Nils Klim-prisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nils Klim-prisen er en forskningspris som tildeles yngre, nordiske forskere under 35 år innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi som har gitt fremragende bidrag, enten innenfor ett av prisens fagområder eller av tverrfaglig karakter. Den utdeles av Ludvig Holbergs minnefond. Prisen er på 250 000 norske kroner. Prisen kunngjøres årlig samtidig med Holbergprisen.

Prisvinnere[rediger | rediger kilde]

  • 2004 Medieviteren Claes de Vreese for forskning i skjæringsfelt mellom statsvitenskap, kommunikasjonsforskning og medievitenskap. [1]
  • 2005 Lingvisten Dag Trygve Truslew Haug for tradisjonell historisk språkvitenskap og moderne lingvistikk anvendt på klassiske språk. [2]
  • 2006 Bedriftsøkonomen Linda Wedlin for å kombinere kommunikasjonsforskning, pedagogisk forskning og organisasjonsteori i studiet av hvordan undervisningsinstitusjoner påvirkes. [3]
  • 2009 Filologen David Bloch sin forskning på Aristoteles og middelalderens omfattende aristoteliske tradisjon. Især for hans kritiske utgave av Aristoteles' De Memoria et Reminiscentia og nytolkning av Aristoteles’ teori om hukommelsen og en analyse av hvordan denne teorien ble mottatt av muslimske og kristne forfattere i middelalderen. [6]
  • 2010 Historikeren Johan Östling for sin forskning på hvordan kunnskapene om nazismens grusomheter under andre verdenskrig endret påvirket Sverige i etterkrigsteiden og førte til nyorientering mot den anglosaksiske verden og bort fra tysk kultur. [7]
  • 2011 Juristen og rettsteoretikeren Jørn R. T. Jacobsen for sine analyser av grunnprinsipper for strafferett[8]
  • 2012 Samfunnsviteren Sara Hobolt for sin forskning på sammenlignende politikk, herunder europeisk integrasjon, valg og referendum, men også samspillet mellom media, meningsdanningsprosesser og de politiske eliters og partisystemers mottakelighet og ansvarlighet.[9]
  • 2015 Statsviter Rebecca Adler-Nissen for å kombinere antropologiske feltarbeidsmetoder og intervjuer i studien av diplomater som arbeider innenfor det europeiske systemet med grundig analyse av deres politiske forhandlinger og for å integrere perspektiver fra Goffman og Bourdieu i studiet av internasjonal politikk.[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]