Det nordtyske forbund
| Norddeutscher Bund (tysk) Det nordtyske forbund | |||||
| Konføderasjon | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Berlin | ||||
| Styreform | Konføderasjon av selvstendige monarkier | ||||
| President | |||||
| - 1866-1871 | Vilhelm I | ||||
| Forbundskansler | |||||
| - 1866-1871 | Otto von Bismarck | ||||
| Lovgivende forsamling | Riksdagen | ||||
| Historisk periode | 1800-tallet | ||||
| - Den østerriksk-prøyssiske krig | 1866 | ||||
| - Det tyske forbund oppløst | 16. april 1866 | ||||
| - Den fransk-prøyssiske krig | 10. mai 1871 | ||||
| - Etablering av Det tyske keiserrike | 18. januar 1871 | ||||
| I dag en del av |  Danmark Tyskland Litauen Polen Russland
| ||||
.svg){kind=small}
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) var en union av stater som eksisterte 1867–1871 mellom oppløsningen av Det tyske forbund og den tyske riksgrunnleggelse.[1]
Etablering[rediger | rediger kilde]
Under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 annekterte Preussen alle områder nord for elven Main som hadde vært under kontroll av deres motstandere, blant annet Hannover og Schleswig-Holstein,[2] med unntak av Sachsen, Hessen-Darmstadt, Sachsen-Meiningen og Reuss eldre linje. Også de nordlige delen av Bayern ble heller ikke berørt. For å sikre fremtidig støtte fra Østerrike, sørget Bismarck for at det ble sluttet en moderat fredsavtale.[3]
Prøyssisk dominans[rediger | rediger kilde]
 Preussen hadde 80 % av den totale befolkningen[4] og var den dominerende enheten.[2] Seieren mot Østerrike og dens allierte styrket Bismarcks innenrikspolitiske stilling,[3] og de nasjonalliberale innen Preussen ga da opp sin opposisjon mot Bismarck og gikk over til å støtte ham i håp om å få til en tysk samling og etablere en sterk og liberal stat.[2] Det nordtyske forbund var først og fremst en handelsunion, og sementerte prøyssisk kontroll over de 22 statene i Nord-Tyskland,[5] nord for Mainlinjen.[1] Gjennom tollunionen ble denne kontrollen utvidet sydover.[6] Den prøyssiske dominansen ble også formalisert gjennom landets representasjonen i forbundets politiske organer, nedfelt i forbundets forfatning. |
Forfatningen[rediger | rediger kilde]
  Konstituerende Riksdag[rediger | rediger kilde]Det ble 12. februar 1867 gjennomført et valg til en konstituerende Riksdag som skulle utarbeide og vedta en ny forfatning. Denne Riksdagen ble åpnet 24. februar i Berlin av den prøyssiske kongen Vilhelm I. Den nye konstitusjonen[rediger | rediger kilde]Den nye forfatningen (Norddeutsche Bundesverfassung) ble vedtatt 16. april, kunngjort 24. juni og satt i kraft fra 1. juli. Allmenn stemmerett[rediger | rediger kilde]Denne innebar en større endring i forhold til tidligere, da Riksdagen ble valgt gjennom alminnelig stemmerett.[3] Dette var fra Bismarcks side både en innrømmelse overfor de demokratiske strømningen i samtiden, men også et forsøk på å sikre seg støtte fra landarbeiderne mot den liberale borgerlige opposisjon.[3] Maktfordeling[rediger | rediger kilde]Den prøyssiske kongen var den konstitusjonelle lederen, mens det utøvende makten lå hos en forbundskansler («Bundeskanzler»), som i hele forbundets levetid var Otto von Bismarck. Medlemsstatene var representert i forbundsrådet («Bevollmächtigte zum Bundesrat»), som ble dominert av Preussen gjennom deres 17 stemmer av totalt 43, og Preussen hadde gjennom dette vetorett.[7] Forbundsrådet utgjorde sammen med den folkevalgte Riksdagen den lovgivende og bevilgende myndighet. Betydning[rediger | rediger kilde]Denne var i hovedsak identisk med den forfatningen som ble tatt i bruk for keiserriket fra 16. april 1871. Denne forfatningen utgjorde slik en basis for det senere moderne Tyskland.[1] |
Avvikling[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Tysklands samling
Det nordtyske forbund ble under Tysklands samling avløst av Det tyske keiserrike etter forbundets seier i Den fransk-prøyssiske krig.[1] Dette skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til forbundet, gikk sammen med statene i forbundet og dannet Det tyske keiserrike.
Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen tysk keiser, og ikke keiser av Tyskland, siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Den Store Danske
- ^ a b c «Tyskland – splittelse og samling 1848–70, Store norske leksikon». Arkivert fra originalen 10. juni 2011. Besøkt 18. august 2011.
- ^ a b c d Bismarck, Store norske leksikon
- ^ Hajo Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 (1969) sidene 194-99
- ^ Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 sidene 201–202
- ^ Dagsavisen, nye meninger[død lenke], 16. november 2010, besøkt 18. august 2011
- ^ Peter Häberle: Jahrbuch des öffentlichen Rechts der Gegenwart: das öffentliche Recht der Gegenwart, Neue Folge, bind 53, Mohr Siebeck, Tübingen 2005, ISBN 3-16-148622-6, S. 226, 233 f. Fn 126.
.svg){kind=small} Stater innen det nordtyske forbund (1866–1871) | |
|---|---|
| Kongeriker | |
| Storhertugdømmer | |
| Hertugdømmer | |
| Fyrstedømmer | |
| Bystater | |