Morten Ree
| Morten Ree | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mars 1917[1] Store Ree, Stange i Hedmark | ||
| Død | 25. des. 1980[1][2] (63 år) | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, offiser | ||
| Far | Henrik Waldemar Ree | ||
| Mor | Laura Berg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen[3] | ||
Morten Ree (1917–1980) var en norsk flyver og offiser. Han begynte sin militære karriere i Hærens Flyvåpen (HF) på Kjeller, og ble utdannet ved Hærens Flyveskole i 1938-kullet. Etter utdanningen ble han beordret til tjenestegjøring ved Hålogaland Flyavdeling (HFA), og dens detasjement på Seida ved Tanaelva. Morten Ree var aktiv i forsvaret av Nord-Norge under den første tiden av okkupasjonen, og en sentral person i landsdelens luftforsvar. Han var blant de få i Hærens Flyvåpen, som var med å forsinke tyskernes fotfeste i Ofotregionen.
Ree ble etterhvert med et transportskip til England. Der fortsatte han sin karriere som jagerpilot i No. 331 (Norwegian) Squadron RAF, og senere i No. 85 Squadron RAF. Etter krigen jobbet Morten Ree som pilot i Det Norske Luftfartsselskap (DNL), senere kalt SAS.
Familie[rediger | rediger kilde]
Morten Rees tante, Dagny Ree (født 10. april 1883 på Store-Ree, Stange i Hedmark), ble gift i 1908 med senere admiral og forsvarssjef, Elias Corneliussen.[4]
Morten Rees eldre bror, Henrik Waldemar Ree (født 4. juni 1912 på Store-Ree i Stange i Hedmark) ble uteksaminert som flyver ved Hærens Flyveskole i 1933. I 1935 deltok han som sersjant i den såkalte Nord-Norge-flyvningen, hvor fem nye Fokker C.V.D. fløy fra Kjeller til en rekke steder i nord, for å rekognosere etter egnede landingsplasser. Han utdannet seg senere til diplomingeniør i Tyskland før han returnerte til Norge i 1938. Han tjenestegjorde deretter som flyingeniør i Trøndelag Flyavdeling (TFA), i et midlertidig engasjement fra 1. januar 1939, og var stasjonert på Værnes ved krigsutbruddet.[5] Under krigen kom han seg til England hvor han etterhvert ble ansatt ved RAF Croydon Airport. Etter krigen arbeidet han i mange år som flyingeniør ved Det Norske Luftfartsselskap (senere SAS).
Morten Rees far, Henrik Waldemar Ree (født 20. oktober 1880 på Store-Ree, Stange i Hedmark, død 7. desember 1922 på Store-Ree, Stange i Hedmark), var kaptein i 2. divisjons infanteri.[4]
Karriere før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Morten Ree ble utdannet flyver i HF ved Flyveskolen på Kjeller. 1938-kullet som han tilhørte, var det nest siste kullet, og også det største fra HF.[6] Andre kjente krigsflyvere i dette kullet var blant andre Rolf Arne Berg, Per Waaler og Arnt Hvinden.[6] Morten Ree tjenestegjorde deretter i HFA under major Leif Feirings kommando.[7]
Krigsinnsats[rediger | rediger kilde]
Ved krigsutbruddet 9. april 1940 tjenestegjorde Morten Ree på HFAs detasjement på Seida ved Tanaelva. Tyske transportfly landet etterhvert på Hartvigvatnet øst av Bjerkvik. HFA fikk kort tid etter i oppdrag å bombe disse flyene. Ree fløy da et fly med skrog 387, og han var én av flyverne som den 14. april lyktes i å bombe de 11 tyske Junkers Ju 52 transportflyene. Nordmennene tok med dette tilbake kontrollen over området.[6]
HFA fikk 24. april videre ordre om å overvåke tyskernes flybevegelser i området Lapphaugen, med tillatelse til å bombe gunstige mål. På grunn av dårlig vær lettet første fly den 25. april kl. 0930, med Morten Ree som pilot, og løytnant Bjarne Indseth som speider. Flyet var «Leifseths skakke Fokker.» Flyet ble kalt dette fordi det tidligere hadde fått en stor skade i den ene vingen, under en landing etter ferden fra Seida til Altagård, men hadde blitt hastig lappet sammen av vingmekaniker løytnant Borger Larsen.[7]
Senere skulle Ree og resten av HFA etter planen transporteres fra Bodø til England, med det polske troppetransportskipet «Czrobry», som lå ved Evenskjær i Tjeldsundet. Skipet satte kurs mot Bodø, men ble kort tid etter bombardert av tre tyske Heinkel bombefly da skipet befant seg uti Vestfjorden. Transportskipet var lastet med svært mye ammunisjon, som antente, og det utviklet seg en kraftig brann ombord. Totalt mistet 300 soldater livet i hendelsen, blant dem Fridtjof Aandahl. Skipet fikk relativt raskt assistanse av to engelske destroyere, som også tok imot soldater som hoppet over rekkene. Morten Ree kom seg deretter til Harstad og London, med søsterskipet «Batory».[6]
I England fløy løytnant Morten Ree først med No. 331 (Norwegian) Squadron RAF. Han deltok også i Dieppe-raidet sommeren 1942, og skadet en Dornier 217.[8]
Senere fløy han Mosquito nattjager i No. 85 Squadron RAF. Han ble med da skvadronen våren 1944 ble overført til No. 100 (Bomber Support) Group i RAFs Bomber Command. Her tjenestegjorde også blant andre Tarald Weisteen og Svein Heglund.[9]
Karriere etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Morten Ree ble etter krigens slutt ansatt i Det Norske Luftfartsselskap (DNL), senere kalt SAS.[10] Han arbeidet senere også i Fred. Olsens Flyselskap, og fløy til kort tid før sin død.[11]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Han var mottager av Krigsmedaljen med stjerne (to tildelinger). Andre tildeling kom i 1945 «for å ha vist mot og dyktighet som nattjagerflyger under en rekke operasjoner mot fienden».[12]
Ifølge Stange bygdebok bind 2 var Morten Ree mottaker av den franske Æreslegionen av offisers grad.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Morten Ree»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 29. desember 1980[Hentet fra Wikidata]
- ^ Morgenbladet, utgitt 6. august 1945[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Veflingstad, M. (1952). Stange Bygdebok: Gårds- og slektshistorien - bind 2. Stange: Stange Historielag.
- ^ «Militær Kalender 1940». Militær Kalender. 1940.
- ^ a b c d Tvedte, Jon (1958). Flyvningen: Det moderne eventyr - bind 1. Oslo: Norsk Faglitteratur.
- ^ a b Henriksen, Vera (red.) et. al. (1994). Luftforsvarets historie bind 1: Fra opptakt til nederlag (juni 1912 til juni 1940). Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220681.
- ^ Tvedte, Jon (1960). Flyvningen: Det moderne eventyr - bind 2. Oslo: Norsk Faglitteratur.
- ^ Heglund, Svein (1995). Høk over Høk. Oslo: Wings Forlag. ISBN 8299219426.
- ^ Bjørhovde, Bjørn (1990). Luftige historier - Muntre glimt fra norsk luftfarts barndom og ungdom. Oslo: DNL/SAS Historielag.
- ^ Nekrolog i Aftenposten, 3. januar 1981.
- ^ «Krigsdekorasjoner». Aftenposten, 6. august 1945.