og at utbetalinger måtte dokumenteres.[23] Retten bemerket at fondets opprettelse og formål var etter ønske fra samtlige ansvarlige sjømannsorganisasjoner (Sjømannsforbundet, Norges maskinistforbund, Norsk styrmannsforening og Norsk skibsførerforbund).[24]

Dommen skapte mye bitterhet, og saken ble ikke løst før Stortinget 27. april 1972 vedtok at det skulle betales en «ex gratia» sum, 180 kroner pr. fartsmåned, som totalt ble 155 millioner kroner.[25] Med dette vedtaket fikk sjøfolk eller deres etterlatte 180 kroner per seilte krigsmåned. Stortingsvedtaket skjedde på anbefaling av et utvalg utnevnt av Borten-regjeringen i januar 1970. Utvalget ble ledet av byrettsjustitiarius Arnfinn Gullestad, med sorenskriver Harald Loe som nestformann. Med i utvalget var også viseadmiral Thore Horve, som selv var krigsveteran.[26]

Noe av grunnen til at kampen om fondet ble så hard var at den ble koblet til den generelle kampen mot kommunistisk innflytelse i det norske samfunnet under den kalde krigen. Flere av de ledende i aksjonskomiteen var kommunister.[27][28] I Danmark, som hadde en tilsvarende situasjon (krigsseilere som hadde fått redusert hyrene) fikk man ingen slik konflikt, og de danske sjøfolk fikk etterbetalt hyrereduksjonen ved krigsslutt. En annen grunn for statens, sjømannsorganisasjonenes og redernes nei til kontant utbetaling var mangelen på sjøfolk etter krigen. En stor utbetaling kunne føre til lange ferier eller at sjøfolkene fikk et bedre grunnlag for å skaffe seg arbeide i land.[29] Ifølge historikeren Guri Hjeltnes var det også en tradisjon for en formynderrolle ved slike utbetalinger, ved disposisjon av midler etter første verdenskrig ble det også vedtatt å opprette fond, på tross av krav om direkte utbetaling.[29]

Med utbetalingene fra Nortraships Sjømannsfond og med ex-gratia utbetalingene i 1970-årene kan det ifølge historikeren Guri Hjeltnes hevdes at krigsseilerne fikk dobbelt utbetalt. Det endelige oppgjøret kom sent, for mange krigsseilere var det enker og barn som mottok ex-gratia beløpet.[30]

Fondets virke og avvikling[rediger | rediger kilde]

Nortraships Sjømannsfond betalte i løpet av sin virkeperiode ut midler til krigsseilere og etterlatte. Fra starten og til ut 1996 fikk fondet 10 947 søknader om hjelp og betalte ut 87,6 millioner til krigsseilere, enker og krigsseileres barn. Det opprinnelige fondet ble brukt opp i 1995 og ble formelt nedlagt i 1998, men staten forsatte å betale til de som allerede hadde fått innvilget støtte.[31] Så sent som i 2011 var det seks personer som fikk regelmessige utbetalinger fra den norske stat, opprinnelig knyttet til Nortraships Sjømannsfond.[32]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olstad, 2006, s. 352
  2. ^ Olstad, 2006, s. 359
  3. ^ a b St. prp. nr. 17, s. 1
  4. ^ a b Olstad, 2006, s. 366
  5. ^ St. prp. nr. 17, s. 6, 2 (bildenummer 10)
  6. ^ Hjeltnes, 1997, s. 493
  7. ^ a b c Vetlesen, 1981, s. 21-22
  8. ^ a b Hjeltnes, 1997, s. 160–161
  9. ^ Thowsen, 1992, s. 198–199
  10. ^ Olstad, 2006, s. 263
  11. ^ a b St. prp. nr. 17, s. 2
  12. ^ Askelund, 1968, s. 194
  13. ^ Hjeltnes, 1997, s. 494
  14. ^ Olstad, 2006, s. 365
  15. ^ Askelund, 1968, s. 216–218
  16. ^ Hjeltnes, 1997, s. 501-502
  17. ^ Olstad, 2006, s. 363
  18. ^ a b c Hjeltnes, 1997, s. 495-496
  19. ^ Hjeltnes, 1997, s. 516
  20. ^ Høyesterett - Rt-1954-189, s. 1
  21. ^ «Derimot gir ministeriet på et annet spørsmål følgende svar: «Anvendelsen av disse midlene (these funds) har ministeriet alltid ansett for å være et rent indre norsk anliggende.» Jeg nevner dette, for det så vel under sakens behandling i administrasjonen og i Stortinget, som under prosedyren for byrett og Høyesterett, har vært gjort gjeldende fra Statens side at det ville være et brudd på Statens forpliktelser overfor de britiske myndigheter om den nå delte midlene ut. Selv om den nevnte uttalelse fra Ministry of Transport ikke fremtrer som noen dispositiv erklæring, synes den å vise at de britiske myndigheter ikke er interesserte i hvorledes midlene nå brukes.»Høyesterett - Rt-1954-189, s. 3
  22. ^ «Før jeg går over til å drøfte saken, finner jeg å burde presisere hva tvisten gjelder. Den gjelder ikke spørsmålet om hvorvidt Staten er bundet til å bruke de omhandlede midler til beste for de sjøfolk som seilte ute under krigen, idet det er på det rene at pengene vil bli anvendt til fordel for disse og deres etterlatte. Det som det tvistes om, er hvorvidt det er adgang til innenfor denne ramme å disponere midlene under hensyntagen til trang, eller om de enkelte sjøfolk hadde et rettskrav på å få sin forholdsmessige andel av midlene utbetalt.», Høyesterett - Rt-1954-189, s. 4
  23. ^ «For øvrig har saksøkerne anført at det er innbetalt til Nortraship etter ordningen med Ministry antagelig ca. 120 millioner kroner, hvorav det er utbetalt ca. 80 millioner kroner således at det nå bare skal være igjen ca. kr. 43 700 000,00 ikl. renter. Saksøkerne ser de 120 millioner kroner som sjøfolkenes tilgodehavende og krever at de foretatte utbetalinger må legitimeres å være foretatt med rette.», Høyesterett - Rt-1954-189, s. 13
  24. ^ Høyesterett - Rt-1954-189, s. 14
  25. ^ Hjeltnes, 1997, s. 518
  26. ^ Vetlesen, 1981, s. 231-232
  27. ^ Vetlesen, 1981, s. 11-12
  28. ^ Hjeltnes, 1997, s. 500-501
  29. ^ a b Hjeltnes, 1997, s. 538-539
  30. ^ Hjeltnes, 1997, s. 544
  31. ^ Hjeltnes, 1997, s. 527–536
  32. ^ «Nortraships Sjømannsfond (Nortraships hemmelige fond)». krigsseilerregisteret.no. Besøkt 5. august 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Offentlige dokumenter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]